Journalister i Vardø
Foto: Eirik Hind Sveen / NRK

Periferiens voktere

Mens de store mediehusene sliter, går det langt bedre for norske lokal- og nisjeaviser. Men mange av dem holdes kunstig i live.

Også på Norges ytterste utpost må demokratiet og ytringsfriheten forsvares.

– Jeg har ikke opplevd at vi har satt bremsen på, sier journalist Dan Tore Jørgensen.

Reinsdyrene stirrer fra slettene på vei inn mot Vardø. Byen, 70 grader nord ute på ei øy ved Nordishavet, er Vest-Europas østligste by.

Med sine to bukter i nord og sør, ser Vardø på kartet ut som en sommerfugl. Men her er det sjelden sommer.

I Vardø er det kaldt, både sommer og vinter, men som en eldre dame sier idet hun passerer Nordpolen kro med sparken sin: «Vi har sjøl valgt å bo her, og her blir vi boende».

Vinden er en trofast venn i Vardø. Ikke den samme vinden som blåser over Medie-Norge, og som fører til store kutt i stillinger i mediehus som VG, Dagbladet og NRK. Men den vinden som besøker Vardø gjennom hele året, og tar med seg luer og takplater.

I byen er innbyggertallet med årene halvert, fisken forsvinner og kysten tappes – men Østhavet består.

Østhavet

Avisa Østhavet i Vardø får det til å gå rundt, men merker likevel at det er krise i den norske mediebransjen.

Foto: Eirik Hind Sveen / NRK

Vaktbikkjer

Østhavet – lokalavisa for Vardø kommune. Den som binder vardøværingene sammen og skaper felleskap og identitet.

Østhavet

Dan Tore Jørgensen tok film- og TV-utdanning i Trondheim, før han flyttet hjem til Vardø og ble journalist i Østhavet. Han er spesielt interessert i sport og kultur i Vardø.

Foto: Eirik Hind Sveen / NRK

En gang i uka kommer den ut med nesten 1700 eksemplarer. Det er mye i Vardø, der det bor drøyt 2100 mennesker.

På Østhavets lille kontor i sentrum putrer det fra kaffetrakteren. Denne ukens avis er akkurat levert til trykk.

– Jeg mener at Østhavet er veldig viktig som et talerør for Vardø. Både som en god lokalavis, men også at vi setter søkelyset på de farene, fiskeri- og sentraliseringspolitikk, som truer samfunnet vårt utenfra, sier Magne Henriksen, som er både redaktør og reporter, og en av to ansatte i redaksjonen.

Norske journalister liker å kalle seg selv vaktbikkjer. Noen må tross alt passe på politikere, byråkrater og næringslivsfolk. Makten befinner seg over hele Norge, fra innerst i fjorder, til ytterst ved spisse nes.

Også i Vardø, der delfinene danser og måsene skriker mens fiskebåtene står av kulingen, finnes makten.

– Østhavet er viktig. Vi ser i kommunen at det er mye som treneres og mye som foregår under bordet. Det er viktig at noen følger med, sier Henriksens kollega Dan Tore Jørgensen.

På veggen ved siden av Jørgensen henger et diplom. Østhavet, som ble grunnlagt i 1996, ble kåret til årets lokalavis allerede året etter av Landslaget for lokalaviser. Fortsatt publiserer Østhavet nyhetene sine kun på papir, mens nettutgaven er på vent.

Men markedet for papiraviser er vanskelig og trangt. På 2000-tallet har det gått gradvis nedover med opplaget til papiravisene, og de siste fem årene har det gått kraftig nedover. Opplaget stuper hos aviser som VG, Dagbladet og Aftenposten.

Dagspressens reklameinntekter er også halvert på bare tre år – det er avisdød i Norge.

Men det finnes lyspunkter. Opplagstallene er nemlig langt hyggeligere for riksdekkende meningsaviser, som Dagen og Klassekampen. Også blant lokale ukeaviser, slik som Østhavet, holder opplaget seg jevnt.

At Østhavet består, mener redaktør Henriksen er bra for Vardø-samfunnet. Det fører blant annet til at både folk og lokalpolitikere blir medievante.

– Jeg mener også at regionavisen for Øst-Finnmark, Finnmarken, er bedre på å dekke politikken i Vardø enn det de gjør i nabokommunen Båtsfjord, der det bor like mange folk, på grunn av konkurransen fra Østhavet, sier han.

De to journalistene tror Østhavet har en fremtid i byen, men erkjenner at det ikke bare er lett. I likhet med det øvrige Medie-Norge opplever også Østhavet at annonseinntektene svikter.

