Slik spredde Norge atomvåpen

I kveld er det premiere på NRKs store dramasatsing «Kampen om tungtvannet». I den påkostede serien fortelles historien om hvordan norske sabotører klarte å sprenge tungtvannsfabrikken på Rjukan som var en viktig del av atomprogrammet til Nazi-Tyskland. Hadde tungtvannet nådd fram ville det vært en helt nødvendig brikke i Adolf Hitlers forsøk på å bygge en atombombe.

Men så snart krigen var over fikk en rekke land bruke norsk tungtvann til å lage atomvåpen. Og norsk atomutstyr og kunnskap ble sentrale i mange lands atomvåpenprogrammer.

– Norge har vært en viktig bidragsyter til atomvåpenproduksjonen i verden, sier seniorforsker Sverre Lodgaard ved Norsk utenrikspolitisk institutt (NUPI).

Det er nemlig et lite kjent faktum at Norge var en atomstormakt på 1950- og 60-tallet. Norge var det sjette landet i verden – og det første utenfor stormaktene – som greide å bygge en atomreaktor.

Men atomteknologien har også en skyggeside. Det er først de siste årene at Norges bidrag til atomvåpenspredning har blitt kjent.

Norge i atom-teten

Champagnekorkene smalt i taket da den norske atomreaktoren «Jeep 1» ble startet for første gang i 1951. Bare knappe seks år hadde gått siden verden første gang fikk se prov på den enorme kraften i den nye teknologien, da USA slapp to atombomber over de japanske byene Hiroshima og Nagasaki.

I løpet av disse seks årene hadde bare fire andre land greid å bygge atomreaktorer – Storbritannia, Frankrike, Sovjet-Unionen og Canada.

Åpningen av atomreaktoren på Kjeller utenfor Lillestrøm en novemberdag i 1951 er et av vårt århundres store norske industriprestasjoner. Men da Norge inntok en plass i tetskiktet i atomkappløpet, ble vi samtidig en av hovedkildene til de landene som ønsket å skaffe seg atomvåpen.

For mens stormaktene gjorde det de kunne for å holde atomteknologien hemmelig, var den norske politikken fullstendig åpenhet. Lederen for Norges atomprogram, Gunnar Randers, mente sterkt at atomteknologien måtte gjøres tilgjengelig for flest mulig land, for fredelig bruk.

Atomteknologi til salgs

Men dette visste de som ikke bare hadde fredelige hensikter å utnytte. Ved hjelp av blant annet tidligere hemmelige dokumenter har NRK laget denne listen over de viktigste norske bidragene til spredning av atomvåpen:

• Israel, India, Storbritannia og Frankrike har brukt norsk tungtvann til å produsere store mengder atomvåpen.

• Sverige og Romania skaffet seg norsk tungtvann til atomvåpenbruk, men avsluttet sine programmer før de kom så langt.

• Israel kjøpte store mengder laboratorieutstyr som kan brukes til å lage plutonium fra det norske atomfirmaet Noratom.

• Noratom la også inn anbud på å bygge hele den israelske atomreaktoren i Dimona, der landet produserer sine atomvåpen.

• Norge ga India fullstendige tegninger av en atomreaktor og en fabrikk for å utvinne plutonium allerede på 1950-tallet.

• Forskere fra Israel, India, Jugoslavia, Egypt, Taiwan, Sør-Afrika og Argentina, som alle hadde hemmelige atomvåpenprogrammer, fikk full tilgang til plutoniumsteknologi på det norske atomsenteret på Kjeller utenfor Oslo.

• Den norske ingeniøren Jomar Brun fra Norsk Hydro hjalp India å bygge sin egen tungtvannsfabrikk.

• Norge ga Jugoslavia teknologien til å bygge sin egen plutoniumsfabrikk.

– I tillegg solgte vi rør som var laget av spesialmetallet zirkonium til det pakistanske atomprogrammet. Det førte til at Pakistan ble i stand til å produsere brenselsstaver for en reaktor utenfor Karachi, som da ble unndratt internasjonal sikkerhetskontroll. Det er ganske alvorlig, sier Sverre Lodgaard.

– Vi visste hva vi gjorde

To av landene som har hatt et nært atomsamarbeid med ulike norske bedrifter og instanser, Israel og India, er i dag atomvåpenmakter. Alt tyder på at den norske assistansen disse landene har mottatt har satt dem i stand til å produsere atomvåpen raskere enn de ellers ville ha klart.

Det er først og fremst norsk teknologi for produksjon av plutonium som har kommet atomvåpenforskerne i hende. Plutonium er selve sprengstoffet i atombomber. Israel, India og Jugoslavia har fått store mengder slik teknologi fra det det norske atomforskningsmiljøet og fra det norske firmaet Noratom på 1950- og 60-tallet.

