Kjær var på Utøya for tredje gang i fjor sommer, og var akkurat ferdig med et delegasjonsmøte da alle var informert om bombeangrepet i Oslo.

– Så begynte det å regne, og jeg ville gå inn i Kaféygget for å tenke litt. Jeg hadde en litt uggen følelse, så jeg ville gå inn, forteller Kjær.

Hun sto ved et telt like utenfor Kafébygget da hun hørte smell, og smatt inn i teltet.

– Jeg hørte med en gang at det var skudd. Jeg skjønte fort at det var alvor, jeg er kjent med skyting og våpen. Det var den høye lyden, og folk kom løpende, sier hun.

Kjær forteller at hun løp til Troms-leiren, der de diskuterte hva de skulle gjøre. Noen snakket om at folk var drept.

– Jeg har i ettertid fått høre at noen hadde skjønt alvoret, de hadde sett noen bli drept. Vi løper inn i skogen. Jeg husker jeg sparker av meg sandalene, de er bare dumme å løpe med, sier hun.

Les også: Så kjæresten bli skutt og drept – forsøkte så å redde liv

– Jeg prøvde å gråte, men fikk det ikke til

Mens de løp, skjøt Breivik etter dem.

– Når vi kommer til skogkanten, treffer skuddene meg. Jeg har på meg en vid hettegenser, og skuddet går gjennom genseren, men jeg blir ikke truffet, sier Kjær.

Kjær fant en jente som hadde blitt skutt og blødde fra munnen. Hun dro henne med seg bak et telt.

– Bak det teltet ser jeg en som er skutt, han ligger med ansiktet rett ned i marka. Jeg hører ham puste, men det er ikke vanlige pustelyder. Det minner mer om snorking. Jeg prøver å få kontakt og rister i ham, men han reagerer ikke, sier hun.

Kjær forteller at flere snakket om at det hele lignet en dårlig skrekkfilm. Hun og flere andre tok seg ned til skrenten ved vannet.

– Jeg prøvde å gråte, men fikk det ikke til, jeg var så redd. Jeg sto bare og klemte en gutt. Litt ned i skrenten så jeg folk gjemme seg. Jeg har aldri sett folk gjøre seg så små, sier hun.

Les også: – Jeg skjønte ikke hvor skadet jeg faktisk var

«Vær så snill, ikke skyt meg»

Kjær forteller at hun lå i fosterstilling med ryggen mot vannkanten da hun ble truffet.

– Det kjentes som om magen eksploderte. Vi fortsetter å springe videre. Rett før jeg setter meg ned, roper jeg «vær så snill, ikke skyt meg, jeg vil ikke dø», sier hun.

Da hun løp videre ble hun skutt i armen, og da hun fikk satt seg ned la hun merke til at hun også hadde blitt skutt i foten.

– Manna ringer meg for å spørre om jeg skulle komme hjem. Jeg prøvde å hviske og si at jeg var skutt, men det var dårlig linje, og hun fikk det ikke med seg. Jeg la på og sendte en melding i stedet. Det var vanskelig når jeg var skutt i armen, men jeg fikk da fram poenget, sier Kjær.

Kjær lå på sykehus til slutten av august, og ble i en periode operert nesten hver dag. I dag er hun likevel i god form.

– Det er rart at man kan være så oppegående etter å ha blitt skutt fire ganger. Jeg kan til og med spille fotball igjen, det har vært det store målet, sier hun.

Les også: – Håper han ikke ser dagslys igjen