Wolfgang Haid illustrasjon
Foto: Ida Karine Gullvik / NRK

Krigsidyll i ensom fjord

Sommeren 1945 skriver en Wehrmacht-soldat ned sine minner om krigen i Norge. Om et uvirkelig land, langt nord. Om en jente med brune øyne.

På begynnelsen av nittitallet tar en kvinne kontakt med Rana Blad. Hun har gjort et overraskende funn.

– Hun fortalte at hun hadde ryddet opp i dødsboet etter onkelen sin, forteller tidligere redaktør i Rana blad, Øyvind Hirsti.

– Og på bunnen av en kiste hadde hun funnet en bunke med papirer, rundt hundre maskinskrevne ark, skrevet på tysk.

Stabelen med gulnede ark har ligget på kistebunnen, «urørt av menneskehender», i nærmere 50 år.

Det viser seg å være et bokmanuskript. Datert 1945.

Reiduns øyne har forført meg. Hennes brune, svakt skråstilte øyne.

Wolfgang Haid

Manuskriptet har tittelen Am Einsamen Fjord (Ved en ensom fjord). Og det skal vise seg å gi et helt spesielt glimt av hverdagen under krigen i Finnmark.

På tittelbladet står navnet Wolfgang Haid, og en adresse i Østerrike.

Men hvem var han? Og hvordan havnet manuskriptet hans her?

Bild 101I-100-0787-23

Kystbatteri i Tanafjorden. Wolfgang Haid var del av en avdeling som bygde kystfort i Nord-Norge. Det var slik han kom i kontakt med familiene i Gavesluft, som blir utgangspunkt for boken han skriver i fangenskap etter krigen.

Foto: Fraß / Bundesarchiv

På jakt etter Haid

Hva kan man vite om et menneske som levde for 70 år siden?

Haid oppgir navn og steder i manuskriptet sitt som gjør at vi kan vite ganske nøyaktig hvor han befant seg, og hvilke familier han møtte under krigen. Noen av navnene ser ut til å ha blitt endret på, kanskje fordi Haid ikke har husket dem korrekt, eller fordi han gjør et forsøk på å anonymisere de han skriver om. Men ingen av de vi snakker med som vokste opp i Gavesluft og Tana under krigen, eller kan ha hørt om Haid fra sine foreldre, husker ham.

Journalistene Torstein Finnbakk og Geir Vea i Rana blad fant fram til Haids familie i Østerrike, men de kunne bare bekrefte at han var i Norge, at han var glad i norsk litteratur. De fortalte ikke noe mer om hva han opplevde under krigen.

Haid selv var død.

Wolfgang Haid

Wolfgang Haid

Foto: Privat

Det eneste vi kan vite om ham, og om tida han tilbrakte i Finnmark, er det han skriver selv.

Les også: Den glemte krigen

Les også: Denne delen av norsk historie kan forsvinne fra skolen

Ved Europas ytterste grense

«I en av disse lyse, fargeløse midtsommernettene ble jeg kjent med ham. Ishavsfiskeren og familiefaren Zakkarias Sabbersen.»

Haids fortelling starter med et møte på en strand, sommeren 1940.

Nord-Norge skulle på denne tida sikres mot en eventuell alliert landgang. Kystfort og forsvarsverker måtte bygges, også i den lille bygda Gavesluft i Tanafjorden. Fenrik Wolfgang Haid fra Østerrike er en del av en byggeavdeling som sendes nordover.

Han er 26 år gammel, og han møter en helt ukjent verden, en verden han beskriver som en «uvirkelig virkelighet».

Du sitter i ly sammen med fienden din, mens dine allierte bomber deg.

Nina Planting Mølmann

«Jeg er ved Europas nordligste utkant», skriver han, «bare noen skritt og kontinentet svinner inn i seg selv. Det forsvinner rett og slett i havet, forsvinner ganske enkelt, uten overgang. Det gamle, forvitrede berget forsvinner i elva, vannet griper etter det. Den storslagne trøstesløsheten er ufattelig, [ ...]. Og jeg bruker lang tid på å venne meg til den.»

Fem år senere, når krigen er tapt, er det denne øde fjorden han forsøker å gjenskape i bokform. Han skriver om menneskene han blir kjent med, naturen – og om en ung jente med brune øyne som fanger ham.