Norge har alltid holdt en høy profil i ikkespredningsspørsmål. Men i virkeligheten har Norge vært en av de aller viktigste kildene for land som har ønsket å utvikle atomvåpen.

– Årsaken til at det ble slik var at vi hadde flere store entrepreprenører innenfor atomteknologi tidlig på 1950-tallet - noe som er ganske uvanlig i Norge. Folk som Jens Christian Hauge og Gunnar Randers hadde som mål å gjøre Norge til et stort tilbudsland på atomteknologi, i utgangspunktet ut fra hederlige motiver, sier Sverre Lodgaard.

– Betyr det de ble lurt når norsk teknologi ble brukt i atomvåpen?

– Nei, ikke alltid. I den mest kontroversielle saken - salget av tungtvann og atomteknologi til Israel - visste de nøyaktig hva de gjorde, og at Israel var ute etter atombomber.

Det var Lodgaard som avslørte tungtvannssalget til Israel, 20 år etter at det skjedde.

– Det skapte sterke reaksjoner. Blant annet prøvde kjente pressefolk å så tvil om riktigheten av de opplysningene jeg ga, dels for å beskytte norske interesser og dels av hensyn til Israel, sier han.

Historien om Israels bomber

NRK har satt sammen arkivmateriale fra en lang rekke ulike kilder - inkludert en rekke tidligere hemmeligstemplede dokumenter. Dokumentasjonen viser blant annet at Norge var klar over Israels egentlige hensikter om å lage atomvåpen da tungtvannet ble solgt.

Her er den hemmelige - og lange - historien bak hvordan Norge ble en viktig brikke i Israels atomvåpenproduksjon:

Første halvår 1956:

De første forsiktige forespørslene fra Israel om norsk tungtvann kommer via den israelske fagbevegelsen til bekjente i det norske Arbeiderpartiet.

26. juni 1956:

Norsk Hydro har mottatt en forespørsel fra Israel om 10 tonn norsk tungtvann. Hydro kontakter Utenriksdepartementet og spør om departementet har noen betenkeligheter. Hydro kan levere tungtvannet rundt 1960. Utenriksminister Hallvard Lange sier i en samtale med en israelsk representant at han ikke tror et tungtvannssalg vil by på problemer, forutsatt at Hydro kan levere.

14. juli 1956:

Hydro får betenkeligheter med salget. De er redde for reaksjoner i andre arabiske land der de selger store mengder kunstgjødsel. Hydro gir beskjed til UD om at de ikke ønsker saken fremmet.

Et ukjent tidspunkt i 1957:

Utenriksdepartementet får strengt fortrolige opplysninger om at Israel arbeider med å skaffe seg atomvåpen. Opplysningene kommer fra Sverige og Canada.

Israelerne har kontaktet disse landene og spurt om de er interessert i et samarbeid om produksjon av atomvåpen sammen med Frankrike - og uavhengig av USA. Både Sverige og Canada har på dette tidspunktet egne avanserte atomvåpenprogrammer.

Begge landene skal ha avvist følerne fra Israel, men norske myndigheter er nå klar over Israels intensjoner.

9. august 1957:

Etter avtale mellom styreleder Gunnar Randers i det norske atomteknologi-firmaet NORATOM og Israels atomsjef Ernst Bergmann leverer NORATOM et tilbud på bygging av Dimona-reaktoren. Et tilbud som omfatter både en reaktor på 40 megawatt og en plutoniumsfabrikk blir levert til Israel.

NORATOM vet derfor at Israel også har planer om å produsere kilomengder med plutonium, som er selve sprengstoffet i atomvåpen.

Tidlig i februar 1958:

Hovedfremstøtet fra Israel begynner. Den israelske atomenergikommisjonen kontakter NORATOM med ønske om å kjøpe 25 tonn tungtvann.

NORATOM sier seg villig til å assistere med tungtvann, dersom selskapet får en viktig rolle i byggingen av den nye israelske reaktoren i Dimona.

I følge et kontraktsforslag skal NORATOM bygge selve reaktortanken med innmat og hovedvarmeveksleren til reaktoren.

Det er denne reaktoren som noen få år senere begynner å produsere Israels atomvåpen.

10. mai 1958:

NORATOM kontakter UD og forteller om den foreslåtte avtalen med Israel. I brevet til UD skriver NORATOM blant annet: ”Hovedhensikten med installasjonen er å komme i gang med en produksjon av plutonium for anriking av naturlig uran, som de finner på sitt område, til bruk i forbindelse med et reaktorutbyggingsprogram”.

Plutonium er i tillegg selve sprengstoffet i en atombombe.

