Nordheim jobbet som leder i sikkerhetsavdelingen i Departementenes servicesenter 22. juli, men gikk av i mars. Han er nå sykmeldt.

Nordheim forteller at avdelingen består av 130 fast ansatte, pluss vikarer, og at det var normal bemanning 22. juli.

– For meg var 22. juli en svært viktig dag. Jeg hadde gledet meg lenge til den dagen. Etter 35 år siden forrige tur, skulle jeg igjen bestige Galdhøpiggen sammen med min datter, sier han.

Han befant seg i Y-blokka, og gjorde seg klar til å sykle fra jobb da han hørte smellet.

– Jeg hørte et kolossalt smell, men skjønte ikke hva som hadde skjedd. Min kollega kom inn og ropte at det hadde gått en bombe, sier han.

Nordheim løp ut i resepsjonen, og så så ansatte fra Kunnskapsdepartementet komme løpende ned trappene i panikk.

Les også: – Jeg hørte et hyl, og det var mitt eget

– Gikk på autopilot

Nordheim og hans kolleger hadde i oppgave å bistå evakueringen, og sendte folk ut i Akersgata.

– Jeg tror jeg fortsatt tenkte på hva jeg gjorde. Jeg ringte min kone. Jeg har sett på telefonen at vi snakket sammen i cirka 10 sekunder, og etterpå gikk jeg nok mer på autopilot, sier han.

Nordheim forteller at han tenkte mer på de skadde enn om det forelå flere trusler, og løp oppover i blokka for å lete etter mennesker.

– Jo lenger inn i korridorene jeg gikk, jo verre var ødeleggelsene. Innerst så det forferdelig ut, sier han.

Etter å ha søkt gjennom Y-blokka, kom Nordheim ut på Einar Gerhardsens plass, der han fant sin operative leder.

– På vei dit så jeg en omkommet. Personen var tildekket. Jeg kunne ikke unnvære å se status på Høyblokken, og mine tanker gikk til de to som satt i resepsjonen. Det var åpenbart for meg dette ikke kunne ha gått bra, sier han.

Les også: Ble kalt «mirakeljenta» av kolleger
Les også: Kristian havnet i koma etter bombeangrepet: – Alt ble svart

Måtte lete etter nytt kontor

På Einar Gerhardsens plass ga Nordheim beskjed om at de måtte få organisert en krisestab.

– Jeg holdt meg i nærheten av operativ leder. Jeg ble, som sivil, flere ganger bedt om å forlate stedet, men for meg var det viktig å være der, sier han.

De fikk etterhvert opprettet et kontor i Høyesterett, men ble beordret ut av frykt for flere bomber.

Staben fikk til slutt plass på et hotell, der de fikk holdt sitt første formelle krisemøte. Der fikk de også bekreftet at resepsjonisten var død.

– Nå måtte vi bruke vår kunnskap til å håndtere situasjonen. Vi måtte gjøre det vi var trent til å gjøre, sier Nordheim.

Han tok kontakt med bedriftshelsetjeneste, lege og psykolog.

– Situasjonen for vårt personell var spesiell. For andre var det om å gjøre å komme seg unna og i sikkerhet, men for vårt personell var det motsatt. De måtte settes i stand til å ivareta vår tjeneste, dagen etter og neste dag, sier han.

– Et sjokkerende syn

Nordheim forteller at det var viktig for ham å komme tilbake til vaktsentralen.

– Det som møtte meg på vaktsentralen, var et sjokkerende syn. Det var svært høy temperatur, takplater hang løst, det var svært høy fuktighet og det dryppet fra taket, forteller han.

Flere kameraer fungerte imidlertid fortsatt, og arbeidet med å få ut bildemateriale som kunne identifisere gjerningsmannen ble iverksatt umiddelbart.

Nordheim presiserer at det var 250 kameraer i Regjeringskvartalet, og at det ikke var uvanlig med feilparkerte biler.

– Det er innkjøring forbudt foran Høyblokka. Men det er noe som skjer relativt ofte. For meg er det viktig å si at det ikke var noen gjerningsmann på tidspunktet før bomben gikk av. Det var en feilparkert bil, sier han.

Nordheim forteller at han jobben til klokken tre den natten.

– For min egen del, var jeg i starten inne i en veldig rasjonell boble. Jeg har aldri følt meg så sterk som jeg gjorde da, og min største frykt var å bevege meg ut av den, sier han.

Nordheim forteller at de gikk ned til Domkirken på kvelden for å få utløp for følelsene sine.

– En tekstmelding hjemmefra var verst. Da kom gråten, da kom tristheten, sier han.

Nordheim forsøkte å få inn krisestøtte fra Forsvaret, og sier han var svært bekymret for alle de ansatte.

– Jeg skjønte at for vår del var dette starten. Krisen er ikke over for vår del. Det som skjedde på Utøya måtte vi stenge helt ute. Vi hadde nok utfordringer hos oss, sier Nordheim.

Ble utbrent – måtte slutte

Nordheim forteller om en krevende høst og vinter.

– Vi har måttet bygge opp vår organisasjon i stort tempo, vi har blitt konfrontert av media, vi har informert 22. juli-kommisjonen. Men det har vært tungt når ukjente bilder har kommet ut, og det har vært mye mistenkeliggjøring og mye informasjon som må korrigeres, sier han.

Nordheim forteller at han slet med nattesøvnen, og at han reiste utenlands med familien etter åtte dager.

– Jeg følte meg litt som Colombus; ikke visste jeg hvor jeg skulle, ikke visste jeg hvor jeg var, og ikke visste jeg hvor jeg hadde vært, sier han.

Nordheim gikk av som avdelingsleder i mars i år, og ble sykmeldt fordi han var utbrent.

– Forventingene fra jobben var umulig å innfri. Jeg elsket min jobb, men de rundt meg sa at nok var nok, sier han.

Les: Sikkerhetssjef i Regjeringskvartalet går av med umiddelbar virkning
Les: Ville erstatte 100 soldater med 12 politifolk

NB: På grunn av tekniske problemer falt liveoppdateringen på NRK.no ut mens Nordheim forklarte seg. Du kan lese hele referatet her .