– Folketallet i Vardø har gått ned, det er mindre penger i omløp og de lokale bedriftene i Vardø har ikke det samme budsjettet til reklame som det de hadde før, forklarer redaktør Henriksen.

Også større konsern svikter, og annonserer heller andre steder. Pressestøtten på 713 000 kroner i året er avisen derfor avhengige av for å kunne overleve. Østhavet holdes kunstrig i live.

Finnmarksposten

Randi Iren Olsen er ensom journalist i redaksjonen i Finnmarksposten, men har heldigvis selskap i annonsekonsulent Bjørnar Johansen.

Foto: Eirik Hind Sveen / NRK

Avis i motbakke

I Norge finnes det omlag 230 aviser. 13 av dem har tatt på seg oppdraget å skrive for Finnmarks 75 000 innbyggere.

201 kilometer unna Vardø, i Honningsvåg, merker de også at medietidene er i endring. Den lille byen i Nordkapp kommune på toppen av Norge er knapt større enn Vardø.

Men også i Honningsvåg har de en ukeavis. Den ærverdige Finnmarksposten, en avis som ble etablert i 1866 og i år fyller 150 år.

En gang var Finnmarksposten en regionavis for Vest-Finnmark med et yrende redaksjonelt miljø. Men nå er den vingeklippet og liten, men like fullt betydningsfull, som ei lokalavis for Nordkapp. Og en avis som sliter i motbakke, og som også er helt avhengige av pressestøtten.

I redaksjonen er det kun én journalist igjen:

– Satan!

Det er stygt å banne, men ikke i dag. For det koker nemlig i redaksjonen til Finnmarksposten, det koker i blodet til den ensomme journalisten.

Det er ikke saken om rampen som lagde melbomber og som bæsja i sklia til barnehagen, som får Randi Iren Olsen til å påkalle djevelen. Heller ikke den dagsaktuelle saken, om den knuste drømmen om en oljeterminal til Nordkapp.

Det er stresset som har meldt seg. Olsen, som skriver omtrent alle sakene i avisen, og er avisens eneste typograf, har det travelt – slik hun ofte har.

Det hamres det løs på tastaturene, og svetten siler. Side 1 skal sendes, side 2, side 4. Det er deadline, om ti minutter.

Finnmarksposten

Før jul gikk redaktøren av Finnmark Dagblad ut i Finnmarksposten ut i avisa og sa at den lille avisa hadde problemer. Dette førte til at Finnmarksposten fikk tegnet flere nye abonnementer. Det er Finnmark Dagblad som eier Finnmarksposten.

Foto: Eirik Hind Sveen / NRK

Livet som journalist i Finnmarksposten har blitt en livsstil. Olsen jobber både dag og kveld for å få ferdig avisen.

– Torsdag, fredag og mandag lager vi avis. Jeg må produsere 14 sider avis på disse dagene. Tirsdag klargjør jeg avisen, og onsdag er det deadline, forteller hun.

For 10 år siden var hun en arbeidsledig kokk etter at bedriften hun jobbet i, hadde gått konkurs. Olsen var samtidig aktiv i bygdelaget og hadde ordets makt i flere engasjerte leserinnlegg i avisa.

Da Finnmarksposten trengte en journalist, fikk hun prøve seg.

– Etter seks måneder sluttet redaktøren. Da satt jeg alene, forteller hun.

Det blir feil overfor leserne, når én person skriver alle sakene

Randi Iren Olsen, journalist

Mye makt

Siden har Olsen stort sett sittet alene, i en av Norges aller minste aviser, med rundt 1200 ukentlige eksemplarer. En dråpe i havet blant norske avisers totale opplag på litt over to millioner.

Som ensom journalist har Olsen mye makt, makt til å definere Nordkapp-samfunnet. Ikke alle liker det de leser, og Olsen forteller at hun har opplevd at hennes barn ikke får leke med andres barn. Fordi hun er moren deres.

Olsen skulle gjerne hatt mindre makt , og heller noen til diskutere ideer og vinklinger med. Øverst på ønskelista, er en journalistkollega. Finnmarksposten kunne blitt en langt bedre avis da, mener Olsen.

– Når én person skal skrive alle sakene, blir det min form for skriving og vinkling på alt. Det blir ikke variasjon i stoffet. Jeg synes dette blir veldig feil overfor leserne, sier hun.

Men trolig er den drømmen mer fjern enn nær. Olsen opplever at det stadig kommer beskjeder fra eierne, Finnmark Dagblad, om at det må spares.