Bild 101I-101-0814-17A

Møte mellom sivilbefolkning og tyske bergjegere. – På de større stedene der det var stor oppsamling av tyske styrker, har jeg et inntrykk av at det var et godt forhold mellom sivilbefolkningen og soldatene, sier Nina Planting Mølmann, avdelingsleder ved Gjenreisningsmuseet i Hammerfest.

Foto: Krumme / Bundesarchiv

I ly med fienden

Haids bok beskriver en idyll. Et slags arktisk paradis, skjermet for alt som skjer i verden utenfor. Han nevner ikke krigen med et ord. I stedet skaper han et bilde av en Wehrmacht-soldat som lever i fred og fordragelighet med – ja blir en del av – lokalbefolkningen i landet han okkuperer.

Og dette var ikke helt uvanlig i Finnmark.

Nina Planting Mølman

Avdelingsleder Nina Planting Mølmann ved Gjenreisningsmuseet i Hammerfest

Foto: Inghild Eriksen

– «Det er vanskelig å hate noen du står i dokø med hver morgen», sånn formulerte ett tidsvitne det, sier Nina Planting Møllmann, avdelingsleder ved Gjenreisningsmuseet i Hammerfest.

Ifølge mange av de hun har intervjuet om krigen i Finnmark var forholdet mellom tyske soldater og nordmenn jevnt over vennskapelig.

Det kom flere titalls tusen Wehrmacht- soldater til Finnmark i løpet av krigen, og mange måtte stasjoneres i husene til folk. De levde sammen, og opplevde krigen sammen.

– Når de allierte bombet, så måtte soldater og sivilbefolkningen søke tilflukt ilag. Og det er jo en ganske spesiell situasjon, sier Mølmann.

– Du sitter i ly sammen med fienden din, mens dine allierte bomber deg.

Les også: – Befolkningen hadde ingen sjans til å følge oppfordringen om motstand

Kirkenes

Kirkenes oktober 1944. Byen i ruiner etter allierte bombeangrep. Nest etter Malta var Kirkenes det sted som var vært mest utsatt for bombeangrep under andre verdenskrig.

Foto: Scanpix / NTB scanpix

– Som en drøm omfavner det meg

«Den gamle Sabbersen har blitt min venn, og hans hvite hus et hjem.»

Haid bygger seg en liten jordgamme i Gavesluft, som han omtaler som sin «sommervilla». Han spiser middag og feirer jul med familiene i bygda, er med på jakt og bærplukking, hjelper til på gården, og leker med barna.

To av dem, Randi og Ole, kommer på besøk for å selge flyndre, forteller han, og: «for det må jeg i timevis spille "Svarteper" med dem. De fryder seg grenseløst når de slår meg, og begge to er svært dyktige til å jukse.»

Han fascineres også av landskapet i den arktiske fjorden.

«Som en drøm omfavner det meg. Jeg ser bare farger.», skriver han.

«De er på himmelen, på den speilblanke havoverflaten, fra bergene og selv ut av kratt gløder disse rike fargene. Kan fiolett og grønt være på himmelen samtidig? Kan gult klatre over bergveggene? Og blått sno seg slangeaktig gjennom daler og søkk? Jeg lukker øynene for å klare å forstå – for det er slik. Fortsatt vil jeg se mer.»

Men det er ikke bare naturen som opptar Haid.

Ingøy i midnattssol

Haid forelsker seg i fargene han møter i Finnmark, i havet som slår og bruser og overdøver all annen lyd. Han forsøker å beskrive det han ser, men synes tydelig at det er vanskelig. Her fra Ingøy.

Foto: Allan Klo

– Blikket hennes er som et tundradyrs

«Reiduns øyne har forført meg. Hennes brune, svakt skråstilte øyne».

En av jentene i bygda fanger Haids oppmerksomhet. De drar på badeturer til fjellvann, snakker sammen i lange vinterkvelder. Først er hun sjenert og tilbakeholden, skriver han, men etter hvert blir de kjent med hverandre.

«Reidun er pen, veldig pen til og med. Slank som en ungbjørk, stegene hennes er lange og elastiske og hennes vuggende gange får meg ofte til å snu meg etter henne.»

Manuskript

Forsiden på Haids manuskript. Nederst har han skrevet inn adressen sin i tilfelle manuset skulle bli borte.

Foto: Ida Karine Gullvik / NRK

Hun er et barn av landskapet hun har vokst opp i, skriver Haid. Drømmende, hemmelighetsfull, «hun krever mye av seg selv, som hun også krever mye av andre». Samtidig er hun «ganz dame», med moteriktige klær, lett bleket hår og en knallrød munn.

