Oppgjøret med pappa

– Pleier pappa å legge seg inntil deg, spurte storesøster.

Miriam husker samtalen denne høstdagen godt. Været var klart og stille. Miriam og søstera tok snarveien fra huset sitt og ned til Rema 1000.

– Ja, svarte Miriam.

Storesøster spurte ikke om mer. Miriam turte ikke fortelle. Hun hadde sett storesøster og pappa under samme dyne. Miriam visste at storesøstera kanskje ville forstå hvordan hun selv hadde det.

Miriam trodde nemlig at storesøstera også var utsatt for det hun selv opplevde. Miriam var elleve år og ville så gjerne fortelle det til noen. Kanskje kunne det få ham til å slutte. Men hun hadde ingen hun stolte nok på.

For ifølge Miriam var pappa tydelig på hva som ville skje dersom hun sa noe.

Kniven han skal ha hatt under hodeputa har hun ikke glemt.

Får aldri være morfar

Nesten 20 år seinere triller Miriam gjennom Tromsø sentrum med barnevogna si. Folkene hun passerer denne mørke novembermorgenen tenker neppe over hvor kvinnen med barnevogna skal, eller hva hun bærer på. De har nok med å trekke skjerfene opp, luene ned, og håpe at bussen snart kommer.

– Det er kaldt, sier Miriam til advokaten sin.

De bare hendene hennes knuger rundt håndtaket på vogna, der hun balanserer på den steinharde snøen som dekker fortauet.

Babyen i vogna er bare én måned gammel. Han er pakket inn i ei dyne med bilder av aper, sjiraffer og løver, og har akkurat sovnet. Han vet ikke at han snart skal møte morfar for første gang, i en lysegul rettssal.

En mann den lille gutten aldri kommer til å bli kjent med.

Den lille guttens morfar er tiltalt for å ha gjort ting som kan ødelegge et lite barn, ting noen barn aldri snakker om.

Det er dette Miriam skal fortelle retten om, igjen. Selv om pappa nekter for at det har skjedd, slik han har gjort både i avhør og i retten tidligere.

Saken ble anket til Høyesterett. Veien dit har vært lang.

Lov å håpe

Miriam kom til Nord-Norge i juni i 2000, sammen med fire av søsknene sine. Den friske lufta er det hun husker best. Det var noe helt annet enn lufta i hjemlandet, som var fuktig, klam og med en eim av søppel. Lufta i Nord-Norge var rein, skarp og kjølig, selv om det var sommer.

Miriam var ti år. Kledd i en gul T-skjorte med frynser og bilde av en løve, og en svart bukse som rakk henne akkurat nedfor knærne. Hun hadde ikke bagasje med seg. De fem søsknene trodde nemlig at de skulle på ferie for å besøke pappa.

De hadde ikke sett han på tre år. Pappa hadde vært yrkesmilitær i hjemlandet. Det var ikke trygt for han å bo der, så han hadde forlatt kona og deres syv barn.

Nå bodde han på et asylmottak i Nord-Norge. Og planen var at fem av barna hans, Miriam på ti, hennes to brødre og to av søstrene hennes, skulle bo sammen med ham.

Miriam husker at barna gråt da de innså at de ikke bare var på ferie. De hadde jo ikke lyst til å flytte. Samtidig var Norge så vakkert og folkene virket så rolige. Miriam følte seg trygg her.

Da hun vokste opp i Midtøsten visste hun om mange foreldre som slo barna sine. Akkurat slik pappa gjorde, forteller hun. Likevel håpet hun at de tre årene borte fra dem hadde gjort noe med ham.

Men ifølge Miriam tok det ikke mange dagene før pappa var tilbake i det samme sporet som tidligere.

Gikk på tå

– Du blir veldig var av en sånn oppvekst, går nesten på tærne. Uansett hva du gjør så blir det galt og kan slå feil ut, sier hun.

Oppdragelsen deres var basert på frykt, forteller Miriam. Hun sier at pappa var full av raseri. At han kunne eksplodere for alt og ingenting.

Søsknene hennes som ble med til Norge har fortalt det samme, både til barnevernet og i retten. De forteller om en pappa som kunne slå, kaste dem ned trappa, ta kvelertak og true med kniv.

– Men vi visste jo ikke at dette ikke var lov. Det var en del av kulturen vår. Hørte du ikke etter, ble du slått. Vi trodde jo det var sånn i Norge også, sier Miriam.

– Jeg forsto ikke at det var ulovlig før vi ble hentet ut av hjemmet den første gangen.