NORATOM skriver at Israel kan underskrive på at tungtvannet skal brukes til fredelige formål, men skriver samtidig: ”Israel foretrekker derfor også å kjøpe vann fra Norge til en høyere pris enn det kan kjøpes fra USA, for ikke å måtte underlegge seg de betingelser som USA setter for salg”. Dette gjaldt blant annet strenge kontrollordninger for å hindre israelsk produksjon av atomvåpen.

Statssekretær Hans Engen – som skulle bli den største skeptikeren til tungtvannssalg i UD – antyder allerede nå i en håndskrevet kommentar på brevet fra NORATOM at det kan finnes en avtale mellom Israel og Frankrike som omhandler atomvåpen.

13. mai 1958:

Et første utkast til en avtale der Israel lover å bare bruke tungtvannet til fredelige formål blir utarbeidet i Utenriksdepartementet. Avtalen inneholder også et punkt om at Norge skal ha rett til inspeksjoner for å forsikre seg om at Israel overholder avtalen.

14. mai 1958:

På et styremøte i NORATOM sier styreformannen, den norske atomforskeren Gunnar Randers, at han mener det vil være urimelig at noen tungtvannsleveranser skal underlegges norsk kontroll og ikke alle.

24. mai 1958:

Det statlige Atomenergirådet – der den samme Gunnar Randers er formann – behandler tungtvannssaken. Utvalget slutter seg til forslaget om å kreve en skriftlig garanti om fredelig bruk fra Israel.

Samtidig sier utvalget at spørsmålet om kontrollbetingelser må drøftes nøye – fordi de kan få store økonomiske konsekvenser for norsk industri. Bakgrunnen for dette er at norsk tungtvann er dobbelt så dyrt som tungtvannet fra den andre leverandøren USA.

Den eneste konkurransefordelen Norge har er å selge tungtvann uten klausuler om kontroll eller fredelig bruk.

29. mai 1958:

Statssekretær Hans Engen møter ledelsen i Norsk Hydro for å snakke om tungvannssaken.

Engen sier at han synes saken gir grunn til ettertanke i lys av de internasjonale forsøkene på å hindre spredning av atomvåpen.

Hydro-ledelsen forteller at de ut fra egne interesser ikke ønsker å selge tungtvann til Israel, men at de har gått med på å gjøre det for å hjelpe NORATOM til å få andre atomleveranser til Israel.

3. juni 1958:

Olaf Solli i Utenriksdepartementet har oppdaget at atomforsker Gunnar Randers har overlevert det norske utkastet til kontrollavtale til israelerne – mot hans uttalte forutsetning. Hans Engen mener at UD nå ikke kan føle seg bundet av at israelerne har fått utkastet.

20. juni 1958:

På et styremøte i NORATOM er stemningen pessimistisk. Randers regner nå med at avtalen ikke vil gå i orden.

4. juli 1958:

Randers får et brev fra sin gode venn og kollega – lederen for det israelske atomprogrammet Ernst Bergmann. Bergmann understreker at så lenge de store atommaktene pålegger kontroll av små atomland er slike kontroller urettferdige og et inngrep i landenes selvstendighet.

Inntil kontrollen skal gjelde for alle land – de store også – bør små atommakter motarbeide dem både aktivt og passivt, skriver Bergmann. Han håper derfor at et nytt israelsk forslag til avtale vil føre frem.

9. juli 1958:

Gunnar Randers ringer Hans Engen i UD og gir ham informasjon om Israels nyeste holdning til saken. Han forteller blant annet at den israelske statsministeren, Ben Gurion, nå er innstil på å godta den norske kontrollklausulen – men under forutsetning at norsk kontroll måtte skje ”i samsvar med israelsk lovgivning”.

Engen avviser den israelske reservasjonen, som han mente gjorde at hele poenget med avtalen bortfalt.

I et notat fra samtalen med Randers skriver Hans Engen at han også har snakket med en annen av lederne i NORATOM, Odd Dahl. Ifølge Engen deler Dahl mistroen til Israels hensikter.

«Dahl har ikke fått noen tilfredsstillende forklaring på hvorfor Israel faktisk foretrekker å kjøpe tungtvann i Norge og betale det dobbelte av hva de kan få dette vann for i Amerika».

Dahl hevdet at de forklaringer som var gitt fra Israels side var lite overbevisende og når det gjaldt de tekniske spørsmål som man hadde drøftet med Israel, så var de redegjørelser som var gitt fra Israels side delvis meningsløse ut fra en vitenskapelig synsvinkel”.

10. juli 1958:

Den israelske ambassadøren i Oslo, Chaim Yahil, møter utenriksminister Hallvard Lange. Yahil sier at statsminister Ben Gurion ikke vil godta avtalen om norsk kontroll av tungtvannet, fordi den vil gi Norge større kontrollmuligheter enn selv USA har krevd.

