I dag visste Ina Rangønes Libak (22) fram sine arr i Oslo tingrett. Oppreist i vitneboksen i rettssal 250, dro hun opp genserermet og viste det store arret etter 22. juli.
– Jeg har sminket litt over, smilte hun beskjedent før hun pekte på arret i ansiktet.
Under toppen var det synlige merket på at Breiviks kuler også traff henne i brystet.
- Følg NRK.nos
Sto opptatt med oppvasken
Ina var en del av kjøkkengjengen på Utøya og var i full sving med oppvasken på storkjøkkenet om ettermiddagen fredag 22. juli. Hun oppdaget derfor ikke skuddene med en gang, men merket plutselig at ungdommene begynte å løpe bortover gangen.
Ina gikk ut for å se hva som skjedde. Hun lette etter kjente fjes og gikk inn i Lillesalen.
– Vi snakket om at det måtte være kinaputter. Det gjorde folk litt rogligere. Men så hørte vi plutselig mange skudd, fortalte hun retten.
Gjemte seg bak pianoet
Ina og dem hun sto sammen med, bestemte seg for å gjemme seg bak et piano.
De hadde hørt at skuddene var utenfor, så de tenkte at hvis de dro pianoet bort til hjørnet, vekk fra vinduene, og låste dørene, ville de være trygge.
Til tross for at Ina først tenkte på skolemassake, var stemningen rolig. Ungdommene satt helt stille bak pianoet. De så på hverandre, men sa ikke et ord.
Plutselig ble stillheten brutt.
– Jeg husker alle skuddene som traff meg. Jeg ble først skutt i armene. Da tenkte jeg at det kunne gå fint, man kan overleve skudd i armene. Så ble jeg skutt i kjeven. Det var litt verre, tenkte jeg. Til slutt ble jeg skutt i brystet. Det dør man av, tenkte jeg da.
Hun har i ettertid fått vite at Anders Behring Breivik da sto over pianoet og skjøt ned på alle som gjemte seg bak det.
Breivik fortsatte å skyte, men Ina kom seg lynkjapt opp på beina og greide å løpe ut.
– Akkurat de sekundene fra jeg sitter bak der, mens hans fortsetter å skyte de andre, til jeg løper ut, er borte. Jeg husker ingenting av folk som dør, fortalte Ina.
«Sånn er det å dø»
Hun mistet følelsen i hendene og trodde først de var skutt av. Med de skadeskuttene armene forsøkte hun å stanse blødningene og holde på plass kjeven, mens hun snublende løp ut av Kafébygget.
– Jeg merker at jeg begynner å falle og at jeg ikke har kontroll på meg selv lenger. Da tenkte jeg at «nå dør jeg, sånn er det å dø», sa hun.
– Blodet var overalt, det var ikke mulig for meg å stanse det. Jeg prøvde å stoppe det med hendene, men det funka jo dårlig når de også var skutt. Jeg ropte: «Jeg er blitt skutt, jeg er blitt skutt, jeg kommer til å dø!». Når jeg ser hvor redde de som løper forbi meg er, skjønner jeg at dette er mye større enn meg, at det var flere enn meg som var skutt.
(Artikkelen fortsetter under bildet)
Ina Rangønes Libak sto opptatt med oppvasken på Utøya da Anders Behring Breivik begynte sin massakre. I retten tirsdag fortalte hun med et smil om sin dramatiske kamp for livet.
Foto: Roar Strøm / NRK«Nå skal vi ligge jævlig stille»
I kaoset så hun flere kjente fjes. En kamerat løftet henne opp, og sammen med blant andre en kvinne fra Norsk Folkehjelp, løp de alt de klarte. De gjemte seg i skogen, rundt 20 meter fra Pumpehuset.
Kvinnen fra Norsk Folkehjelp la seg under Ina, sånn at hun kunne holde varmen på henne. De andre holdt på skadene hennes for å stoppe blødningene.
– Jeg er veldig imponert over at de klarer å stoppe blødningene. De som var rundt meg, var fantastisk flinke til å beholde roen, sa Ina smilende.
Full av energi og med stadige smil, fortalte hun retten om hvordan de beholdt roen, og hvordan de klarte å ligge i ly for massedrapsmannen.
Få meter bortenfor dem, ble ungdommene som gjemte seg ved Pumpehuset skutt.
– En av dem jeg satt med, sa da: «Dei døyr, dei døyr». Da sa hun fra Norsk Folkehjelp: «Nå skal vi ligge jævlig stille.» Det er ikke ofte hun banner, altså, så da skjønte vi i hvert fall at det var alvor.
(Artikkelen fortsetter under videoen)
– Det var et sterkt vitneprov fra en flott ungdom, sier bistandsadvokat Frode Elgesem.
– Mer enn gjennomsnittlig positivt innstilt til livet
Det var alvor. Men Ina berget livet.
Etter at Breivik var pågrepet, ble hun båret om bord i en båt som skulle frakte henne til landsiden. En jente snakket med henne på turen over, for Ina var nær ved å miste bevisstheten.
– Jeg ber henne ikke se på meg fordi det kunne gi henne traumer senere. Jeg var så veldig skadet. Da sa hun til meg: «Nei Ina, du er veldig, veldig vakker».
Ina ble fraktet til sykehus. Hun har vært med i et traumeteam på Bærum sykehus, og har også blitt operert flere ganger på Rikshospitalet og Ullevål.
– Jeg var opptatt av at det var bra at det var en dame som ledet teamet, og at det var bra for likestillingen, sa Ina smilende.
Salen lo. Også Breivik trakk på smilebåndet.
Aktor Svein Holden påpekte Inas smittende humør.
– Du fremstår som en som kanskje er mer enn gjennomsnittlig positivt inntilt til livet, til tross for det du har vært gjennom, sa Holden.
Tilhørerne lo igjen, og Ina kvitterte med å le og takke.
– Dette har ikke svekket oss
Hun legger likevel ikke skjul på at tiden etter 22 juli også har vært svært krevende.
– I tiden etterpå har jeg brukt mye tid i AUF. Engasjementet har stått sterkere enn noen gang. Dette har ikke svekket oss. Samtidig har det vært tøft. Det er grusomt med alle de fantastiske, sterke, flotte menneskene vi har mistet. Det er grusomt urettferdig og vondt hver eneste dag.
