24-åringen studerte statsvitenskap da hun fikk sommerjobb i Departementenes servicesenter.

Hun jobbet i fem ulike resepsjoner, og 22. juli satt hun i resepsjonen i Høyblokka i Regjeringskvartalet.

– Den hodeskaden jeg fikk, resulterte i at jeg lå en måned i koma. Det gjør at jeg husker veldig lite, både fra den dagen og hele 2011, sier hun

Hun forteller at hun og en kollega, som omkom i eksplosjonen, ringte vaktene i underetasjen da bombebilen ble parkert i Grubbegata.

Så gikk bomben av. 24-åringen ble funnet ved fontenen utenfor resepsjonen.

– Det eneste jeg vet, er at jeg ble funnet i nærheten av en fontene. Jeg ble funnet i nærheten av en scanner, men aner ikke hvor langt ut jeg ble funnet, sier hun.

– Vil komme meg videre

Hun fikk svært alvorlige hodeskader, samt skader på lungene, leveren og på beina.

Hun måtte gjennom livreddende behandling og flere operasjoner på sykehuset, og har vært på rehabilitering på Sunnaas sykehus. I ettertid slet hun blant annet med å huske hvor hun jobbet.

– Jeg husker ikke henne jeg jobbet med den dagen, men pappa har vist meg et bilde av henne, sier hun.

24-åringen får nå undervisning fem dager i uken, i samfunnsfag på ungdomsskolenivå.

– Jeg har studert statsvitenskap i tre år, men de grunnleggende tingene jeg burde ha husket, var borte, sier hun.

Hun sier hun er glad for at hun overlevde, selv om hun sliter med ettervirkningene.

– Jeg vet jo at ting blir bedre med tiden, og jeg har bestemt meg for at jeg skal komme meg videre og ikke la dette prege hele livet mitt, sier hun.

Les også: De ga terroren et ansikt – i dag vitner de mot Breivik

Har fortsatt glass i kroppen

24-åringen har fortsatt arr i ansiktet, og glass i kroppen. Det lange, lyse håret er også klippet helt kort.

– Jeg har fortsatt glass i kroppen. Hvor lang ting det tar før det kommer ut, vet jeg ikke. Alt er ikke fjernet, sier hun.

Hun forteller at hun ikke er plaget av smerter, men flere synsutfall gjør at hun leser veldig sakte.

– Det er hukommelsestapet jeg merker best, sier hun.

– Slapp alt vi hadde

På grunn av hukommelsestapet er faren hennes kalt inn for å hjelpe til med forklaringen.

Han forteller om datterens studier, og hvor begeistret hun var for å være student. 22. juli kjørte han henne til toget da hun skulle på jobb i Oslo.

Da telefonen kom om en eksplosjon i Regjeringskvartalet, forsøkte foreldrene å få tak i datteren uten å lykkes.

– På fjernsynsbildene så vi at alt i første etasje der hun satt var blåst bort. Vi slapp alt vi hadde og satt oss i bilen, sier han.

På veien forsøkte han desperat å få kontakt med datteren, men fikk ikke svar på mobiltelefonen hennes. Han ringte politiet og sykehusene i Oslo uten å få noen flere opplysninger.

– Vi bestemte oss for å kjøre til Ullevål sykehus. Var hun skadd, ville hun ha kommet dit. Var hun død, ville vi få vite det der, sier han.

Ble kalt «mirakeljenta»

Ifølge faren satt 24-åringen bare sju meter fra bombebilen.

– Det var så nærme at hun ganske raskt fikk betegnelsen «mirakeljenta» av sine kolleger. Det er nærmest umulig å overleve en slik eksplosjon på så kort hold. Hun var konkret millimetere fra døden, sier han.

Faren forteller gråtkvalt om hvordan en vaktbetjent reddet livet til datteren hans.

– Hun ble funnet fort av en vaktbetjent. Han hadde sluttet på arbeid noen minutter før, og var i Grubbegata. Han ble ikke rammet, og løp resolutt mot resepsjonen. Takket være hans mot og besluttsomhet, lever min datter i dag, sier han.

Datteren pustet da hun ble funnet. Kollegaen var allerede død.

Først på kvelden fikk foreldrene beskjed om at akuttmottaket hadde fått inn ti hardt skadde fra Regjeringskvartalet. Åtte var identifiserte, og faren forteller at han ble med inn for å identifisere datteren.

– Det var som å oppleve det verste og det beste i samme øyeblikk. Det beste var at hun var i live, men forferdelig at hun var så skadd som hun var, sier han.

– Fryktet det verste

De neste dagene ble hun operert daglig. Ansiktsskjelettet måtte repareres, og hun lå på intensiven i en hel måned, 25 av dem i respirator, forteller han.

– Hun hadde en hevelse i hjernen, slik at trykket måtte kontrolleres. Hun fikk også en livstruende dobbeltsidig lungebetennelse, og kunne puste selv først etter tre uker, sier han.

Da hun ble flyttet til Sunnaas sykehus var hun ikke i stand til å redegjøre for seg selv, gå eller spise. Hun fant heller ikke igjen rommet sitt.

– Jeg fryktet det verste. Men med fantastisk god hjelp, kom vi gjennom det, sier han.