Gunnars høyeste ønske var å få dø hjemme

Oslo, 19. september 2013: Det har vært mange døgn på sykehus etter at sykdommen rammet, og Gunnar er glad for å ha kommet hjem.

Lege Nina Borge fra Fransiskushjelpen legger hånden varmt på skulderen til Gunnar før hun setter seg ned ved sengen. Med rolig, trygg stemme forklarer hun hva han har i vente.

– Kreften stjeler kreftene dine. Og nå har ikke jeg mulighet til å gjøre deg så mye kjekkere. Men det at du har det så komfortabelt som mulig den siste veien, det skal vi få til, sier hun og beroliger Gunnar.

– Vi skal ha en plan, så vi vet at hvis du får noen plager, så kan vi lindre dem.

– Det viktigste for meg er å ikke ha det vondt. Jeg har akseptert utfallet for lengst, svarer han.

Få dør hjemme

Skal man dø hjemme, er man helt avhengig av å ha pårørende som kan og vil gjøre det mulig.

– Det var Gunnars høyeste ønske. Jeg visste vel at hvis jeg kunne hjelpe ham med det, så var jeg trygg på at jeg skulle klare det, forteller samboer Nanna Marie Sønnichsen.

Men det krever mye å ta ansvar for noen som ligger på dødsleiet. I tillegg til sorgen over at den du er glad i skal dø, blir det lite søvn og minimalt med egentid.

– Da Gunnar sa at han ville dø hjemme, sa fastlegen at det kommer an på kona di. Og jeg tenkte «ja, det gjør det», sier hun med ettertrykk.

Selv om halvparten av oss helst vil dø hjemme hvis vi får velge, er det bare 15 prosent som faktisk gjør det. Norge er et av landene i verden der flest dør på institusjon.

Ifølge Fransiskushjelpen havner mange flere på sykehus i siste fase enn det som hadde vært nødvendig, enten for å få smertelindring eller fordi pårørende blir usikre og ikke får nok bistand.

• Ytring: Hjemme best - også ved livets slutt

Ingenting å vente på

20. september: Gunnar føler seg svakere for hver dag. For hvert dårlige øyeblikk tenker han at det like gjerne kan ta slutt. Sprekingen som spilte tennis og gikk fjellturer for bare et år siden, har ingenting å se fram til lenger.

– Jeg kan nesten ikke tro at jeg skal klare å leve så lenge som de antyder. To og en halv uke ble det sagt. Men jeg synes det går fortere nedover enn at jeg skal klare det, sier han.

For samboeren er det vondt å se at han blir dårligere og dårligere.

– Det er mye gråt og sørging, men også takknemlighet for et godt liv sammen. Vi har gått mye i fjellet. Han er så sporty, kunnskapsrik og prinsippfast. Når han sier noe, så gjør han det. Han er ærlig, ryddig og ordentlig. Du kan stole på ham hundre prosent. Det har vært kjempeverdifullt for meg, sier hun.

Øynene blir våte mens hun snakker.

– Og hverdagene våre. Alt sammen. Uff, det er rart at han skal bort.

Gunnar sover mer og mer, dagene blir kortere. Det har vært fryktelig å skulle forlate livet, men nå sier han:

– Jeg skulle ønske at bare med et pust så var man borte.

Bedre enn på sykehus

Han har mye godt å si om legene og sykepleierne på sykehuset. Men da det ikke lenger var noe håp, hadde Gunnar Dovland et sterkt ønske om å få komme hjem.

– Jeg visste jeg ville få bedre stell her hjemme enn på sykehus. Det er overlegent at jeg får ligge her hjemme i fred og ro, sier han.

– Legene er meget gode, men selve det å ligge på sykehus... Man ringer, og så kommer det ikke noen. Og pleierne gikk på omgang, man fikk ikke noe forhold til noen av dem, forklarer han.

Hjemme er det samboeren som tar seg av det meste av pleien. Og sykepleieren og legen fra Fransiskushjelpen er hele tiden de samme.

– Besøkene er så betryggende, sier han.

De siste dagene kommer sykepleieren på hjemmebesøk hver dag.

Undring før døden

24. september: Gunnar spiser ikke lenger. Sykepleier Karen Riddervold fra Fransiskushjelpen kommer hver dag. Nå kretser tankene rundt livets slutt.

– Selve dødsøyeblikket. Er det bare at man ikke klarer å puste lenger?

Rolig sitter Karen ved sengen og forteller.

– Det som naturlig vil skje er at du vil sove mer og mer. Det blir mindre og mindre våkne perioder. Så vil det naturlig skli over i at man sover en dyp søvn, uten at vi kan få kontakt med deg.

Gunnar ligger rolig med øynene lukket, ved vinduet med utsikten han kjenner så godt.

For de fleste er ikke det å dø som å skru av lyset. Det er mer som å dimme.

Lettelse og tomhet

Fire dager etter at NRK møtte Gunnar for siste gang, sovnet han stille inn i sin egen seng.

– Det var en lettelse over at han fikk slippe, at det var over. Og en uendelig tomhet. Det å vite at han aldri skal komme inn av døren mer, sier samboer Nanna Sønnichsen noen uker etterpå.

Hun synes det er godt å vite at hun gjorde det hun kunne for Gunnar den siste tiden.

– Det at jeg oppfylte ønsket hans om å dø hjemme, jeg kan nesten ikke si nok om hvor godt det føles. Jeg er ikke redd for døden. Det er jeg ikke nå.

Se «Status Norge: Eldreboomen» i nett-tv her