Hopp til innhold

– Hjertet datt ned i magen på meg da jeg fikk beskjed om å vitne nå

YOUNGSTORGET (NRK): Generalsekretær i AUF Tonje Brenna (24), reddet livet ved å gjemme seg i en fjellvegg på Utøya. Hun har følt på skyld og ansvar, omsorg og redsel. I dag vitner hun mot Anders Behring Breivik.

Generalsekretær i AUF, Tonje Brenna

VITNER ONSDAG: Generalsekretær i AUF Tonje Brenna er den første av de overlevende AUF-erne som befant seg på Utøya, som skal vitne i terrorrettssaken.

Foto: Junge, Heiko / NTB scanpix

Tonje Brenna skulle opprinnelig vitne 1. juni, men etter at det ble gjort omrokkeringer i planen for rettssaken, fikk hun søndag beskjed om at hun skal stå i vitneboksen i rettssal 250 allerede onsdag, som den første av de overlevende AUF-erne som befant seg på Utøya.

– Da ble det plutselig så nært. Jeg må innrømme at hjertet datt litt ned i magen på meg da jeg fikk den beskjeden, sier hun til NRK.

– Jeg kommer nok til å grue meg rett før, men jeg ser på det som mitt bittelille bidrag for å få ham dømt, og det gjør jeg gjerne.

– Skjøt ned på oss i det som føltes som en evighet

Hun skal fortelle retten om sine redselsfulle timer 22. juli, om idyllen som brast da hun sto utenfor Kafébygget og snakket med samboeren sin på telefonen, da hun plutselig hørte det hun var sikker på var fyrverkeri.

– Jeg sa at dette må være forferdelig dårlig humor, for det var en litt oppskaket stemning på øya etter det som hadde skjedd i Oslo, så jeg tok beina fatt og løp mot lyden. Da jeg kom opp på plassen foran Kafébygget, var det noen mennesker som var et par meter foran meg, som ble skutt og falt om, forteller 24-åringen.

Overlevende Utøya

Mari Aaby West (f.v.), Åsmund Aukrust, Eskil Pedersen og Tonje Brenna, alle i AUF-ledelsen, mintes de som ble drept på Utøya.

Foto: Emilio Morenatti / Ap

Hun rekker ikke å se mannen som avfyrte skuddene. En person kommer løpende mot henne og roper at hun må løpe for livet.

– Jeg snur tvert om og løper tvers over teltplassen, forbi Sanitærbygget, ut på Kjærlighetsstien og inn mellom trærne. Der er det masse mennesker. Det er panikk, folk løper på hverandre, det er ganske kaotisk, og det er flere som er hardt skadet.

Brenna får med seg en gruppe ungdommer til en bratt skrent som fører ned til vannet fra Kjærlighetsstien.

– Det er veldig smalt, veldig bratt og veldig glatt, men vi får på en eller annen måte dannet et slags køsystem. En står og tar imot folk etter hvert som de kommer, så de ikke skal gå rett i vannet. Folk sklir ned en og en, eller to og to, sier hun.

– En del klarer å gjemme seg mellom steiner og fjell, men en del klarer det ikke. Så kommer han dit og skyter ned på oss i det som føles som en evighet.

Hjalp skadet jente

Brenna ligger da nede i skrenten. Rundt henne ligger drepte og skadde ungdommer.

– Jeg ligger sammen med en jente som er skutt i skulderen. Hun blør kraftig, er kald og fryser og klarer ikke å være rolig. Jeg prøver å roe henne ned og stoppe blødningen. Mange roper på hjelp, og vi hører folk som faller ned fra skråningene på siden av oss. Vi ser ikke så mye, for vi ligger inne i fjellveggen. Men vi hører mennesker som treffer stein og vann når de faller ned, og vi hører skyting hele tiden, forteller Brenna.

Slik blir de liggende i to timer.

– De som ikke var skadet, var veldig rolige. Så var det noen som var så hardt skadet at de snakket helt i svime. Det var en veldig stressfaktor. Men strategien var å spille død og ligge helt i ro, sier Brenna.

– Følte at jeg ikke kunne dra

Hun var aldri inne på tanken å legge på svøm og flykte bort fra øya - og bort fra dem hun gjemte seg sammen med.

