Østlandet overtar norsk matproduksjon
Stadig mer av den norske maten kommer fra gårder på flatlandet. Mens kjøttproduksjonen på Østlandet har økt de siste fem årene, er den redusert i de fleste andre deler av landet. – Så lenge du får fôret inn og møkka ut, kan Norges største fjøs ligge på Majorstua, sier landbruksforsker Oskar Pushmann.
I perioden 2010 til 2014 falt produksjonen av storfekjøtt med mellom 5 og 12 prosent i Nord-Norge, på Vestlandet, i Trøndelag og i Rogaland. Også produksjonen av kumelk og sauekjøtt går ned i de fleste landsdelene i Norge – bortsett fra på Østlandet, der produksjonen øker.
– Det vi kan risikere er at det kun er de aller største gårdene som kommer til å overleve, sier Arbeiderpartiets landbrukspolitiske talsmann Knut Storberget.
Storberget frykter at regjeringens satsing på de større gårdsbrukene gjør at nedlegging av gårder øker raskere, særlig der det er vanskelige å bli stor. Dette gjelder områder med bratt terreng, og et våtere klima. Dermed forflyttes matproduksjonen østover.
– Den mest intensive driften vi ser er hverken klimamessig eller på andre måter lur, sier Storberget.
Han mener regjeringen gir for mye pengestøtte til de som driver stort og for lite til de som ikke har samme mulighet.
– Alle skal ha billig mat
Når Kjell Jarle Bruheim skal hente inn sauene som har beitet oppunder Jostedalsbreen gjennom sommeren, har han en utfordring han ikke hadde tidligere.
– Da jeg startet med sau for 15 år siden rakk bjørka meg til livet. Nå er de tre meter høyere. Krattskogen er helt ugjennomtrengelig mange steder, forteller han.
Med kikkert, walkie-talkie og et team av hjelpere finner han til slutt alle sauene. Han er trygg på at sauene hans har det bra, og at det merkes på kjøttet at de får gå fritt rundt på fjellet.
– Sauer er selektive. De tar alltid de beste først, kløver, forskjellige utmarksurter. Det gjør at du får en smak av utmark. Det er stor forskjell på smaken på sau som har gått på utmarksbeite og de som går på innmark med kraftfor.
Kjell Jarle er bekymret for utviklingen han ser i Norge.
– Alle skal ha billig mat. Da må man produsere mye mat fort og så billig som mulig. Da kan vi ikke bruke de tradisjonelle utmarksbeitene. Det er for arbeids- og tidkrevende. Vi må ta sauene ned og avle dem frem som vi gjør med grisen: I svære haller med kraftfor og gress.
— Dramatisk gjengroing
Forskeren Oskar Pushmann har dokumentert endringen i det norske landskapet. Han har tatt bilder fra samtlige norske kommuner i 20 år, og sammenlignet utviklingen fra år til år.
– Det er dramatisk, husene synker ned i en grønn suppe. Mange opplever at hytta som ble kjøpt rundt 40-50-tallet, ligger i et helt annet landskap. Mange hotell som hadde den besnærende tittelen «Høyfjellshotell», ligger nå langt nede i skogen.
I 1959 var det nesten 200.000 gårdsbruk som var i drift i Norge. I 2015 hadde tallet sunket til 41.800.
Selv om de gjenværende gårdene i stor grad overtar jorda til de som legger ned, får overgangen til større enheter store konsekvenser for bruken av utmarka og dermed for det norske landskapet.
– Vi har en overgang fra et landbruk, der gården og tunet er den innerste sirkelen, åkrene utenfor er innmarka, og utmarka ble brukt i tillegg. Gjennom hele 1900-tallet har vi brukt mindre og mindre av utmarka til å hente fôrressurser, mens vi bruker mer og mer energi på innmarka. Men du kan også kjøre det helt dit at du kan ha all produksjon inne i et fjøs. Dyrene behøver ikke gå på beite lenger. Så lenge du kan få fôret inn i fjøset, og møkka ut, så kan egentlig Norges største fjøs ligge på Majorstua, sier Pushmann.
Se flere bilder av hvordan Norge har endret seg over 100 år
Norge bruker bare en tredel av potensialet i utmarksbeitene våre, ifølge Norsk institutt for Bioøkonomi.
Tall fra Tine forteller at melkekua beiter stadig mindre i norsk natur. I 2000 utgjorde gress fra beiting 17,2 prosent av matfatet til norske melkekyr. I 2013 hadde andelen sunket til 9,7 prosent. Etter at beiteandelen kom under ti prosent i 2013 har ikke Tine registrert oppdaterte tall.
– Hvis utviklingen fortsetter, kan ikke Tine bruke motiv av kyr på beite på melkekartongene. De bør heller bruke bilder av en melkerobot og en kraftfôrautomat, sier Arne Nes, som ga seg som bonde i Veitastrond i Sogn og Fjordane for noen år siden.
– Utenlandsk kraftfôr gjør oss sårbare
Forbruket av kraftfôr til husdyr i Norge har gått opp fra nesten 1,6 millioner tonn i 2000 til snaut 2 millioner tonn i 2014. Norske selskaper produserer kraftfôret. Men i praksis blander selskapene sammen råvarer både fra Norge og fra utlandet for å lage kraftfôr.
