En ekte overlever – mot alle odds

– Det er vanskelig å vente og være her helt alene. Jeg teller dag etter dag og spør stadig når jeg skal flytte, men får ikke svar. Det eneste jeg tenker på er broren min, om jeg en dag skal få se ham igjen.

Ordene tilhører syriske «Karim» (16) . Setningene hans flyter i en jevn strøm, i en tenåringsstemmes toner, men med en melankolsk melodi. Svarene han gir må gjennom hans kurdiske tolk, men blikket hans trenger ingen oversetter – de brune, varme øynene taler sitt eget universelle språk.

Åkershagan transittmottak for enslige mindreårige asylsøkere (i alderen 15-18) er stedet som samtalen finner sted, hvor «Karim» er en av 80 enslige mindreårige asylsøkere som venter på å få sin fremtidsskjebne bestemt.

Det er 1100 kilometer fra Stange til Harstad, hvor hans tolv år eldre bror har bodd i to og et halvt år. Men «Karim» er blitt svært vant til avstand – han har reist fire ganger så langt for å komme hit han nå befinner seg.

De siste månedene har han båret på en sår og dramatisk historie han så inderlig ønsker å få fortalt – og historien begynner i en bugnende basar.

Det smeller i basaren

Det er en brennhet dag på basaren i Kobani. Selgere i alle aldre lager et larmende lydbilde. Det glinser av farger, det dufter av orientalsk krydder. «Karim» og bestevennen vandrer bekymringsløst rundt mellom alle bodene, med mobiltelefonene tar de bilder av hverandre for å forevige sommerdagen.

Rundt omkring ved basaren står menn i YPG-uniformer (YPG er militæret i den kurdiske delen av Syria), de to guttene tror de tilhører geriljaen som skal beskytte Kobani.

Men mennene tilhører IS, som har forberedt en forkledningstaktikk. Før «Karim» og de andre syrerne vet ordet av det, er basaren forvandlet til et kaotisk inferno, IS-soldatene begynner å skyte i alle kanter. «Karim» løper vekk så fort han bare kan, han er liten og rask til bens. Han finner en dør i nærheten å gjemme seg bak, kameraten nøler noen sekunder i villrede og springer i motsatt retning, mot hjemmet sitt.

«Karim» hører kuleregn, skjærende skrik, og gjennom dørsprekken ser han bestevennen ligge såret på bakken, den vesle kroppen bader i blod og gjør sine siste krampetrekninger.

– Jeg hadde så inderlig lyst til å løpe til ham og få sagt noen siste ord, men alle rundt ham ble bare plaffet ned, sier «Karim».

– Derfor måtte jeg forbli gjemt bak døren.

Snart opphører både ristingen og åndedrettet. Bestevennen, som gjennom hele barndommen har vært som en bror, og som han i 16 år har delt sine innerste tanker og drømmer med, er borte for alltid.

En skrekkscene i sinnet

Klokken 03 påfølgende natt blir familien til «Karim» oppringt.

Hans seks år gamle fetter er i den andre enden.

– Lille venn, hvorfor ringer du så sent? Du skal sove nå, sier «Karim» sin far, fortumlet og med restene av den siste drømmen i hodet.

– Jeg klarer ikke å sove, alle i familien er døde, sier den vesle. Stemmen er gråtkvalt.

– Så så, du har nok bare hatt en vond drøm. Gå og legg deg igjen, så kan vi snakke i morgen. Eller, gi telefonen til faren din, så skal jeg snakke med ham.

– Men han er død.

– Gi den til moren din.

– Hun er død hun også.

Dagen etter forsøker familien å komme seg til onkelens hus, men det er umulig, IS herjer i gatene med sine maskingevær. Først etter at regjeringsstyrkene påfølgende dag har klart å skremme ISIL unna fra Kobani by, kan familien hans reise på besøk. Det første synet som møter dem er en brutalt oppsparket dør. Og når de kommer inn i huset ser de at det vesle barnet slett ikke har fantasert:

Mor, far og alle de store barna ligger døde, i hver sin seng. To av døtrene har fått kappet av hodet. Den lille gutten, som er eneste overlevende, ligger og skjelver og gråter, ustanselig.