Israeleren lanserer to nye forslag til kontrollordninger. Ett, som UD altså kjente fra før – der kontrollen måtte skje ”i henhold til israelsk lov”, og et annet alternativ der Norge måtte forplikte seg til å ikke å overtre Israels uavhengige rett til bruken av tungtvannet.

Den første formuleringen ble umiddelbart avslått – og det samme skjedde etter hvert med den andre. Engen sto på den opprinnelige avtalen, og krevde også at nordmenn måtte få adgang til den nye reaktoren som Israel skulle bygge.

5. august 1958:

Saken tar en dramatisk vending. Hydro antyder overfor NORATOM at de kan komme til å ombestemme seg, og ikke selge tungtvannet likevel.

Det blir foreslått at man til gjengjeld kan gi Storbritannia lov til å videreselge 20 tonn norsk tungtvann som britene har kjøpt men ikke har brukt.

Den viktigste grunnen til Hydros holdning er redsel for å miste kunstgjødselsalg til Egypt og andre arabiske land hvis det blir kjent at de har levert tungtvann til Israel. I tillegg er Hydro svært skeptisk til å selge tungtvann med norske kontrollbetingelser.

At norsk tungtvann er ”fritt” er den eneste grunnen til at enkelte land vil betale dobbel pris i forhold til amerikansk tungtvann.

6. august 1958:

Gunnar Randers sender et bittert brev til Hydro-direktør Østbye. I brevet skriver Randers at israelerne nå har godtatt de norske kontrollkravene, og at han derfor ikke forstår Hydros helomvending.

”Det er etter min mening meget forståelig om Israels regjering og Ben Gurion personlig vil betrakte fremgangsmåten på norsk side som direkte uvennlig”, skriver Randers.

9. august 1958:

Til tross for de nye signalene fra Hydro bestemmer UD seg for å fremlegge tungtvannssalget for avgjørelse i regjeringen. Dette blir gjort for at Israel ikke skal kunne si at det var norske myndigheter som blokkerte salget – men Hydro.

12. august 1958:

Hydro sender, som de har lovet, et brev til den britiske atomenergikommisjonen, der britene blir fristilt til å videreselge sine 20 tonn tungtvann som de ikke lenger har bruk for.

Tungtvannet kan også selges til land utenfor NATO-området, skriver Hydro.

13. august 1958:

Hydro skriver et brev til Gunnar Randers, der de fastholder sitt standpunkt om ikke å selge tungtvann til Israel.

14. august 1958:

Hydro informerer UD om at de ikke vil levere tungtvann til Israel.

15. august 1958:

Til tross for Hydros standpunkt fortsetter kontakten mellom regjeringen og Israel.

Statsminister Einar Gerhardsen møter denne dagen den israelske ambassadøren Chaim Yahil. Ambassadøren informerer offisielt om at Israels regjering nå har bestemt seg for å godta de norske kontrollbetingelsene.

Gerhardsen sier at saken sannsynligvis vil bli behandlet i regjeringen den neste uken.

21. august 1958:

Dette blir en avgjørende dag for tungtvannssaken. Gunnar Randers og hans kollega fra NORATOM, Jens Christian Hauge, driver et aktivt skytteldiplomati for å redde avtalen.

Klokken 9 om morgenen møter de Hydro-direktør Østbye hos handelsminister Sjaastad. Hauge slår fast at hele forhandlingsrunden med Israel vil fortone seg som et spillfekteri hvis Hydro nå plutselig trekker ut tungtvannet. Østbye gjentar forslaget om at Israel kan kjøpe norsk tungtvann som allerede er solgt til England – gjerne med NORATOM som mellommann.

Etter møtet reiser Randers og Hauge til den israelske ambassaden. Der sier Chargé d’àffaire Miron at det er i orden for Israel å kjøpe tungtvannet via NORATOM – så lenge de slipper å kjøpe det direkte fra engelskmennene.

På den måten ville de norske kontrollbestemmelsene gjelde, og ikke de strengere britiske.

Til slutt ble Hydro-direktør Østbye orientert om det positive israelske svaret, og det var enighet om at NORATOM nå skulle spørre britene om de var villige til å delta i en slik handel.

Nå ser det ut som om tungtvannsavtalen skal gå i orden likevel.

25. august 1958:

NORATOM skriver til UK Atomic Energy Authority og tilbyr seg å videreselge 20 tonn tungtvann for britene til en ny kunde. NORATOM skriver blant annet at de regner med at britene ikke vil legge noen kontrollkrav på salget.