Da hadde den lille familien flyttet til et rekkehus et annet sted i Nord-Norge. Politiet hadde mottatt en faks fra barnas mor i Midtøsten. Hun hadde hørt at pappa skal ha utsatt barna for vold. Han hadde visstnok også begått seksuelle overgrep mot Miriams storesøster.

Barna ble avhørt. Storesøstera fortalte om overgrep og vold. Noen av de andre barna fortalte også om vold. Men pappa nektet for påstandene.

Etter en drøy uke ble barna sendt hjem igjen. Storesøster trakk forklaringen sin.

Men nå visste i alle fall Miriam og de andre søsknene mer om hva som var rett og galt i Norge, og hvem de kunne snakke med dersom de ble utsatt for noe.

Likevel var det vanskelig å fortelle om det som skal ha skjedd innenfor veggene i rekkehuset. Pappa hadde vært veldig tydelig på hva som ville skje dersom barna snakket, forteller Miriam.

Og de gangene barna fortalte om vold i familien, ble det som regel håndtert med at barnevernet konfronterte pappa med påstandene. Ifølge dokumenter fra barnevernet benektet han det barna sa hadde skjedd. Flere ganger trakk barna forklaringene sine etterpå. Hadde de merker eller sår på kroppen, hadde de som regel en god unnskyldning for det til barnevernet. Som for eksempel blåøyet Miriam hadde da hun var tolv år. Hun forklarte at hun hadde gått i ei dør.

– Det skulle være veldig alvorlig for at jeg skulle si fra om noe. Jeg gjorde det for det meste de gangene jeg fryktet for mitt eget liv, sier Miriam.

Men det var fortsatt noe hun ikke fortalte til noen.

Fem etasjer over gata

Miriam hadde ikke fylt 11 år ennå, da de seksuelle overgrepene skal ha startet.

Hun forteller at det begynte med at pappa skal ha gjennomført en undersøkelse av kroppen hennes. Derfra skal det ha utviklet det seg. Hun sier at han kunne legge seg bak henne i sengen om kvelden, eller rope henne opp på rommet.

Miriam hevder at pappa kunne dra frem en kniv han hadde under puta for å overtale henne, de gangene hun prøvde å si nei. Andre ganger kunne han spille på samvittigheten til den lille jenta, ved å si at hun måtte hjelpe han med behovene sine nå som mamma ikke var der.

Samtidig økte bekymringene til barnevernet for de fem barna. I mars i 2003 ble de på nytt hentet ut av hjemmet, etter at pappa hadde truet ansatte i barnevernet. Noe han senere ble dømt for.

Men selv om Miriam ble flyttet til en institusjon et annet sted i Nord-Norge, følte hun seg ikke helt trygg. Hun var redd for at pappa skulle få tak i henne likevel.

Ut fra det hun forteller skulle det dessverre vise seg at hun hadde rett.

For pappa fikk ha korte møter med barna sine jevnlig. Én gang møtte Miriam og hennes to yngre søsken pappa på et hotellrom i Tromsø. Politiet og barnevernet var også der. De spiste pizza og pratet, men på et tidspunkt gikk både politiet og barnevernet ut av rommet.

– Han spurte om vi kunne gå ut på altanen for å snakke litt, bare jeg og han, forteller Miriam.

Der, fem etasjer over gata i Tromsø sentrum, skal pappa ha begått nok et overgrep mot Miriam.

– Det forsterket bare følelsen av at jeg ikke kunne stole på noen. Jeg følte meg beskyttet da jeg ble tatt ut hjemmefra. Men igjen klarte han å manipulere systemet. Jeg kunne ikke føle meg trygg uansett hvor jeg var, sier hun.

Fikk ikke puste

Det tar i snitt rundt 17 år før mennesker utsatt for overgrep klarer å fortelle om opplevelsene sine. Samtidig velger kun én av ti ungdommer som er utsatt for seksuelle overgrep av en voksen å anmelde.

Årsakene kan være mange. For Miriam handlet det først og fremst om frykt.

I 2005 var hun flyttet til en barnevernsinstitusjon sør i Norge. I en samtale med to ansatte kom alt for en dag.

Men frykten for at pappa skulle få vite noe hvilte fortsatt over henne. Så da de ansatte begynte å snakke om at hun måtte anmelde, begynte Miriam å tvile. Som så mange andre i hennes situasjon.

– De snakket om at jeg skulle i avhør, at jeg skulle bli undersøkt. Jeg fikk panikk. Fikk rett og slett ikke puste, forteller Miriam.

– Jeg sa rett ut at jeg ikke turte. Jeg var redd for at han skulle få vite hva jeg hadde sagt. De snakket om at han skulle få et brev, og jeg tenkte at snart står han her for å ta meg. Så jeg trakk meg.