– Det er en tradisjon i Midt-Østen at vi vasker de døde og tar på dem hvitt. Men på grunn av alt blodet og at de ikke hadde hoder, måtte vi bare begrave dem, sier «Karim».

Men om kropper kan begraves, kan ikke alltid minnene.

– Jeg drømmer fortsatt ofte om det jeg så, sier «Karim» – vel vitende om at han kun har fortalt første kapittel av historien sin.

Traumatisert gruppe

«Karim» (hans verge har bestemt at hans egentlige navn ikke skal offentliggjøres) er langt fra den eneste som bærer på traumatiserende historier, med et omfang det er vanskelig å fatte for oss i det fredfulle vesten.

Er egentlig Norge godt nok rustet til å ta dem i mot, med den voldsomme tilstrømmingen av enslige mindreårige flyktninger, som oftest uten noe fysisk bagasje, men desto større mental?

Svaret er et soleklart nei, mener Norsk Organisasjon for Asylsøkere (NOAS) og Barneombudet. NOAS mener problemet er for lave krav til bemanning og barnefaglig kompetanse i asylmottak for gruppen mellom 15 og 18 år. De under 15 år blir tatt hånd om av barnevernet, med sine standardiserte krav til bemanning og ansatte med barnefaglig kompetanse. For gruppen mellom 15 og 18 gjelder imidlertid andre føringer, og i motsetning til «norske» barn i samme alder er de ikke formelt under barnevernets vinger.

– Vi har sett mottak for denne gruppen hvor det er 130 beboere og fire ansatte til stede. Det sier seg selv at fire ansatte umulig kan gi tilstrekkelig omsorg til så mange. De kan kanskje få praktisk omsorg, men ikke den emosjonelle omsorgen som de har behov for, sier Mona Dabour, rådgiver i NOAS.

På Åkershagan transittmottak, hvor «Karim» holder hus, er bemanningen noe bedre, med 22 ansatte på de 80 beboerne. Men kun en brøkdel er på jobb samtidig, flere av dem jobber på kjøkkenet, og kun en person har barnefaglig utdanning på høyskolenivå.

– Begrepet enslige mindreårige asylsøkere taler for seg selv, vi snakker om en objektifisering av en annen verden, sier mottaksleder Erling Segelstad.

– Barn er det de er.

Bekymret barneombud

Barneombud Anne Lindboe har uttrykt bekymring for den eldste gruppen av barna i lang tid.

– Det er problematisk at det er så stor forskjell i omsorgen til disse to gruppene av barn. Når de har så store institusjoner med så få voksne med barnefaglig kompetanse, da sier det seg selv at det er vanskelig å gi disse barna god omsorg. Her må det skje endringer, og det ganske raskt. Vi trenger formelle krav og retningslinjer for hvordan mottakene for dem mellom 15 og 18 skal være.

En rapport fra 2013 som tar for seg "Levekår i mottak for enslige mindreårige asylsøkere", og som er bestilt av UDI, har tidligere advart mot denne forskjellsbehandlingen.

«Det kan vurderes som en urimelig forskjellsbehandling at det ikke er kravspesifikasjon på fysisk utforming av mottakene (for dem mellom 15 og 18 år) på linje med kravene som stilles til barnevernsinstitusjoner» heter det i rapporten.

Line Schei Mogenstad, seksjonssjef i asylavdelingen i UDI, sier de er fullt klar over situasjonen:

– Bemanningen varierer fra ett mottak til et annet. I stedet for å ha en bemanningsnorm på et gitt antall personer, har vi særegne krav til døgnbemanning, egen primærkontakt og barnefaglig kompetanse. Når det er sagt, så er det i dag slik at UDI oppretter mottak raskt, og det er en viss risiko for at driftsoperatørene ikke har alt personale på plass fra dag én.

Hun påpeker at UDI er i dialog med de ulike driftsoperatørene.