– Mange som så meg, kan ha tenkt at de kunne følge etter meg fordi jeg er generalsekretær. Når det er krise, vil jo folk bli ledet, sier hun.

– Jeg følte veldig at jeg ikke kunne dra. Jeg kunne ha svømt, men jeg opplevde at jeg hadde satt meg i en situasjon der mitt oppdrag var å være sammen med dem jeg var sammen med. Jeg lå sammen med en jente som var hardt skadet. Jeg tenkte at hun ikke ville klare å svømme, og jeg ville ikke dra fra henne.

(Artikkelen fortsetter under bildet)

Tonje Brenna og Jens Stoltenberg

TRØST: Statminister Jens Stoltenberg gikk opp på scenen og møtte AUFs generalsekretær Tonje Brenna, leder Eskil Pedersen (bak), nestleder Åsmund Aukrust og Mari Aaby West i Folket Hus 29. juli i fjor, da det ble holdt en minnemarkering for AUFs og Arbeiderpartiets tillitsvalgte, ansatte og medlemmer etter tragedien på Utøya.

Foto: Roald, Berit / Scanpix

– Føler at 22. juli var en mandag, og at vi fortsatt er i den samme uken

Når hun onsdag tar plass i vitneboksen, har det gått ni og en halv måned siden Anders Behring Breiviks massedrap på Utøya.

– Jeg føler litt at 22. juli var en mandag, og at vi fortsatt er i den samme uken. Jobben min har i stor grad handlet om 22. juli. Det var minneseremonier, begravelser og uendelig mange ting som måtte håndteres. Jeg tror jeg gikk lenge på autopilot, sier Brenna.

– Jeg tenker fortsatt at jeg kommer til å våkne opp en dag når jeg er 53 og tenke «fy søren, jeg overlevde Utøya».

Generalsekretær i AUF, Tonje Brenna

For Tonje Brenna har jobben som generalsekretær i AUF stort sett handlet om 22. juli i tiden etterpå. - Det har vært veldig meningsfylt, sier hun.

Foto: Ellen Omland / NRK

Rettssaken mot Anders Behring Breivik er nå inne i sin fjerde uke. Brenna har vært til stede i tingretten blant annet mens obduksjonsrapportene til noen av de 69 som ikke overlevde Utøya, ble gjennomgått.

– Det har vært vanskelig, for det er jo så mange. Det tar liksom ikke slutt. Det er sterkt å se bilde av den personen jeg husker veldig godt, og høre minneord fra familien som beskriver akkurat det mennesket jeg kjente. Det er både fint og tøft. Det bare er så forferdelig mange.

– Alle ville leve

Brenna har sittet i rettssal 250 som venn, støtte og medmenneske, men også som AUFs generalsekretær.

– Selvfølgelig føler jeg et ansvar. Jeg skulle ønske jeg hadde utrolig mye mer å gi, både av tid og energi, sier 24-åringen.

– Jeg husker at 25. juli var det en mann som tok tak i meg på gata og ristet meg og ropte at dette var min skyld, at jeg burde ha skjønt at det burde ha vært våpen på Utøya. «Hvor tjukk er du i hodet som har en sommerleir uten at det er våpen der til å forsvare ungene?,» ropte han.

– Man får en slags eksistensiell krise. «Har han rett?», tenkte jeg.

Tonje Brenna har følt på ansvaret som generalsekretær, og hun tror hun bare er én av mange av de overlevende som har følt skyld i en eller annen grad.

– Jeg har tenkt en del på hvorfor det er sånn at jeg, som var blant de eldste, lever, og at det er urettferdig at det er så mange unge som er døde. Det er så urettferdig og meningsløst. Men de som er døde, har ikke skyld for det, og vi som lever har ikke skyld for det. Alle ville leve.

Etterlatte og overlevende hadde møtt opp for å høre Stoltenbergs tale. En av dem var Line Nersnæs som ble skadet under angrepet.

– Jeg er her for å hedre kollegene mine

For to år siden gikk bildet av Line Nersnæs med en pinne i hodet verden rundt. I dag synes hun det er viktig, men også vanskelig å minne de som ikke kom fra angrepet i live.