Det skulle gå mange år før hun klarte å ta et nytt oppgjør med historien sin.

Dobbel lås på døra

– Hvordan blir det å se han igjen? Vil alle følelsene og bildene komme tilbake til meg? Hvor langt unna skal han sitte? Kommer han til å hoppe på meg?

Miriam var på vei til Nord-Troms tingrett sammen med lillesøstera si. Hun hadde ikke sovet noe særlig den natta. Om morgenen klarte ikke Miriam å få i seg mat, bare en kopp med engelsk frokost-te.

Tankene svirret.

Miriam var den første som skulle forklare seg i retten. Ville hun klare å svare på det hun ble spurt om? Eller ville hun kanskje føle sympati for mannen hun nå kunne være med å sende i fengsel? Hennes egen far.

Det var over to år siden hun valgte å anmelde pappa. Egentlig skulle hun anmelde barnevernet for å ha sviktet henne, men advokaten så alvoret i saksdokumentene.

Han mente at Miriam burde gå til sak mot pappa først. Det ville gjøre saken mot barnevernet sterkere.

Samtidig kom frykten. Da ville pappa få vite at hun hadde anmeldt han. At hun hadde fortalt om det pappa skal ha gjort med henne i barndommen.

Miriam og samboeren installerte ekstra sikkerhetslås på inngangsdøra. Hun begynte å se seg over skulderen uansett hvor hun gikk, og sluttet å sove ordentlig.

Våren året etter kom de andre søsknene etter og anmeldte pappa de også. Det fikk Miriam til å føle seg tryggere. Fem mot én, det måtte jo styrke saken hennes.

Men frykten slapp ikke taket. Lukten av blå Lypsyl minnet henne om spillehallen de pleide å henge i da de først kom til Norge, og fikk henne til å tenke på pappa. Det samme gjorde folk kledd i kordfløyel. Det skulle ikke mer til for å ta henne tilbake til de påståtte overgrepene.

Kunne det endre seg dersom pappa ble dømt for det hun mente han hadde gjort?

Kodeordet

I rettssal 8 i Nord-Troms tingrett var lyset fra de store vinduene hvitt og sterkt. Pappa hadde sittet i varetekt siden han ble pågrepet for et drøyt år siden.

Han var kledd i svart og hvit hettegenser fra Puma og en grå joggebukse. Håret var grått og tynt, skjegget var ikke barbert på noen dager. Han så ned i bordet eller opp på lampene i taket da Miriam forklarte seg. Sjelden på henne.

Miriams stemme var rolig da hun fortalte hvordan pappa kritiserte kroppen hennes da hun var ti år. Hun fortalte om hvordan han pleide å legge seg bak henne i sengen, om en rosa pysjamas med blod på.

Miriam fortalte om det pappa sa for å overtale henne, og kniven under hodeputa.

Hun fortalte at de hadde et kodeord. «Pizza». Hvis han snakket om pizza, visste hun at hun måtte opp på soverommet.

Miriam la ut om vold. Pappa skal ha slått henne med flat hånd, knyttet hånd, kastet et askebeger etter henne. Men Miriam sa at hun slapp billigere unna enn de andre søsknene når det kom til vold. Verst mener hun det gikk ut over storebror og lillesøster. Men også lillebroren, som bare var fire år da de kom til Norge, skal ha fått gjennomgå.

En gang hadde han dusjet aleine, fortalte Miriam. Lillebror hadde vært kjempestolt. Men han hadde brukt samme håndduk til tørke både føttene og rumpa. Miriam husker fortsatt lydene fra badet da pappa skal ha slått den lille gutten.

Alt skulle frem. Miriam måtte snakke om at hun ikke klarer å jobbe lenger, at hun sliter med å sove, at hun har slitt med hasjmisbruk i en periode tidligere, og at hun ikke føler seg normal.

Miriam måtte fortelle om at hun skal ha blitt bortført, dopet ned og voldtatt da hun fortsatt bodde i Midtøsten, etter at pappa forlot familien. Hun fortalte også at en annen nærstående voksenperson skal ha voldtatt henne i hjemlandet. Miriams mor nekter for at har skjedd. Mannen det gjaldt ble aldri avhørt.

Pappas forsvarere mente de påståtte hendelsene i hjemlandet var årsaken til problemene Miriam har slitt med i voksen alder. De mente også at beskrivelsene av opplevelsene fra hjemlandet var mistenkelig likt det Miriam hevdet pappa hadde gjort.

Hadde hun blandet alt?

Samtidig fikk retten lese en sakkyndig vurdering av Miriam. Den beskriver de psykiske og fysiske utfordringene hun sliter med i hverdagen.