– Vi følger opp mottakene så godt vi kan, i en situasjon som er krevende for oss.

Barneombud Anne Lindboe minner myndighetene om at det er snakk om en svært utsatt gruppe.

– Disse ungdommene er sårbare, de har mange vonde erfaringer, både fra hjemlandet og flukten.

Flukten fra Kobani

Pang-pang-pang!!

IS-soldatenes maskingeværer fyrer av mengder av mitraljøser mot «Karim» sin families bil. De er på motorveien, i et desperat fluktforsøk fra Kobani. Krigen har blitt trappet opp dag for dag i området, det er ikke mulig å overleve i Kobani, flukt er eneste utvei.

Men IS holder vakt ved alle trafikkårer, og vil ikke la noen slippe unna.

Hjulene hviner, skuddene smeller og glassruter klirrer, sjåføren presser pedalen og bilen til sitt aller ytterste, passasjerene holder pusten.

Til tross for at kulene treffer bilen flerfoldige ganger, både foran og i siden, klarer familien å komme seg helskinnet til landsbyen Sherhan. Her har fortsatt YPG-militæret kontrollen, de er reddet for denne gang.

Når «Karim» går ut av baksetet ser han hvordan bilen er gjennomsyret av skudd, kulespor er overalt, særlig rundt bensintanken. Men millimeterne har vært på familiens side, det er smått utrolig at bilen aldri eksploderte. Familien søker ly i landsbyene Sherhan og Turkiye, før de etter tre dager vender tilbake til Kobani, hvor IS nok en gang skal være fordrevet.

Når de kommer tilbake til hjembyen ser de at strøket der de bodde er utryddet for mennesker. Likene ligger strødd på gaten og i det som tidligere var boliger, stanken av krig fyller luften. Alle ble drept samme dag som «Karim» og familien kom seg unna.

Og det er nå moren bestemmer seg:

– «Karim», du er nødt til å forlate meg.

«Karim» ser på henne, tårene triller nådeløst nedover det gutteaktige fjeset, de vil ikke stoppe.

– Jeg vil ikke dra fra deg, mamma.

Men moren er fast bestemt.

– Du MÅ dra, «Karim». Ikke bare for din egen skyld, du må gjøre det for meg. Neste gang ISIL kommer tilbake er det slutt på oss alle sammen.

Han pakker sakene sine, får med seg en håndfull penger fra moren. Flukten i ensomhet begynner.

Et ensomhetens sted

Også på Åkershagan transittmottak er ensomheten dominerende, til tross for at de er 80 gutter. Guttene kommer til mottaket og på kort varsel blir flere av dem sendt videre. Selv om guttene forsøker å ha det hyggelig sammen, er de, når alt kommer til alt, alene.

– Jeg synes jeg har vært lenge her. Noen har kommet etter meg og blitt overført til ordinære mottak, jeg lurer på når det skal bli min tur, sier «Karim».

Mottaksleder Erling Segelstad er svært klar over situasjonen som ungdommene er i.

– Vi må ta inn over oss at oppholdet her, om de er her fire uker eller flere måneder, er et intermesso i livet deres.

Intermessoene blir i gjennomsnitt stadig lenger. UDIs ferskeste oppdatering sier at det kan ta opptil fem måneder før man får intervju, og ytterligere syv måneder før bosetting. Det tilsvarer et år. «Karim» har fortsatt ikke hatt sitt UDI-intervju, selv om han har vært på mottaket i over to måneder. UDI er fullt klar over at det er en krevende situasjon.

– Prognosen for 2015 var 900 enslige mindreårige asylsøkere, men ankomsttallet vil ligge på over 5500. Da må søkere dessverre vente lenger enn det som er ønskelig. Men vi behandler sakene så raskt som mulig. sier Line Schei Mogenstad, seksjonssjef i asylavdelingen i UDI.

Hun legger til at man nå har begynt å gjøre flere intervjuer via Skype, for å få fortgang i prosessen, slik at ikke alle må reise til hovedstaden.

Mottaksleder Segelstad håper for «Karim» sin del at ventetiden kan være en fordel.

