Studentersamfundet 200 år

Hopp til innhold

Det norske Studentersamfund har svingt sterkt gjennom sine to hundreår. De har svingt fra høyre til venstre, fra fest til alvor og fra diskusjonsklubb til kamporganisasjon.

Høstens 200-års feiring avsluttes med «Grisefest» lørdag 5. oktober til ære for Studentersamfundets høyeste beskytter og symbol, Hans Majestet Grisen. Men også Grisen har vært stridstema i Studentersamfundets historie.

LES OGSÅ: Glemte lydbånd fra Studentersamfundet

Hans Majestet Grisens orden

I 1859 ble Hans Majestet Grisen opphøyet til Det norske Studentersamfunds høyeste beskytter og symbol i form av en sparegris.

Foranledningen var en pengeinnsamling for å sikre Studentersamfundet et eget hus. Da fikk Samfundet en sparegris i porselen av Studentforeningen i København, og dette fikk studentene til å opprette sin egen orden - en parodi på St. Olavs orden.

Men da den røde grupperingen Mot Dag kom til makten i Studentersamfundet på 1920-tallet, ble det slutt på grisefester. Som resten av arbeiderbevegelsen på den tiden, var Mot Dag inspirert av Lenin og hans revolusjon i Russland, og hadde ingenting til overs for borgerlig fest og fjas. Det gikk 25 år før en ny grisefest ble avholdt i 1946.

I perioden 1963 til 1986 var det Rød Front som sørget for at grisefestene ble satt på pause. Rød Front sprang ut av ml-bevegelsen (nå Rødt), og på 70-tallet styrte de Studentersamfundet 19 av 20 semestre.

Dikternes tid

I Studentersamfundets første periode snakkes det i historiebøkene mest om Wergeland og Welhaven som røk i tottene på hverandre og brukte dikt og vers for å fornærme hverandre.

Dessuten slåss de for 17. mai som nasjonaldag.

I virkeligheten var nok dette en mer perifer del av hva Studentersamfundets alvorlige menn holdt på med (ved stiftelsen var de bare 19 stykker). Likevel skulle Studentersamfundet forbli assosiert med kjente diktere.

Bjørnstjerne Bjørnson ble formann i 1869, men det betød ikke at Studentersamfundet forble en bastion for Venstre.

Henrik Ibsen skrev i 1880-årene: «Den største glæde, Studentersamfundet kunde berede mig, vilde være om venstrepartiet, minoriteten, kunde vokse», mens «ret mange høirestudenter ret snart maatte komme til at tilegne sig et frisindet livssyn».

Mot Dag og verdenskrig

Arnulf Øverland ble formann i Studentersamfundet i 1923. Han var med i Mot Dag sammen med en rekke andre forfattere og intellektuelle.

På 1920-tallet var Mot Dag for revolusjon, mens de utover på 1930-tallet, ikke minst etter at Hitler kom til makten, innså at revolusjon ikke sto på dagsorden og i stedet slåss for å forsvare demokratiet mot angrepene fra fascismen og nazismen.

Øverlands antinazistiske dikt «Du må ikke sove» fra 1936, gir et godt bilde på hva Mot Dag sto for i denne perioden.

Mindre kjent er et såkalt «nasjonalt opprop» i det konservative tidsskriftet Minerva i 1933 for å kaste Mot Dag fra styret i Studentersamfundet. Oppropet var undertegnet av lederne for den konservative studentforening - og studentforeningene til Fedrelandslaget og Nasjonal Samling.

Gullalder med skiftende styre

Etter krigen ble det Grisefest igjen, og hvem som styrte Studentersamfundet varierte. Noen ivret for at man skulle avskaffe de politiserte styrevalgene fullstendig, men det mislikte de politiske studentlagene.

Likevel var det flere styrer som var tverrpolitiske og høyre- og venstresiden vekslet om å vinne valgene. I 1950 fikk man også den første kvinnelige «formann», Kiss (Anne-Kirsten) Kind, som tilhørte Venstre-laget.

Arnulf Øverland fortsatte å spille en rolle i Studentersamfundet, men nå fra den motsatte siden av det politiske spekteret. På begynnelsen av 1950-tallet hadde han engasjert seg i borgerkrigen i Hellas og vært med på å starte en aksjon mot kommunistene.

Mange vil si at perioden som strakk seg til ut på 1960-tallet var en gullalder, der man hadde spennende debatter og ingen retning fikk dominere fullstendig. Men det betyr ikke at det ikke var sterke meninger og omstridte vedtak. Sovjets kupp i Ungarn høsten 1956 skulle bli særlig dramatisk for Studentersamfundet.

De arrangerte et solidaritetsmøte sammen med Røde Kors på Universitetsplassen for å støtte hjelpearbeidet for ofrene i Ungarn, men da Arnulf Øverland holdt tale, brukte han anledningen til et voldsomt angrep på Sovjetunionen.

Det gjorde situasjonen vanskelig for nøytrale Røde Kors. Da styret i Studentersamfundet forsøkte å distansere seg fra Øverlands tale, ble det reist mistillitsforslag.

Vietnam og Rød Front

Vietnamkrigen førte til en polarisering i Studentersamfundet. Det var den første krigen der vi i Norge fikk TV-bilder rett inn i stuene til folk.

Mange sa som Jens Bjørneboe - «vi som elsket Amerika» - de kunne ikke gjøre det mer. Dette banet vei for Rød Fronts dominans på 1970-tallet.

Vietnamkrigens polarisering hadde i noen år styrket de konservative. Men da den første EU-kampen begynte i 1970 og nei-siden fullstendig dominerte Studentersamfundet, var det ikke så mange konservative som fant veien til lørdagsmøtene lenger.

I 1974 gjorde de derimot et seriøst forsøk på å komme tilbake. Under slagordet «Fei dem ut» satset de på å stoppe Rød Fronts dominans. På generalforsamlingen fikk de imponerende 1500 stemmer, men det hjalp bare så lite når Rød Front fikk utrolige 3245 stemmer.

I siste halvdel av tiåret sank frammøtet og interessen for Studentersamfundet drastisk fordi de andre vendte Studentersamfundet ryggen og lot Rød Front holde på alene. Først litt ut på 1980-tallet vendte de andre tilbake og Studentersamfundet ble normalisert.