Corner Cafe i Honningsvåg

Ellen Josefsen (nummer to fra høyre) og damene ved bordet på Corner Café i Honningsvåg mener at Finnmarksposten har en viktig posisjon i det lille samfunnet.

Foto: Eirik Hind Sveen / NRK

Før jul gikk redaktøren, som også er redaktør av Finnmark Dagblad, ut i Finnmarksposten og fortalte at Finnmarks eldste avis sliter. Sviktende annonseinntekter fra det lokale næringslivet var en del av forklaringen.

En kampanje ble satt i gang, og den førte til 50 nye abonnementer.

– Engasjementet var stort, og det viser at vi er viktig. Det betyr noe for folk at vi er her, sier hun.

Finnmarksposten styrker samholdet i Honningsvåg

Ellen Josefsen, avisleser

Nær og lokal

Man trenger ikke leite lenge i Honningsvåg for å få bekreftet at Finnmarksposten er betydningsfull. På Corner Café, der folk i byen møtes for å skravle og drikke kaffe, sitter fem damer rundt et kafébord:

– Finnmarksposten? Hvorfor jeg abonnerer? Det vet jeg ikke, men jeg må bare ha den, sier Ellen Josefsen.

Ikke alle damene rundt bordet abonnerer, noen av dem kjøper den i butikken. Alle sier at de leser den.

– Avisa styrker samholdet i Honningsvåg. Den betyr også mye for folk som er flyttet bort fra Honningsvåg, sier Josefsen.

Sigurd Høst

Sigurd Høst er optimistisk med tanke på de små lokalavisenes fremtid.

Foto: Høgskulen i Volda

En mann som kan si noe om nettopp det, om lokalavisenes betydning i små samfunn, er Sigurd Høst. Han er professor ved Høgskolen i Volda, og lanserer årlig en rapport om det norske avisåret.

Han mener det ikke er tilfeldig at de små lokalavisene har hatt et langt mindre fall i opplag og lesere enn mange av de store avisene.

– De små avisene har en styrke ved at de dekker noe som er nært og viktig. De har en litt annen plass i folks vaner enn det de store avisene har, og er mer forskånet for de store endringene i medievanene, sier han.

Samtidig foregår det en diskusjon blant de som synser om mediene, der mange mener at papiravisens tid snart er forbi.

Sigurd Høst tror ikke dette gjelder for de aller minste. Han mener en papiravis mer kan være en identitetsbærer enn det for eksempel hva en Facebook-side kan være.

– Jeg mener det er en fremtid for de små lokalavisene. Jeg tror de små lokalavisene på papir har en et langt liv, og at det ikke er noen umiddelbar trussel mot dem.

Kronstadposten.

Tom Erik Nilsen er redaktør av Kronstadposten. 17-åringen har hatt suksess med papiravis.

Foto: Eirik Hind Sveen / NRK

Tom Erik (17) er redaktør

Sigurd Høst trekker frem et eksempel på en papiravis i Alta, på at det er mulig å lykkes med papiravis i dagens medievirkelighet.

Her er det faste spalter der ferierende leserne sender inn bilder av hvor de leser avisen. Avisa leses i alle verdensdeler. På cruiseskip i Kariba, i Dødehavet, på Antarktis og på Gran Canaria.

Og avisen leses først og fremst på papir.

I 2010 startet 12 år gamle Tom Erik Nilsen Kronstadposten. Opplaget var på mellom 20 og 30 eksemplarer. For ett år siden, da redaktøren var 16 år, sluttet han på skolen og satset alt på å slå seg opp som lokalavisredaktør.

For Nilsen handler det om akkurat det professor Høst sier, om å være nær og lokal.

– Kronstadposten skal være lokal. Superlokal. Vi skal ha bilder av kjente ansikter. Vi skal treffe leserne der de bor, sier han.

Redaksjonen, som har fått kontor i et næringsbygg i Alta, består av ham selv. I tillegg til en knippe bidragsytere blant kjente og nære.

Til sommeren fyller Nilsen 18 år. I dag har Kronstadposten et opplag på 1400 eksemplarer, altså et større opplag enn gamle Finnmarksposten.

Tom Erik Nilsen slår seg opp i et marked som bygges ned. I tillegg til fall i opplaget er endres måten nordmenn forholder seg til avisene.

I 1994 leste 85 prosent av oss papiravisen i løpet av en gjennomsnittlig dag. Dette var et toppår, det var tross alt det samme året som OL i Lillehammer. Deretter begynte det å gå nedover.

