Noen ting er bare så utrolig opplagte! Som det at vi hver eneste dag fra vi står opp til vi legger oss – og mens vi sover – ønsker å ha det godt. Vi gjør alt som står i vår makt for å få det til.
Gode dager og netter for vår egen skyld men også for de vi omgir oss med. Vi gir kjærlighet og får kjærlighet tilbake. Det er vakkert…..
Vi liker best oss selv når vi evner å omsorgsfulle og rause. Å gi ved dørene skulle vel ikke være så vanskelig … eller?
Men det hender at selvfølgelighetene blir umuligheter. At det butter i mot og du får ikke til å gjøre og føle det du vil.
Vi hever røsten uten grunn. Missliker uten å kjenne vedkommende engang. Det hender en blir så sint at en kunne ha lyst til å slå….
I Ordspråkene 3, 29-31 står det: Legg ikke onde planer mot din neste. Som bor hos deg og kjenner seg trygg. Trett ikke uten grunn med en mann når han ikke har gjort deg noe ondt.
Misunn ikke den som bruker vold! Velg ikke å følge i hans fotspor!
De aller fleste av oss liker tanken på åpne dører. Tanken på at akkurat mitt hjem er åpent for alle som ønsker det. At det kan fylles med glade stemmer og kaffelukt. At vennene våre søker til vårt kjøkkenbord når noe må luftes. At ungene våre tar med seg vennene sine hjem fordi det er godt å være der.
Fordi de kjenner seg trygge. Fordi det snakkes godt om folk ved vårt bord. Fordi der besinner man seg før en hever røsten. Fordi der er det ingen som ville finne på å løfte en finger mot noen.
Noen ting er så utrolig opplagte; At vi ønsker og drømmer om alt godt for oss selv og våre.
Så må vi hver eneste dag be Gud om at vi må kunne fylles av den kjærligheten som smitter. Hans kjærlighet. At vi må få den styrken vi trenger når dagene blir tunge og kreftene røyner på.
Vi blir ofte så trette, at den enkleste og kjappeste løsningen er å rope ut vår frustrasjon.
Må Gud hjelpe oss til at vi aldri blir trette av å prøve å møte alle mennesker med godhet.
* * * *
Vi hører Anita Skorgan synge sin versjon av Erik Byes ”Blå salme”.