Konklusjonen fra rapporten var at disse skadene måtte komme fra overgrepene og mishandlingen faren hennes var tiltalt for. Sakkyndige mente at opplevelsene hun snakket om i hjemlandet ikke kunne forklare alle plagene Miriam har i dag.

I nesten to hele dager satt Miriam i vitneboksen.

– Jeg følte meg lettet da jeg var ferdig. Jeg følte meg trodd, sier hun.

Men så var det dette med beviskravene for å dømme noen, og utfordringene med å bevise ting i slike gamle saker. Det blir gjerne ord mot ord.

I løpet av rettssaken forklarte de fem barna seg ganske likt. De bekreftet alle volden, og at det gikk verre ut over noen av dem. Alle var enige om at Miriam slapp billigst unna når det gjaldt vold.

Flere hadde sett antydninger til at pappa hadde forgrepet seg på storesøster, men kun Miriams lillesøster hadde sett noe som kunne tyde på overgrep mot Miriam. Og på det punktet hadde Miriam og lillesøstera litt forskjellige forklaringer, både når det gjaldt tidspunkt og hva som hadde foregått.

Og pappa selv, han nektet for alt.

– Fulle av løgn

– Barna kom til meg fulle av hat. De var fulle av løgn. De hadde livlig fantasi, sa han.

På bakerste benk i rettssalen satt barna hans ved siden av hverandre og ristet på hodet flere ganger.

Faren snakket i over én time uten å si så mye om hvordan han disiplinerte barna sine, eller å svare på påstandene om overgrep.

I stedet brukte han tiden på å snakke om hvor skitne barna var da de kom til Norge og hvor hardt han jobbet for å gi dem skikkelig skolegang.

Han fortalte at han laget dem matpakker hver dag, og kjørte dem til skolen på kalde dager.

Pappa hevdet å ha hatt et godt samarbeid med både skolen og barnevernet.

Påstandene fra barna kjente han seg ikke igjen i.

Da statsadvokat Tor Børge Nordmo skulle stille pappa spørsmål, ville Nordmo gjerne vite litt mer om oppdragelsesmetodene til Miriams far.

– Oppdragelsen min var meget bra, svarte pappa.

– Hvordan irettesatte du barna dine?

– Jeg har min egen stil. Det har skjedd mer enn én gang. Da går det to eller tre dager hvor jeg ikke snakker med vedkommende. Da jeg lagde frokost og la de daglige pengene som trengs til skolen på matpakkene, sa jeg ingenting til vedkommende.

– Har du vært voldelig mot barna dine i Norge?

– Nei.

– Har du behandlet dem godt?

– Jeg har behandlet dem godt.

Da han ble konfrontert med påstandene om seksuelle overgrep, nektet han for at det skal ha skjedd.

– De ble smittet av noe etter at jeg forlot Midtøsten. Og de vil nå påføre meg skade.

Den tiltalte faren ønsker ikke å la seg intervjue til denne reportasjen, men du kan lese mer fra hans forklaringen nederst i artikkelen.

Mangel på bevis

Det nærmet seg sommer da dommen fra tingretten kom.

– Jeg trodde først ikke på det advokaten min sa da han ringte meg, sier Miriam.

Nord-Troms tingrett dømte faren hennes til syv år i fengsel. Retten mente de hadde bevis for at han hadde voldtatt Miriams storesøster etter at hun hadde fylt 16 år, men ikke før den tid. Han ble også dømt for vold mot fire av søsknene.

Men volden og voldtektene av Miriam ble pappa frikjent for.

– Det er jo litt overraskende, sier statsadvokat Tor Børge Nordmo, som førte saken i retten.

– Når man har fem fornærmede som alle har mye av de samme opplevelsen, blir resultatet normalt sett alt eller ingenting. Enten så tror retten på dem eller så tror ikke retten på noen av dem.

I dommen tvilte tingretten på Miriams troverdighet. En av årsakene var at hennes beskrivelse av de påståtte overgrepene i hjemlandet lignet på beskrivelsene av det hun hevdet pappa hadde gjort. Retten mente også at Miriams troverdighet ble svekket av at hun hadde blandet tidspunktet for noen av hendelsene hun forklarte seg om.

– Under slike omstendigheter så er det klart du tuller litt med datoer. Mye av det jeg opplevde er vanskelig å huske tilbake på, og det er lenge siden. Skal retten fokusere på slike ting, vil nok ingen fornærmede vinne frem i rettssaker som dette, sier hun.

Like etter dommen kom, valgte statsadvokat Tor Børge Nordmo å anke dommen. Det samme gjorde Miriams far. Men Miriam var ikke sikker på om hun maktet nok en runde i retten.

