– Jeg synes de sakkyndige nummer to har en veldig god betraktning i sin tilleggserklæring. De sier at Breivik er unik, og at de aldri har møtt en person som ham. De mener ingen av diagnosesystemene vi har, fanger ham helt opp, sier Melle i retten i dag.

«Handlingene han er tiltalt for, og den avstumpethet han viser overfor de drap og terrorhandlinger han erkjenner å ha begått, gjør at han skiller seg fra alt de sakkyndige tidligere har sett i psykiatrisk praksis», skriver Terje Tørrissen og Agnar Aspaas.

• Les også: – Breivik er et særtilfelle
• Les Shabana Rehmans kommenter: Uten tvil

– Hadde helt forskjellig utgangspunkt

Synne Sørheim og Torgeir Husby, de første sakkyndige som vurderte Anders behring Breivik, konkluderte med at han er paranoid schizofren og utilregnelig.

De hadde første samtale med Breivik 10. august i fjor. Da hadde Breivik både medieforbud og brev- og besøksforbud.

De andre sakkyndige, Agnar Aspaas og Terje Tørrissen, fikk mandatet og startet sin vurdering av Breivik i år. Tørrissen hadde første samtale med Breivik på Ila 17. februar, mens Aspaas hadde sin første samtale med Breivik dagen etter.

Tørrissen og Aspaas kom til motsatt konklusjon, nemlig at Breivik er tilregnelig.

• Les også: Dette er Breivik-psykiaterne uenige om

– Utgangspunktet til de to undersøkelsene er helt forskjellige, og det har med tidsperspektivet å gjøre, sier Melle.

– Da de første sakkyndige undersøkte ham, satt Breivik isolert på Ila, og han var hele tiden underlagt restriksjoner.

Melle påpeker at de Tørrissen og Aspaas vurderte Breivik, hadde han både tilgang til media, og den første sakkyndigrapporten hadde vært diskutert med ham.

– Det har gitt ham en unik mulighet til å tilpasse seg, sier Melle.

Han mener likevel at Aspaas og Tørrissen har gjort mye bra for å kompensere for dette.

– Det viktigste punktet de sakkyndige skal fortelle retten om, er ikke hvordan de har observert tiltalte under sine undersøkelser. Det viktigste er konklusjonen for om de mener han var psykotisk på handlingstidspunktet.

Melle understreker at det i prinsippet ikke trenger å være galt at de sakkyndige kom ut med forskjellige konklusjoner.

(Artikkelen fortsetter under bildet)

– Hadde flere bemerkninger til den første rapporten

Den rettspsykiatriske gruppen konkluderte med at den ikke hadde noen «vesentlige bemerkninger» til rapporten til Synne Sørheim og Torgeir Husby.

Rapporten til Tørrissen og Aspaas ble imidlertid ikke «godkjent» av rettspsykiatriske gruppen. Den orienterte retten om at den hadde «vesentlige bemerkninger» til Aspaas og Tørrissens erklæring, og ba om tilleggserklæringer.

Men selv ikke etter å ha levert tilleggserklæringen, fikk Aspaas og Tørrissens arbeid grønt lys. Den rettsmedisinske kommisjonen orienterte bare retten om at den hadde tatt erklæringen «til etterretning».

Melle sier til retten i dag at den rettsmedisinske gruppen faktisk hadde flere bemerkninger til den første rapporten enn den andre.

– Men disse bemerkningene var til gjengjeld ikke vesentlige, legger han til.

– Ble irritert da jeg leste Husby og Sørheims rapport

Melle forteller at han ble irritert da han leste Sørheim og Husbys rapport.

– Jeg ble ganske irritert når jeg leste den første erklæringen. Det var flere ting som jeg ønsket at det ble spurt ut videre om, som ikke ble fulgt opp, sier Melle.

– Det var spesielt ved den første gjennomlesingen av den første erklæringen at jeg satt med et inntrykk av at de sakkyndige satt med mikrofonstativ og dokumenterte det han sa. Ved senere gjennomlesing av erklæringen og når jeg leser de andre sakkyndige, ser jeg det samme mønster. Inntrykket er at de sakkyndige har prøvd å spørre videre, men ikke klart det.

(Artikkelen fortsetter under bildet)

Ikke alle trodde først på godkjent-stempel

Melle innrømmer også at ikke alle i kommisjonen trodde på fullstendig godkjent-stempel til rapporten fra Sørheim og Husby da de startet gjennomgangen.

Kommisjonens medlemmer møttes for å vurdere sakkyndigrapporten til Synne Sørheim og Torgeir husby, som konkluderte med at Anders Behring Brevik er utilregnelig, i desember i fjor.

– Vi har jo ikke snakket med tiltalte, så vi måtte bare ta utgangspunkt i rapporten. Jeg begynte derfor det første møtet med å stille tre spørsmål, sier Melle til retten.

– Jeg spurte først: Hvor mange tror at denne personen er psykotisk? Alle svarte bekreftende. Hvor mange tror at dette er en F20.0 (kode for paranoid schizofreni, journ. anm)? Alle svarte ja. Bra, tenkte jeg, ellers kunne det fort bli kaos.

Så spurte Melle medlemmene av den rettspsykiatriske gruppen i Den rettsmedisinske kommisjon hvor mange som trodde på ingen vesentlige bemerkninger.

Da kom det frem at halve gruppen ikke umiddelbart ville si seg enig i det.

– Tre trodde på ingen vesentlige bemerkninger, tre var usikre eller trodde ikke, og en lot være å si noe. Den ene var meg, sier Melle.

I § 5 i merknader til Forskrift om rettsmedisinsk kommisjon står det:

«Eventuelle dissenser i kommisjonen skal komme skriftlig til uttrykk, og mindretallets synspunkter skal begrunnes på lik linje med flertallets standpunkt. Dette er viktig for å synliggjøre og gjøre retten oppmerksom på faglig uenighet.»

Melle forteller at møtet fortsatte med at hver enkelt skulle argumentere for sitt syn, og de begynte med de som mente at det ikke var vesentlige bemerkninger.

– Da møtet ble avsluttet, skrev vi «ingen vesentlige bemerkninger», og jeg oppfattet at det var en akseptert uttalelse fra alle sju som var til stede under behandlingen, sier Melle.