Året etter OL, i 1995, dukket de første store nettavisene opp, med musikkavisen Panorama som ble etablert 1. mars, lokalavisen Brønnøysunds Avis 6. mars og Dagbladet.no 8. mars. I 2014 leste bare 49 prosent av oss papiravisen, ifølge Medienorge.

Tom Erik Nilsen anslår at leserne hans er fra hans egen alder og helt opp til 80. Avisa er folkelig. Så folkelig at folk vil ha den, og Nilsen kan leve av å skrive.

Kronstadposten satser på nyheter, men er ikke å regne som en kritisk nyhetsavis, og det vil heller ikke redaktøren at den skal bli.

– Vi har fått mange tilbakemeldinger på at vi er positive, og folk liker å lese det. Vi satser på å være positive, og være et hyggelig helgelesestoff, sier han.

Det er viktig at det faktisk er noen som orker å skrive kvensk

Heidi Nilima Monsen, redaktør

Forsvarer språket

Tom Erik Nilsen sier at han føler seg trygg i mediekrisen. Det samme gjør Heidi Nilima Monsen, selv om avisen hun er nyslått redaktør av, Ruijan Kaiku, kun teller omtrent 500 eksemplarer.

Ruijan Kaiku er en nisjeavis, og i likhet med mange nisjeaviser holder opplaget seg på forholdsvis jevnt.

Ruijan Kaiku

Ruijan Kaiku er Norges eneste kvenske avis, og Heidi Nilima Monsen er redaktør med et lite kontor i de samme lokalene som Altaposten.

Foto: Eirik Hind Sveen / NRK

Hovedkontor i Alta er omtrent seks kvadratmeter stort. Monsen, en tidligere sportsjournalist i Finnmark Dagblad, er redaktør og den eneste som jobber 100 prosent. Hun sitter alene på kontoret.

I Tromsø er en medarbeider ansatt på deltid. Ellers henter avisen, som kommer ut ti ganger i året, stoffet sitt fra frilansere.

Monsen merker lite til mediekrisen. Ruijan Kaiku, er Norges eneste kvenske avis, og får penger fra Kulturdepartementet og kommunaldepartementet for at det skal gå rundt.

Monsen er selv kven – en gruppe som er nedstammer fra finner som en gang etablerte seg i Norge.

– Det er en utdøende «rase» som leser kvensk, sier hun.

– I dag er det ingen barn som vokser opp med kvensk som morsmål. Det er klart jeg er redd for at språket skal forsvinne.

Ruijan Kaiku satser på mer en papir. Målet er å bli «det kvenske nettstedet», med nyheter, reportasjer, levende bilder og lydfiler. Avisen skriver på både norsk og kvensk.

– Det finnes ikke noe annet kvensk nettsted for nyheter. Det er viktig å ha et tilbud også på kvensk. Det er viktig at folk får se språket sitt – at det faktisk er noen som orker å skrive kvensk, sier Monsen.

Honningsvåg

I Honningsvåg, i Nordkapp kommune med drøyt 3.500 innbyggere, finnes to mediehus som betyr noe for mange. Finnmarksposten og Radio Nordkapp.

Foto: Eirik Hind Sveen / NRK

Tøff radiohverdag

Mediekrisen kjennes utenfor avisbransjen, og den kjennes lokalt – hos et av de små mediehusene utenfor avishusene:

– Ring, ring!

– Hallo?

– Hallo! Det er kringkastingssjæfen som ringer!

Det er slik Raymond Elde ofte innleder telefonsamtaler, og sjef er han riktignok, over kringkasteren Radio Nordkapp. Et lite steinkast unna Finnmarksposten i Storgata i Honningsvåg.

Elde, som er en livlig kar med en rungende latter, er mer enn sjef. Han er koppvasker, kaffekoker, teknikker, snømåker og – ikke minst – journalist.

– Det er ingenting jeg ikke gjør. Her er dagene veldig variabel, sier han.

Radio Nordkapp

Raymond Elde er engasjert i lokalsamfunnet i Nordkapp døgnet rundt. Kanskje ikke så rart, han er tross alt «kringkastingssjæfen».

Foto: Eirik Hind Sveen / NRK

Hver ettermiddag sendes én time radio. Lyttertallene forteller Elde at han ikke har orket å bruke penger på å undersøke på mer enn 25 år.

– Men hvis han eller andre har sagt noe galt på radioen, ja da får de høre det på lokalpuben «Nøden» dagen etterpå, forteller «kringkastingssjæfen» og så ler han godt.

