Hanne Løvlie var blant de 8 som ble drept i Regjeringskvartalet 22 juli i fjor. Hun og Liv Tørres var både kollegaer og venner.

Den 22. juli i fjor hadde Tørres sin siste dag som politisk rådgiver for statsråd Hanne Bjurstrøm i Arbeidsdepartementet.

Hun hadde pakket seg ut av kontoret sitt, fylt eskene med papirer og permer og annet hun skulle ha med seg. Nå gledet hun seg til ferie, frem til hun skulle begynne i ny jobb som generalsekretær i Norsk Folkehjelp.

Vanskelig å snakke om

– Det som skjedde den dagen er mye vanskeligere å snakke om enn noe annet, sier hun til NRK.

Rundt klokka 15.15 var Liv ferdig med å pakke seg ut av kontoret. Hun ba kollegaen Hanne fra forværelset bli med ut. Dermed kunne Liv bruke nøkkelkortet for å få kjørt ut bilen.

Hanne kunne ta kortet, og ferien kunne begynne.

I heisen snakket de to om ferieplaner, om Livs nye jobb og om smått og stort. Det var sommer, og de var glade. Hanne skulle på helgetur den fredagen. De to krysset plassen for Høyblokka, før Liv gikk ned i garasjen for å hente bilen sin. Hanne stilte seg foran blokka og ventet der på Liv og bilen.

– Ventet på meg da bomben gikk av

– Og så smeller det. Jeg hadde akkurat satt tingene inn i passasjersetet da det smalt. Et voldsomt smell, steinsprut, glass og støv og så begynte alarmen å gå. Så jeg fant ut at jeg måtte gå inn i bygget og vente til alarmen hadde gitt seg.

Da Liv kom inn skjønte hun at dette ikke var en ulykke. Hun har jobbet i urolige områder og har blant annet vært i Libanon og Sør-Afrika.

– Jeg tenkte Beirut. Hjernen min gikk på autopilot og jeg telte meg opp fire halve etasjer for å komme opp på bakkeplan. Ettersom jeg kom oppover var det umulig å kjenne seg igjen. Det var støv og ødeleggelser, vegger hadde rast ned, ledninger hang. Sikkerhetsporten var helt smadret, så jeg måtte klatre over den.

Liv tenkte at det var rart at hun som har vært i så mange vonde og tøffe situasjoner før ikke var forberedt i det hele tatt.

– Jeg har vært mange steder hvor jeg har vært på vakt og sett meg over skulderen, men her var jeg ikke forberedt på noe som helst. Jeg lurte fælt på hvordan det gikk med kollegaen min.

– Det var helt, helt stille

Hun skjønte etter hvert at dette måtte være en bombe. Og da hun kom ut, så hun mot høyblokka der Hanne hadde stått.

– Ingenting beveget seg og jeg så henne ikke. Kaffelatte-farget aske og støv falt som snø, det dalte stille og rolig og det var helt, helt stille. Luften sto og dirret. Det var vakkert på en helt merverdig og surrealistisk måte.

Liv gikk nedover mot Youngstorget, da møtte hun en kollega og de fikk ringt. De første Liv ringte var departementsråden og de sikkerhetsansvarlige i departementet. Hun fortalte dem hvor Hanne hadde stått og at hun var redd for at hun var borte.

(saken fortsetter under bildet)

– Ut fra det jeg hadde sett, siden det gikk an å se gjennom hele høyblokka, skjønte jeg ikke hvordan det skulle være mulig å overleve dette. Og seks dager etter ble det bekreftet at hun var omkommet.

Les også: Første brannmann i regjeringskvartalet

– Har følt at det var min feil

Liv sier hun har tenkte mye på hvor tilfeldig livet er. Hun har lurt på hva Hanne så, om hun så Anders Behring Breivik og om han så henne. Men hun sier til seg selv at det bare blir spekulasjoner.

– Det jeg har tenkt mest på er hvilken flott person hun var. Mange av oss som har overlevd har levd med en skyldfølelse. For min det var det jo mitt ansvar og min feil at Hanne sto der hun sto da bomben smalt. Den følelsen har jeg slitt med lenge.

Hun forteller at det også har hjulpet mye at Hanne har en fantastisk familie som har vært veldig tydelige på at de aldri har holdt henne ansvarlig for dette.

– I ettertid kan man jo alltid tenkte at «burde jeg ikke gått før, tenk om jeg hadde vært tidligere ferdig». Det er en skyldfølelse som er til dels en tanke i hodet og en vond følelse i kroppen.

– Oppnådde ikke det han ville

Liv sier hun har funnet mye styrke i venner og nær familie.

Tidligere kolleger har også vært veldig nære. Liv var lenge i tvil, men har bestemt seg for at hun ikke vil følge rettssaken i Oslo tingrett. Hun føler ikke behov for det.

– Nå er mitt liv tett knyttet sammen med skjebnen til Hanne og til hennes familie, sånn må det kanskje være. Og så vet jeg jo selvfølgelig at det er ETT menneske som er ansvarlig for dette, og det er Anders Behring Breivik og det han står for.

– Men det han ønsket å oppnå den dagen, på et overordnet nivå, det klarte han ikke. Det er mange av oss som nå vil kjempe enda hardere for de verdiene vi tror på. Anders Behring Breivik ønsket å ramme demokratiet, skade toleransen og samholdet vårt. Vi tapte mye den dagen, men når det gjaldt akkurat dette var det han som tapte, sier Liv Tørres.

Les også: Flere enn de rammede forventer hjelp fra det offentlige

Gjennomgår obduksjonsrapportene

Tirsdag startet Oslo tingrett gjennomgangen av obduksjonsrapportene fra Regjeringskvartalet. Retten fikk høre svært sterke beskrivelser av skadeomfanget til de døde.

Noen av de pårørende holdt rundt hverandre og tørket tårene mens gjennomgangen pågikk.

Hanne Ekroll Løvlie døde umiddelbart av skadene hun fikk da bomben gikk av, opplyste Arne Stray-Pedersen ved Nasjonalt folkehelseinstitutt i retten.

Stray-Pedersen er overlege ved avdelingen for patologi og klinisk rettsmedisin ved Nasjonalt folkehelseinstitutt. Han fikk jobben med å lede undersøkelsene av de åtte som ble drept av bomben i regjeringskvartalet.

– Vi deler skadene etter eksplosjoner inn i tre kategorier. De primære skadene skyldes trykkbølgen og overtrykket den gir. Dette gir som regel skader i overgangen mellom kroppsvev og væsker og mellom vev med ulik tetthet. Det er særlig ører, øyne og lunger som er utsatt, forklarte Stray-Pedersen.

I tillegg til Løvlie mistet syv andre personer livet da Anders Behring Breivik detonerte en over 900 kilos tung bombe foran Høyblokka 22. juli 2011.

Bakgrunn: Minneside for de døde

Følg rettssaken direkte: NRK.no/227