4. september 1958:

Utenriksminister Hallvard Lange forteller NORATOM at det nå er oppnådd formell enighet med Israel om en kontrollavtale for tungtvannet, og at den norske regjeringen har godkjent avtalen som vil tre i kraft dersom det lykkes NORATOM å skaffe tungtvannet.

Samme dag svarer de britiske atommyndighetene at de er klare til å selge tilbake 25 tonn tungtvann til NORATOM. Prisen er 25.000 pund per tonn for de 20 første tonnene, og 73.000 pund pr. tonn for de siste fem tonnene.

22. september 1958:

Etter interne diskusjoner bestemmer britene at de ikke vil legge til ekstra sikkerhetstiltak for å forsikre seg om at israelerne bare bruker tungtvannet til fredelige formål.

NORATOM holder samme dag styremøte i Oslo. Der legges et forslag til kontrakt med Israel frem.

Flere av styrerepresentantene er redd for at kontraktene ikke er bindende nok til å få israelerne til å kjøpe norsk atomutstyr til Dimona-reaktoren i tillegg til tungtvannet – noe som jo var hovedhensikten fra starten av.

Det ble derfor enighet om at NORATOM skulle prøve å sikre seg en fortjeneste på 2 prosent på selve tungtvannssalget. I tillegg skulle en forsøke å få israelerne til å forplikte seg til å kjøpe norsk atomutstyr for 500.000 dollar.

29. september 1958:

To representanter fra britiske atommyndigheter er kommet til Oslo for å sluttføre forhandlingene om tilbakesalget av tungtvann til NORATOM. De får overlevert et eksemplar av den norsk-israelske avtalen om kontroll med tungtvannet.

13. oktober 1958:

UD får beskjed om at det er inngått en avtale mellom NORATOM og Israel om tungtvannssalget.

I denne avtalen forplikter Israel seg til å kjøpe norsk atomutstyr og konsulenthjelp for 3,5 millioner kroner – eller ca. 40 millioner i dagens pengeverdi.

Avtalen skal nå behandles av den israelske regjeringen.

15. oktober 1958:

Saken tar en ny dramatisk vending når utenriksminister Lange får besøk av de to israelske forhandlerne Yahil og Miron på sitt kontor i UD-bygget.

Israelerne vil nå plutselig ikke godta den norske kontrollavtalen som de hadde vært klare til å signere for kort tid siden. Yahil sier at statsminister Ben Gurion selv har påpekt at avtalen vil skape problemer i forhold til den store atomsamarbeidsavtalen Israel har med Frankrike. Franskmennene skal ha hintet om at norsk kontroll ikke er akseptabel.

Israelerne vil nå ha strøket hele punktet som gir Norge rett til inspeksjon av tungtvannet i Israel. I stedet foreslår Israel et tilleggspunkt om norsk indirekte kontrollrett gjennom NORATOM.

Lange sier han ikke tror noe slikt er mulig, men lover å undersøke nærmere.

20. oktober 1958:

En av de norske UD-forhandlerne, Olaf Solli, fraråder å gi kontrollretten til et privat firma som NORATOM. Han foreslår muligheten for et par små oppmykinger i kontrollretten.

På et nytt styremøte i NORATOM samme dag støtter Gunnar Randers det israelske kravet om endringer i kontrollavtalen. Jens Christian Hauge mener derimot at man må stå fast på avtalen slik den er.

27. oktober 1958:

UDs Olaf Solli har et skuffende møte med den israelske ambassadør Yahil.

Solli tester ut de forsiktige oppmykingene han tidligere har foreslått, men Yahil er avvisende. Yahil vil nå ha et oppsiktsvekkende nytt punkt med i avtalen. Det skal lyde slik:

”If the government of Israel should find it necessary to change the direction of work carried out in the field of atomic energy, it will bring this fact to the attention of the Norwegian Government in order to initiate joint consultations on this fact”.

Solli resonnerer at ettersom den eksisterende avtalen gir Israel full frihet til å bruke tungtvannet fritt til alle formål innenfor den sivile sektor kan dette bare bety at ”change direction in the field of atomic energy” betyr å gå over til militær bruk av tungtvannet – med andre ord atomvåpenproduksjon.

Yahil bekrefter litt senere at Solli har rett i dette.

19. november 1958:

Olaf Solli skriver internt notat der han orienterer om de siste israelske endringsforslagene.

21. november 1958:

De siste israelske fremstøtene har vakt dyp bekymring og mistro hos statssekretær Hans Engen i UD – som var svært skeptisk fra før. Engen har lenge vært overbevist om at Israelerne var ute etter atomvåpen, og får nå det han oppfatter som en klar bekreftelse.

