Hopp til innhold
Laster innhold, vennligst vent..

– Hvis tyskerne så oss, var det ute med oss

Bare 11 år gammel måtte Karin Straume (84) og lillebroren på åtte rømme alene til Sverige.

Bare 11 år gammel måtte Karin Straume (84) og lillebroren på åtte rømme alene til Sverige.

Bare 11 år gammel måtte Karin Straume (84) og lillebroren på åtte rømme alene til Sverige.

– Jeg gråt da mor reiste fra oss, forteller Karin Straume.

Hun har funnet frem to maskinskrevne sider hun skrev like etter at hun som 11-åring flyktet fra Norge.

Det er midten av juli 1942. I Oslo tar hun og Harald, lillebroren på åtte, farvel med mor. Alle er etterlyst, og nå skal mor rømme. Barna må bli igjen, flukten er for farlig.

Straumes far er motstandsmann. Tidligere på våren ble han arrestert, men klarte å rømme. Nå har familien fått beskjed om at han er i sikkerhet i Sverige, og denne sommerdagen er det morens tur til å flykte.

Snart er barna uten begge foreldrene.

Karin Straume

Bare 11 år gammel måtte Karin Straume og lillebroren på åtte, flykte fra tyskerne.

Foto: Kjetil Solhøi / NRK

Måtte flykte alene

Barna blir plassert på en liten gård i Asker. Der skjuler de seg resten av sommeren. Når moren gir beskjed, skal de smugles over grensen.

11. september 1942 er tiden inne. Etter to måneder uten mor og far skal barna endelig begynne på den virkelige flukten.

– Vi blir hentet av en «onkel Petter», som skal ta oss videre mot Sverige. Blir vi stoppet, skal vi si vi er på bærtur.

Fremme i Halden fortsetter de inn i skumringen, gjennom skogen og ned til Iddefjorden. I vannkanten ligger en liten robåt som skal frakte dem over.

Møter tysk patruljebåt

Sammen med fire andre flyktninger går de ned mot båten, men fra fjorden hører de lyden fra en motor. En tysk patruljebåt er ute. De kan ikke se den ennå, men vet de må være knyst stille…

«Vi forsto at ingen måtte se oss. For da er det ute med oss, og vi får aldri se mamma og pappa igjen», leser hun fra de gulnede arkene.

Forsiktig legger de seg i skjul, mens patruljebåten glir over det mørke vannet. Når lyden forsvinner, går de ombord og ror langsomt over.

På den andre siden blir de innlosjert hos en svensk familie. Her sover de, før turen går videre til Stockholm. Der får de endelig møte foreldrene, som har ventet i ukesvis på barna.

– Vi kaster oss i armene deres. Det er nok verdens lykkeligste familie som blir gjenforent den dagen, smiler hun.