I dag vitnet han mot Anders Behring Breivik.

I fjor sommer var 18-åringen fra Hamar med på AUFs sommerleir på Utøya for første gang.

Det hade vært regnfulle dager. Teltet var gjennomvått, og Marius og kameraten hadde bestemt seg for å dra hjem. Men de ble oppholdt av noen venner som ønsket at de skulle bli. Tilfeldigheter gjorde derfor at de ikke hadde kommet seg ned til Hovedbygningen da Anders Behring Breivik gikk i land på Utøya.

– Så hørte vi noen smell. Vi trodde det var fyrverkeri eller noe. Men så hørte vi flere skudd, og noen ungdommer løp forbi oss. Jeg skjønte først ikke alvoret, så selv da de sa vi måtte løpe, ble vi stående igjen, fortalte Marius retten i dag.

– Plutselig så jeg overkroppen til en som var kledd som politimann. Han holdt pistolen ned mot bakken og skjøt, men jeg så ikke hva han skjøt på. Så kom han videre nedover. En jente i nærheten av oss gikk for å møte ham. Da hun kom på kloss hold, skjøt han henne med to skudd. Hun gikk i bakken. Så ble det stille, fortalte 18-åringen retten i Oslo tinghus i dag.

– Holdt hverandre i hendene mens vi hørte skudd

Han og bestekameraten Andreas Dalby Grønnesby (17) løp fra kulene og fant et gjemmested langs Kjærlighetsstien sammen med flere andre. Marius følte seg imidlertid ikke trygg på gjemmestedet, og fikk med seg kameraten videre.

• Se interaktivt kart over Utøya

De gjemte seg først bak en stein.

– Vi holdt hverandre i hendene mens vi hørte skudd. Jeg sa til Andreas at dette skulle gå bra, fortalte Marius.

– Etter en liten stund, dukket han (Breivik, journ. anm) opp på vår venstre side. Jeg ser han har riflen fremme, sikter inn i skogen og skyter. Jeg sa til Andreas: «Hvis han snur seg nå, kommer vi til å bli skutt. Men hvis han ikke snur seg og går videre, løper vi i motsatt retning og finner et bedre sted å gjemme oss.»

Breivik snudde seg ikke. Han gikk videre, og de to kameratene tok sats og langs Kjærlighetsstien i samme retning de hadde kommet fra.

– Da så jeg flere av dem vi hadde stått sammen med tidligere, ligge døde tilbake. Vi måtte hoppe over flere lik, sa Marius fra vitneboksen.

Da bestemte de seg for å klatre over et gjerde og ned den bratte fjellsiden for å komme seg unna. Det var for bratt til at de to kunne klatre helt ned til vannet.

• Følg rettssaken direkte: Rettssaken ord for ord

(Artikkelen fortsetter under bildet)

Bestevennen falt i døden

Mens Anders Behring Breivik sto rett over ham og henrettet ungdommer, klamret Hoft seg fast i klippene.

Der så han bestevennen Andreas Dalby Grønnesby falle i døden.

– Andreas mister taket og faller. Jeg skrek navnet hans halvveis ut, før jeg kvelte stemmen i frykt for at jeg skulle avsløre meg. Da jeg så ham treffe bakken, tenkte jeg at alt var over. Hvis han dør, er det ingen vits i at jeg skal være glad for å overleve, sa Marius.

– Han var min nærmeste venn. Jeg ble kjent med ham for litt over to år siden, og han ble min beste venn.

Han gråt i et halvt minutt.

– Etter det holdt jeg det inne. Jeg tenkte at jeg ikke ville slippe ut tårene før jeg overlever. Jeg holder dem inne til jeg blir reddet, eller til jeg faller eller blir skutt, tenkte jeg.

På den smale fjellhyllen var det knapt plass til begge føttene hans. Han måtte forsiktig sparke bort jord og steiner for å få fotfeste med begge bena.

Mens han klamret seg fast til livet, gikk tankene til moren. Han så for seg henne hjemme, at hun sto på terrassen og så på hundene uten.

– Jeg skulle så ønske at jeg var der, sa Marius lavmælt.

Mens Marius sto så tett han kunne inntil fjellveggen, kom Breivik gående over ham. Derfra skjøt han utover mot båter på vannet, og mot ungdommer som hadde gjemt seg lenger unna.

– Jeg hadde sort genser på meg, så jeg fikk dratt hetta over hodet for å være mindre synlig, fortalte han.

Sto i fjellveggen i flere timer

Bildet av Marius Hoft ble tatt av den svenske fotografen Niclas Hammarström kort tid etter at Breivik ble pågrepet, og gikk verden rundt da bildeserien fra Utøya ble premiert i fotokonkurransen World Press Photo.

Bildene er tatt fra fra båt mens helikoptrene sirklet over øya på kvelden 22. juli, og kom på andreplass i kategorien «hendelsesnyheter».

Les: – Bildene gir meg vondt i magen

Hoft ble hentet i sikkerhet ved hjelp av tau da redningsmannskapene kom til Utøya. Han var en av de siste som ble evakuert.

– Jeg var liksom helt likegyldig. Jeg var verken glad eller lei meg for å bli reddet. Da jeg ble fulgt tilbake til Hovedhuset, så jeg to venner. Da følte jeg meg litt gladere. Jeg så at de gråt, men jeg klarte ikke å gråte. Jeg var helt likegylddig, jeg ville bare vekk fra øya.

18-åringen har fortalt at han sto i fjellveggen i flere timer, og at foreldrene trodde han var død.

Les også: Endrer loven for å bedre sikkerheten ved psykiatriske institusjoner