”De endringer som man fra israelsk side vil ha i avtalen er av den art at hvis de ble etterkommet, ville det være jevngodt med å eliminere avtalen. Det er vel også dette som er meningen med henvendelsen”, skriver Engen til utenriksminister Lange.

Engen avslører også at Norge egentlig ikke hadde vært innstilt på å gjennomføre kontroller i Israel.

”I avtalen ville vi sikre oss retten til å kontrollere bruken av tungtvannet, men vi regnet neppe med at det skulle bli aktuelt med noen slik kontroll, og vi tenkte da heller ikke på hvordan vi skulle utøve en slik kontroll” , skriver han.

Engen mener nå at det israelerne forsøker er å underordne den norsk-israelske tungtvannsavtalen den store avtalen om atomsamarbeid mellom Israel og Frankrike – en avtale Norge ikke kjenner innholdet av, men som de har sterke indikasjoner på at også omfatter atomvåpenproduksjon. Engen ser mørkt på muligheten Norge har til å utøve kontroll under en slik avtale.

Den første uken i desember 1958:

På invitasjon fra den israelske atomsjefen Ernst Bergmann reiser Gunnar Randers på en uke lang reise til Israel. Her blir han utsatt for en veritabel sjarmoffensiv fra israelernes side – han får blant annet møte statsminister Ben Gurion og en rekke andre israelske toppledere.

Randers blir fortalt om en rekke storslåtte planer for fredelig bruk av atomkraft – blant annet hevder israelerne at de planlegger å utvinne magnesium fra Dødehavet ved hjelp av Dimona-reaktoren.

Den 4. desember møter Randers hele toppledelsen i det israelske atomprogrammet.

Randers sier han ikke tror det vil være mulig å få gjennomslag for det radikale forslaget til kontrollavtale som Israel hadde fremlagt i Oslo tidligere på høsten. I samråd med Randers vil israelerne heller ha inn en klausul om hvordan kontrollparagrafen skulle tolkes. Denne formuleringen skal hindre at Norge krever innsyn i såkalte ”fabrikkhemmeligheter” ved Dimona, som israelerne hevder at deres franske samarbeidspartnere er redde for.

Randers melder tilbake til UD at israelerne ellers nå er innstilt på å undertegne kontrollavtalen slik den er.

12. desember 1958:

Gunnar Randers sender et brev til Ernst Bergmann med råd om hva han bør gjøre for å få gjennomslag for den siste ”tolkningsteksten” som de to hadde diskutert under besøket i Israel uken før. Randers skriver at UD blir mer og mer uvillig til å gå med på endringer i teksten, og anbefaler israelerne å undertegne avtalen slik den er.

- Hvis det er helt nødvendig med tillegg bør disse se så uskyldige og uviktige ut som mulig, og helt klart indikere at den israelske uroen knytter seg til å beholde det kommersielle hemmeligholdet, skriver Randers.

17. desember 1958:

Ambassadør Yahil skriver et brev til UD der han følger rådene han nettopp har fått fra Gunnar Randers.

Han åpner med at Israel nå aksepterer kontrollavtalen. Han vil bare ha inn et lite tillegg for å beskytte forretningshemmeligheter. Ordlyden i tillegget er identisk med det Randers ble forelagt av israelerne om da han besøkte landet to uker tidligere.

Men mistroen i UD er nå så sterk at de heller ikke er innstilt på å godta dette endringsforslaget.

30. desember 1958:

Hans Engen oppsummerer den siste utviklingen i et usedvanlig åpent notat til utenriksminister Lange. Engen mener at de siste israelske fremstøtene viser tydelig hva den egentlige grunnen er til at Israel har tungt for å godta den norske kontrollavtalen.

- Forklaringen ligger i den avtale om samarbeid på atomenergiens område som Israel har med Frankrike, skriver han.

Budskapet fra Engen er klart:

”Vi kjenner ikke innholdet av denne avtale, men av det vi vet om Israels henvendelser til Canada og Sverige i løpet av 1957, kan vi slutte at den omfatter samarbeid både på det sivile og militære området. Under disse omstendigheter er det lett å forstå hvorfor Israel ikke vil kjøpe tungtvann i USA. De vilkår som amerikanerne setter for salg av tungtvann lar seg ganske enkelt ikke forene med den israelsk-franske avtale. Derfor er Israel for dette spesielle formål henvist til å kjøpe sitt tungtvann i Norge, som er, eller var, den eneste leverandør i verden som fremdeles selger, eller solgte, tungtvann fritt til så vel sivilt som til militært bruk. Slik var i alle fall situasjonen da Israel i fjor tok opp spørsmålet om levering av 25 tonn tungtvann….”