Radio Nordkapp har to ansatte, inkludert Elde. De får det til å gå rundt, tross i at det er tøffe tider. Nettet overtar for radioen, og annonsører uteblir, forteller Elde:

– Utfordringen for oss nå, er at de som i gamledager var annonsekunder hos oss, har fått et hovedkontor i Oslo. Direktøren i Oslo kjenner ikke Radio Nordkapp, men det gjorde han i butikken på hjørnet, før han ble overtatt av en kjede. Dermed har vi mistet flere annonsører, forteller han.

Det er bingosendingene som gjør det mulig for Radio Nordkapp å overleve.

– Økonomien er tøff. Det er bingoen vi lever av, og Norsk Tipping finner på nye spill og nye konkurrenter hele tiden, sier Elde.

I det daglige fylles sendeflaten med intervjuer, reportasjer, musikk, nyheter og debatt. Det journalistiske arbeidet er mindre lønnsomt, men likevel viktig.

Radioen ble startet av journalister på midten av 80-tallet:

– Radio Nordkapp ble aldri noen hip hop-radio, det var en radio som ble bygget på et journalistisk grunnlag. Dette har vi tatt vare på, og hadde vi ikke gjort det, tror jeg ikke vi hadde overlevd. Musikk kan folk i dag få alle andre steder, sier Elde.

For en nærradio er det viktig å være til stede, og – som det ligger i ordet – nær. Går strømmen et sted i Nordkapp kommune, skal Radio Nordkapp i løpet av 15 minutter være på luften og fortelle hvorfor folk er fri for strøm. Elde er tilgjengelig, dag, kveld og natt, i tilfelle strømmen går.

Det blir en livsstil å være Radio Nordkapp – døgnet rundt. Radio Nordkapp er aldri syk, og aldri innstilt, slik som flyene eller Hurtigruten.

– Folk kan stole på oss. Jeg er så dum og naiv, at jeg tror at dersom du er lokal nok, nær nok, så kan du styrke din posisjon fordi de store mediehusene gjør det så dårlig. Fordi vi er de eneste som er så nær at vi skjønner hva folk er opptatt av, sier Elde.

– Å utveksle stoff kan være gunstig økonomisk, men på lang sikt mener jeg dette er en dødslinje

Sigurd Høst, professor

Nærheten

Østhavets avistegner

Østhavets frilans avistegner Hege «Hege-strek» Sandbakken advarte uansvarlige voksne i forbindelse med årets nyttårsfeiring.

Foto: Illustrasjon: Hege Sandbakken

Og nettopp det, å være nær sitt eget publikum, har mange regionaviser i Norge blitt kritisert for å ikke greie å være. Medietidenes utvikling har ført til nedlegging av mange distrikts- og lokalkontorer.

Enkelte dagsaviser og fådagersaviser i Norge har begynt med stoffutveksling. For eksempel ved at en lokal- og regionalavis bytter artikler og stoff med en samarbeidsavis som ligger i nabobyen.

I Finnmark har regionavisene Finnmarken og Finnmark Dagblad både nedbemannet og samlet ressursene. Finnmark Dagblad dekker Vest-Finnmark, Finnmarken dekker Øst-Finnmark, i et fylke som totalt i areal er større enn Danmark.

Samarbeidet mellom de to avisene, som er en del av det samme mediekonsernet, har ført til at mange lesere har vært frustrert over at de får nyheter i avisen sin, som er fra andre siden av Finnmark.

– Å utveksle stoff kan være gunstig økonomisk, men på lang sikt mener jeg dette er en dødslinje. Det er viktig at avisen oppleves som nær og lokal, sier professor Sigurd Høst.

Tilbake til Vardø, helt der i nord, og journalistene i Østhavet. Her kommer folk gjerne innom og tar en kaffe med dem, og gir journalistene både en klapp på skulderen, gode tips eller kjeft.

Det er gode grunner til at Østhavet selger hele 1700 aviser i uken, mener avisen selv. Vardøværingene er nemlig hardbarka patrioter. Mange kunne delt på abonnementet, men velger i stedet å ha ett hver. For å støtte lokalavisa. I tillegg abonnerer utflytta vardøværinger, og dem er det jo mange av.

At journaliststillinger i større redaksjoner kuttes og kontorer legges ned, over hele lendet, mener journalist Dan Tore Jørgensen, er en farlig trend.

– Det er jævlig skummelt for demokratiets del. Hvem skal passe på? Vi skal tross alt være den fjerde statsmakt, men hvis den legges ned, hvem sitter igjen?