Et lite håp

I flere uker etter at hun fikk dommen klarte hun ikke å få i seg annet enn litt gulrot og vann. Hun kastet opp flere ganger om dagen. Miriam var til og med innom sykehuset en periode.

Én ting var hennes egen helse, en annen ting var hvordan dette ville påvirke babyen hun hadde i magen.

Hun vurderte å trekke seg flere ganger.

– Jeg ble ikke trodd i tingretten, så hvorfor skulle jeg bli trodd nå?

Hun bestemte seg likevel for å stille opp, først og fremst for å være der for søsknene sine.

Men også på grunn av et lite håp om at hun kanskje ville vinne frem denne gangen.

Babygråt i retten

Det er nå et halvt år siden dommen i tingretten falt. I tinghuset i Tromsø gir babygråt gjenklang under det høye taket. Miriams lille baby er pakket inn i en brun bamsedrakt. Svangerskapet ble aldri slik hun hadde håpet på. Hun klarte aldri å nyte det, med en ankesak i lagmannsretten hengende over seg.

I to dager har retten hørt på opptakene av Miriams forklaring fra tingretten.

Nå er det åpent for spørsmål.

Miriam må blant annet svare på hvorfor hun først ikke ville beskrive pappas penis for retten sist.

– Jeg skammet meg, svarer Miriam.

– Er det mer skammelig å fortelle om merker på penisen enn om voldtekter? spør forsvarsadvokat Abdelilah Saeme.

– Ja, for det betyr at jeg har sett på den.

Når hun nesten er ferdig med forklaringen sin, tar dommer Bjørnar Eirik Stokkan ordet:

– Har du på noen tidspunkt følt at du må stille opp for dine andre søsken som har opplevd ting med din far, og at du derfor har funnet på dette?

– Nei, det har jeg ikke.

– Er det noe mer du mener vi bør vite?

– Ikke noe annet enn at jeg har forståelsen av at ingen skjønner hvordan min far har klart å kontrollere meg hele livet, sier Miriam og bryter ut i gråt.

Tårer på kjøpesenteret

10. januar i år sto Miriam og samboeren hennes utenfor apoteket på kjøpesenteret City Nord i Bodø, mens de klemte ørene inntil en mobiltelefon. Det var en drøy måned siden rettssaken i Hålogaland lagmannsrett var over.

Miriams samboer holdt den lille babyen deres i armene, mens de prøvde å høre hva advokat Are Ståle Johnsen sa i den andre enden. Han leste opp fra dommen som Miriam hadde ventet på gjennom hele jula. Ville hun endelig kunne senke skuldrene?

Lagmannsretten hadde vurdert saken annerledes enn tingretten.

Miriams far ble dømt på alle punkter. Ni år i fengsel. I tillegg dømte de han til å betale erstatninger og oppreisninger til sine fem barn på til sammen over 13 millioner kroner.

Miriams svigermor kom til. De tre voksne begynte å gråte.

– Der og da føltes det verdt det. Jeg følte meg endelig trodd av systemet, sier Miriam.

Hun har tenkt mye på om hun gjorde det riktige ved å ta kampen mot pappa. Om det var riktig å i det hele tatt fortelle noen om det som skal ha skjedd da hun var et barn.

Aldri helt fri

– Jeg håper min historie bidrar til at andre også klarer å gjennomføre slike ting. Du skal ikke sitte og være livredd for en person som har gjort deg vondt. Du kan gjøre noe med det. Og uansett hva utfallet blir, så har hvordan du føler deg inni deg mye å si. Da har du i det minste prøvd, sier hun.

Nå har pappas forsvarere anket saken til Høyesterett. Det betyr at saken ikke er endelig avgjort.

Forsvarerne mener det er gjort feil i både saksbehandlingen og i rettsanvendelsen. I tillegg mener de at kravene om erstatning er behandlet feil. Pappas forsvarere mener det ikke er sammenheng mellom det pappa er tiltalt for, og plagene barna har hatt.

Det kan bety nok en runde i retten for Miriam. Mens hun venter på at Høyesterett skal vurdere om de skal ta saken, er hun fortsatt ikke trygg på at hun har blitt tatt på alvor.

Og det er ikke sikkert alt blir bra, selv om Høyesterett skulle velge å avslå anken og dermed sende pappa i fengsel.

EPILOG: Onsdag 6. mai bekreftet Høyesterett at de har avvist anken fra forsvarerne til Miriams pappa. Dermed er dommen fra lagmannsretten rettskraftig, og han må sone straffen på ni år i fengsel.