Videre skriver Engen:

”Etter det som har foregått i denne sak, er det åpenbart at de forutsetninger som syntes å foreligge i sakens åpningsfase, ikke har holdt stikk. Det dreier seg ikke her om en rent kommersiell transaksjon. Heller ikke dreier det seg i første rekke om en inngåelse av et bilateralt norsk-israelsk samarbeidsarrangement. Det dreier seg i virkeligheten om en norsk innkobling i en fransk-israelsk samarbeidsavtale som etter alt å dømme er ganske omfattende og som sannsynligvis berører også det militære område.”

Engen mente at den franske innkoblingen gjorde at Norge ikke hadde noen mulighet til å gjennomføre kontrollforpliktelsene sine.

”Den konklusjon man etter mitt skjønn må trekke av denne sakens forløp er at vi ikke på noe tidspunkt er blitt meddelt ”hele historien”, skriver Engen, og spør om det virkelig er i norsk interesse å gjennomføre denne avtalen.

13. januar 1959:

For første gang forteller Engen nå i større detalj om hvilke indikasjoner Norge har på at Israel egentlig er ute etter å skaffe seg atomvåpen.

I et notat til utenriksminister Lange skriver han at han har hatt en samtale med den nye sjefen i NORATOM, Fredrik Møller.

”Jeg nevnte i strengeste fortrolighet for Møller de israelske henvendelser til Canada og Sverige omtrent samtidig med henvendelsen til oss om kjøp av tungtvann i 1957. Begge disse henvendelser tok sikte på å finne ut om Canada og Sverige var interessert i å delta i et samarbeid om produksjon av kjernefysiske våpen sammen med Frankrike og Israel, - uavhengig av De Forente Stater”.

Samtidig spør han Møller om han hadde gjort seg opp noen mening om hvorfor israelerne ville betale dobbel pris for norsk tungtvann.

”Til dette svarte Møller at han ingen forklaring hadde”, skriver Engen.

16. januar 1959:

Ambassadør Yahil gjør et siste forsøk på å svekke den allerede begrensede norske kontrollretten i forbindelse med tungtvannet.

I et møte med utenriksminister Lange tar han igjen opp forslaget om en klausul for å hindre at franske industrihemmeligheter skal bli kjent gjennom norsk inspeksjon.

Lange svarte at avtalen måtte stå som den var. Han lanserte et forslag om at Israel kanskje kunne få Frankrike til å kjøpe det norske tungtvannet fra Storbritannia, for så å videreselge det til Israel. Norge ville i så fall ikke kreve noen som helst avtale om kontroll av at tungtvannet bare gikk til fredelig bruk.

Når Lange og Engen tar opp at de norske kravene til kontroll av fredelig bruk av tungtvann er mildere enn de amerikanske, kommer ambassadør Yahil med en oppsiktsvekkende uttalelse:

”Dr. Yahil påpekte at man ikke betalte den høye prisen for tungtvannet for de blå øynes skyld”.

29. januar 1959:

Hans Engen skriver et nytt notat til utenriksministeren der han forteller om enda en indikasjon på hva som er de egentlige hensiktene til Israelerne: Engen vil nå ha en utredning om hva 20 tonn tungtvann kan ha å si for eventuell utvikling av atomvåpen.

”Det er så meget mer grunn til dette som Yahil direkte har bekreftet overfor byråsjef Solli at hensikten med det endringsforslag som ble fremsatt den 17. november var å skaffe Israel fri adgang til å delta i slik produksjon av kjernefysiske våpen.”

I samme notat forteller han at det nå ser ut som om Israel vil godta den norske kontrollavtalen.

10. februar 1959:

Den endelige kontrakten mellom Israel og NORATOM om tungtvannet blir undertegnet. I tillegg til tungtvann skal Israel kjøpe norsk atomutstyr for 640.000 dollar. Ingen garantier om fredelig bruk knyttes til dette utstyret, selv om mye av det er laboratorieutstyr som er essensielt i en plutoniumsfabrikk.

18. februar 1959:

Forsvarets Forskningsinstitutt er ferdige med utredningen som UD har bestilt om ”muligheten for å bruke tungtvann til militære formål”.

I rapporten står det at 20-30 tonn tungtvann kan moderere en reaktor på 50 megawatt. En slik reaktor kan produsere ca. 15 kilo plutonium pr. år noe som er nok til minst en atombombe pr. år. FFI understreker at tungtvann bare er en av komponentene som trengs i et atomvåpenprogram.

25. februar 1959:

Ved noteveksling blir kontrollavtalen mellom Norge og Israel omsider inngått. Begge parter er enige om å holde avtalen hemmelig.

5. september 1960:

Gunnar Randers tilbyr Israel å kjøpe den første ladningen med bestrålt uranbrensel fra Halden-reaktoren. Brenselet inneholder plutonium, som israelerne vil kunne trene på å utvinne. Israelerne er svært interessert.

