– Det var et grusomt syn

– Her drev de forbi, fremdeles i redningsvestene sine. Magene var helt oppblåste etter så lang tid i sjøen ...

Astrid Beijerling kikker ned mot havna. Fra verandaen, over det smale sundet, er det bare noen hundre meter til de grå kanonløpene på de gresskledde vollene på Oscarsborg.

9. april 1940, under det tyske angrepet på Norge, bor 11-åringen sammen med mor og far på den befestede lille øya.

Våknet av kanonild

– Vi våkner av forferdelig skyting. Far skjønner hva som skjer, så mor og jeg får beskjed om å gjemme oss under senga. «Legg dere flate, da er det mindre sjanse for å bli truffet», sier han når granatene slår ned.

På natten gled den tyske invasjonsstyrken inn Oslofjorden med mørklagte lanterner. Målet er å innta hovedstaden, og hindre kongefamilien og regjeringen i å flykte.

Tyskerne hadde håpet å slippe gjennom uten motstand, men ved Oscarsborg blir de møtt av treffsikker ild fra de gamle kanonbatteriene. Krysseren «Blücher», som leder angrepet, blir truffet av flere skudd som setter det store krigsskipet i brann.

– Når den første skytingen er over, kler vi på oss og skynder oss mot torpedobatteriet på andre siden av øya. Far mente det var tryggere der, forteller hun.

Ser« Blücher» synke

På veien går de til fyret på østsiden av øya. Derfra har de utsikt til dramaet som utspiller seg på fjorden. Det har begynt å lysne, og i over en halv time står de og ser på dødskampen til den skadeskutte krysseren.

– Det er et uhyggelig skue. «Blücher» er i ferd med å synke, og vi hører skrik og ser mennesker som hopper ned i den brennende sjøen, husker hun.

Nå har «Blücher» også blitt truffet av flere torpedoer, og litt nord for der de står, legger det brennende skipet seg over på siden og forsvinner. Nesten tusen mann går med.

De kommende månedene skal hun og resten av Drøbaks innbyggere få stadige påminnelser om det som skjedde den morgenen.

– Gjennom hele sommeren fløt døde tyskere opp. Det var en hard opplevelse. I flere år kom det tilbake til meg om nettene ...