Og blikket hennes – blikket hennes er drømmende, men også skarpt som et tundradyrs – kvikt og «gripende».

Reidun dukker opp innimellom historier om bærplukking og vinterstormer. Er det noe mer mellom dem?

Uforståelige vennskap

For norske styresmakter og soldater som kom nordover etter frigjøringen i 1944, var det vanskelig å forstå hvor nært lokalbefolkningen i Finnmark hadde stått de tyske styrkene.

– De som kom utenifra klarte ikke å skjønne at folk hadde handlet med tyskerne og jobbet for dem, sier Mølmann.

Norske soldater reagerte blant annet på det høye antallet barn med tyske fedre i Finnmark.

– Alle jentene som hadde hatt tyske kjærester, det var helt uforståelig for dem. Og det var enkelte som hadde et behov for å straffe de det gjaldt.

De som bodde i Finnmark hadde på sin side et langt mer komplekst forhold til okkupantene, til hvem som var venn og hvem som var fiende. Paradoksale situasjoner kunne oppstå, som i Lebesby, der lokalbefolkningen hjalp en tysk desertør å holde seg i skjul fram til krigen var over.

Mølmann forteller også om vennskap som varte lenge etter at krigen var slutt.

– Jeg jobbet som guide i Hammerfest på 90-tallet, og da var det mange som hadde vært soldater i Finnmark som kom tilbake, og som også hadde kontakt med sivilbefolkningen her enda.

Nordlys over Tanaelva

Det er vanskelig å snakke om nordlyset, skriver Haid, en beskrivelse er nesten umulig. Men han prøver. «I horisonten i nord samler lyset seg. I det klare, nesten hvite skinnet, flakker lange, lysende grønne stråler, de synker sammen, strekker seg på ny opp mot himmelhvelvet, fortettes i bånd, som skimrende orgelpiper, blusser opp, går i oppløsning, forenes og skilles, løser seg opp i et gjennomsiktig slør, som lar stjernene skinne igjennom, og forsvinner i den månelyse natten.»

Foto: Frank M.Ingilæ

Redd manuskriptet skulle bli borte

Tok Haid kontakt med familien i Gavesluft etter krigen? Fant han Reidun igjen?

Det vet vi ikke.

De vi snakker med klarer heller ikke å huske om det fantes en Reidun i Tana-området som kan passe hans beskrivelser.

Det eneste vi vet er at han sommeren 1945 skriver ned minnene fra året sitt i Gavesluft, mens han sitter i en fangeleir utenfor Mo i Rana.

Han beholder en kopi av manuskriptet selv, og gir en fra seg.

Vadsø brenner

Tyske styrker brenner bebyggelsen i Vadsø, høsten 1944.

Foto: NTB scanpix

– Han var ikke sikker på om han fikk beholde papirene da han ble sendt tilbake til Østerrike, forteller Hirsti.

– Så han spurte en nabo ved leiren om han kunne ta vare på det, og skrev adressen sin på forsiden.

Slik havnet manuskriptet hos Rana blad, 50 år seinere.

«Lykkelige stund»

Gavesluft er i dag fraflyttet, bare et par sommerhus står igjen. Men man kan fortsatt se restene av kystfortet Haid var med å bygge.

Våren 1941 må han dra videre. Det siste han skriver om er avskjeden. Han ser for seg at den verdenen han har blitt kjent med vil forbli uforandret for alltid.

Gamle Sabbersen vil fiske videre, skriver han. Sønnen Peer vil dra til sjøs og senere bli fisker som sin far. «Reidun vil bli en god hustru for en ung bonde, eller – om hun vil – en tjenestemann i byen.»

Kanskje visste han ingenting om tvangsevakueringen av Finnmark og brenningen av Gavesluft.

Slik avslutter han manuskriptet:

«Havet slår og bruser, overdøver all lyd. De synker i rommet. Det er for stort til å fatte detaljer. Lykkelige stund, som førte meg til dette øde stedet, og lot meg se en bit av en stor, ubekymret verden.»

Tanaelva
Foto: Johan Ante Utsi / NRK

**Oversettelser av manuskriptet er delvis fra Torstein Finnbakk og Geir Veas artikkel i Rana blad, januar 1994, og er delvis gjort av journalisten selv.

***Artikkelen ble endret 28.juli 2016 på grunn av nye opplysninger.