Ettersom uranet opprinnelig kommer fra Storbritannia må britene gi tillatelse til et slikt salg. Søknaden avslås.

18. oktober 1960:

Den nye franske regjeringen har satt på bremsene når det gjelder atomleveranser til Israel. Spesielt gjelder dette leveranser til den hemmelige plutoniumsfabrikken.

Denne dagen tikker en bestillingsliste på en rekke atomprodukter inn til NORATOM fra Ernst Bergmann. Bestillingen er skrevet på brevpapir fra det israelske forsvarsdepartementet, og omhandler utstyr som er essensielt i en plutoniumsfabrikk.

Mesteparten av utstyret på listen blir solgt til Israel utover 1960-tallet.

18. desember 1960:

Den amerikanske avisen ”New York Times” skriver at Israel er i ferd med å bygge en plutoniumsproduserende reaktor i Dimona som skal brukes for å skaffe landet mulighet til å produsere atomvåpen. Avsløringen gjentas i store aviser over hele verden, og skaper hektisk aktivitet i UD.

Den amerikanske ambassaden ber Norge snarest mulig gjøre bruk av de rettighetene vi hadde til å utøve kontroll i Israel.

14. januar 1961:

Etter å ha drøftet saken inngående med UD bestemmer Einar Gerhardsen at tungtvannssaken ikke skal tas opp igjen i regjeringen, men at Norge bør ta et initiativ for å følge opp kontrollavtalen.

”Det må vel være et slags system og retningslinjer for om hvordan slik kontroll skal gjennomføres”, skriver Handelsminister Arne Skaug. Men noe slikt fantes ikke.

2. mars 1961:

Gunnar Randers foreslår at UD kan sende Jens Christian Hauge for å kontrollere tungtvannet, siden han likevel skal på privat besøk til Israel i begynnelsen av april.

UD er enig i forslaget, men vil ikke varsle israelerne på forhånd. ”Meningen er at det skal foregå spontant på stedet”, skriver byråsjef Tancred Ibsen i et hemmelig notat til den norske ambassadøren i Israel.

17. mars 1961:

UD finner ut at Randers har fortalt israelerne om den forestående norske kontrollen likevel.

20. mars 1961:

Gunnar Randers og Jens Christian Hauge reiser til London for å undersøke mulighetene for å kjøpe tilbake ytterligere fem tonn tungtvann som Israel trenger til Dimona-reaktoren.

Britene avslår umiddelbart. ”This is a much too live issue for us to get mixed up in”, skriver britisk UD i en kommentar.

14. april 1961:

Jens Christian Hauge foretar en kontroll av tungtvannet i Israel.

Kontrollen har liten verdi ettersom Dimona-reaktoren er langt fra ferdigbygd. Tungtvannet er lagret i tønner i byen Rehovoth.

Hauge tar prøver fra to tilfeldig valgte tønner. I et referat skriver Hauge blant annet at Israel har begynt å lære seg plutoniumsutvinning.

Dette ble den eneste norske kontrollen av tungtvannet i Israel.

1970:

Norge eksporterer i stillhet ytterligere ett tonn tungtvann til Israel. Når israelerne ber om fire tonn til, griper UD inn og nekter å gi eksportlisens.

1979:

UD innkaller blant annet Randers og Hauge til et hastemøte når de oppdager at forskeren Sverre Lodgaard vil avsløre tungtvannsavtalen med Israel i årboken til det svenske fredsforskningsinstituttet SIPRI.

Utenriksråd Georg Kristiansen nevnte at ”det er dukket opp en gammel sak som er av en slik karakter at jeg fant det hensiktsmessig å forberede en eventuell offisiell reaksjon for derved å hindre at saken senere får dimensjoner den ikke fortjener”.

1986:

Den israelske atomteknikeren Mordechai Vanunu gir bilder av den hemmelige plutoniumsfabrikken i Dimona til avisen ”Sunday Times” i London.

Israels atomvåpen blir avslørt.

Vanunu kidnappes av Mossad og dømmes til 18 års fengsel. 11 av årene må han sone i isolat.

1991:

Som følge av Vanunus avsløringer kjøper Norge tungtvannet tilbake fra Israel.

Israelerne hevder at halvparten er blitt borte på grunn av svinn. 10,5 tonn kommer til Norge og lagres ved atomreaktoren på Kjeller i Akershus.

2005:

Mordechai Vanunu slipper ut av fengsel og søker politisk asyl i Norge. Søknaden avslås fordi den ikke er innlevert her i landet, noe som er umulig for Vanunu som er idømt utreiseforbud fra Israel.