Andelen utenlandske råvarer er økende, med soya fra Brasil som en av de store komponenten. I 2009 var bare 28 prosent av råvarene importert. I 2013 var for første gang halvparten av råvarene til kraftfôret i Norge importert fra utlandet. Året etter hadde importandelen økt til 54 prosent.
– Det er dette jeg er veldig bekymret for. Hva gjør vi hvis båtene med soya fra Brasil til Norge stopper opp? Den store andelen kraftfôr gjør oss sårbare. Soyaproduksjonen i Brasil beslaglegger dessuten matjord og fører indirekte til avskogingen i Amazonas, sier Knut Storberget, stortingsrepresentant for Arbeiderpartiet.
– Vi er i ferd med å nå en grense. Vi må satse mer på de små og mellomstore gårdene og sørge for at kuene går mer på beite, selv om det betyr at kuene melker mindre. Store effektive enheter fører til at kulturlandskaper gror igjen, sier Storberget.
Han mener at det bærer galt av sted når effektiviseringen fører til at kraftfôr pumpes inn i fisk, kylling og melkeproduksjon.
– Stordriftsgårder og effektivisering fører til mer bruk av kraftfôr og mindre beiting. Kua sprengmelkes for at melkeroboten og ny driftsbygning skal nedbetales. For å opprettholde volumet må kua være inne. Nå er det bare krav om at kua skal kunne gå ut og lufte seg. Men luftegården trenger ikke ha gress, den kan likegodt være belagt av betong. Det er ikke krav til at kua skal kunne gå ut og beite. Dette er ikke bra, mener Storberget.
Motsatt utvikling i Sveits
Mens melkeproduksjonen i Norge stadig baserer seg mindre på beiting og mer på kraftfôr, er situasjonen i Sveits en helt annen. Fjellandet med mange paralleller til norsk klima og natur, kan skilte med kyr som lever store deler av livet ute på beite, og hvor bruk av kraftfôr ikke er ønsket politikk:
- Over 80 prosent av alle kyr i Sveits er nå en del av et program som kalles RAUS. Det går ut på at bonden får økonomisk støtte per ku, dersom kua går ute og beiter seks måneder i året, minst 26 dager per måned. I Norge er regelverket at kyr skal ha mulighet til å gå ut til lufting åtte uker i året. Det er ingen krav om at dyrene skal ha mulighet til å beite.
- Myndighetene i Sveits premierer kutt i bruk av kraftfôr. I 2014 spiste en sveitsisk ku i snitt 800 kg kraftfôr. Til sammenligning spiste gjennomsnittskua i Norge hele 2200 kg kraftfôr.
- En rapport fra FNs organisasjon for ernæring og landbruk (FAO) fra 2014 sammenligner hvilke fôr melkekyr får i forskjellige land. Her kommer det fram at Norge er blant de europeiske landene som gir størst andel bearbeidet kraftfôr. De nyeste anslagene viser at kraftfôr står for rundt 45 prosent av matfatet til norske kyr.
– Jordbruket hadde en tendens til å være for intensivt, basert på kraftfôr, sier professor Bernhard Lehmann, direktør i Landbruksdepartementet i Sveits.
Fra slutten av 1990-tallet har sveitsiske myndigheter vridd om politikken til økt støtte til bruk av sveitsiske ressurser og dyrevelferd. Siste runde med reformer kom i 2014.
– Vi fjernet støtten per dyr. I stedet går all direkte statsstøtte nå per hektar, forklarer Lehmann.
– Konkurransedyktighet har to dimensjoner. Det ene er pris. Det andre er å være annerledes. Vi må være annerledes i forhold til kulturlandskap, økologi og produkter. Den eneste måten jordbruket kan overleve her i Sveits, er ved å være annerledes, sier toppbyråkraten i det sveitsiske landbruksdepartementet.
– Enorme ressurser i utmarka
Den nye mat og- landbruksministeren Jon Georg Dale har registrert dreiningen i favør av Østlandet:
– Det definitivt slik at landbruket alltid har vært i endring. Men vi har et stort potensiale til å bruke arealene våre i vest og i nord bedre. Vi har en bevisst strategi for å få opp produksjonen av sau og storfe. Begge disse produksjonene har gode muligheter i disse områdene.
Produksjonen av sau- og lammekjøtt har økt de siste par år. Men økningene har kommet på Østlandet og i Trøndelag. Antallet sau gikk i perioden 2010 til 2014 ned i de øvrige regioner.
– Det ligger enorme ressurser i norsk utmark. Og det er helt åpenbart at for eksempel Vestlandet med sine store utmarksressurser kan øke sin andel av produksjonen av lammekjøtt, sier Dale til NRK.
– Sveits viser at det finnes en annen vei. Men den fordrer en ny tenkning i landbruket. Vi må satse på de små og mellomstore brukene, og senke ambisjonsnivået på hvor mye melk hver ku melker. I forhold til klima og miljø, er det viktig at kyr går ute og beiter. Vi bør satse på kombikua, som både melker og gir kjøtt og som går mer ute og beiter, sier Knut Storberget.