– Når han har vært her lenge, så kan det være fordi vi har ønsket at han skal til en bestemt del av Norge. Siden han har en bror i Harstad håper vi at han blir imøtegått og kommer dit, men da må vi vente på en ledig plass i EMA-mottaket der.

Og selv om ventesituasjonen er vanskelig, håper Erling Segelstad at oppholdet på transittmottaket også kan gi dem glede.

– Jeg ønsker at de skal ha en opplevelse av at de har blitt møtt med verdighet, med respekt for sin historie, i et barneperspektiv. Det sies at «lykke er å erindre lykkelige øyeblikk». Og hvis vi kan gi disse ungdommene noen lykkelige øyeblikk, da er jeg fornøyd.

De mest lykkelige øyeblikkene for «Karim» er når han får spilt fotball. Guttene har ikke mange ballene på deling ved mottaket, men når han kan få trikse litt, spille med andre og for en stund leke at han er sin helt Cristiano Ronaldo, er han et eneste stort smil.

Smil og smerte

Men «Karim» sitt smittende smil og de gode opplevelsene har flere ganger blitt erstattet av tårer og vonde episoder under hans drøye to måneder på mottaket. Han forteller at han flere ganger har blitt mobbet og fryst ut, særlig av de andre syrerne på mottaket. Årsaken? Han er kurder.

Hjemme i Syria, hvor araberne er i soleklart flertall, ble han nektet undervisning i kurdisk på skolen, og kurderne bodde i egne områder. Og selv om alle ungdommene på Åkershagan har forlatt hjemlandets lover og grenser, henger fortidens fordommer igjen hos mange.

– Jeg vil gjerne bli venner med de andre syriske guttene, men de lager bare problemer for meg, sier «Karim».

Mottaksleder Segelstad bekrefter vanskelighetene «Karim» har hatt.

– «Karim» bodde først på et rom med fem andre syrere, men vi måtte flytte ham til et dobbeltrom, siden han til tider fikk store problemer på grunn av de andre.

Den aller vondeste hendelsen på mottaket for «Karim» var det en litt større og eldre syrer som sto for.

– En gang jeg ladet mobiltelefonen min på pulten, kom han inn i rommet med et stort vannglass i hånden. Han sa til meg: «Jeg skal helle vannet over mobilen din». Jeg ba innstendig om at han ikke skal gjøre det, og forklarte at den er det kjæreste jeg har, sier «Karim».

Men før han vet ordet av det kaster gutten vannglasset over mobilen, det fargerike skjermbildet forsvinner. Selv om både «Karim» og personalet gjør alt de kan i etterkant, lar verken telefonen eller innholdet seg gjenopplive.

– Da jeg skjønte at den var ødelagt, gråt jeg sikkert sammenhengende et kvarter. Telefonen var mitt eneste kommunikasjonsmiddel med familien, og der alle bildene mine fra reisen og av familien var lagret. Det var så trist å miste alt sammen, bare på grunn av en slem gutt og noen dråper med vann.

Flukten til Hellas

Et stormfullt Middelhav brøler klokken 03 en kjølig høstnatt. Høye bølger hersker over kysten og omgivelsene i den tyrkiske byen Izmir. Sammen med 58 andre mennesker, de fleste av dem kvinner og barn, står «Karim» klar for å ta ferden over til Hellas.

Transportmiddelet som skal ta ham dit er alt annet enn det han hadde sett for seg: En syv meter lang gummibåt.

Dagene forut har «Karim» gått fra Kobani til den tyrkiske grensen, med list har han kommet seg over grensen midt på natten, til tross for at det sto soldater på vakt. Han kastet steiner så langt han kunne fra der han sto, for å få de nærmeste vaktene til å se i en annen retning, før han løp som et oljet lyn over grensen. På ny ble han reddet av sine raske bein.

Via noen mellomstopp har han kommet seg til Istanbul, og betalt menneskesmuglere for å sikre seg en båtbillett til Europa.

Likevel har han aldri vært så redd som nå: «Karim» kan nemlig ikke svømme.

Og havet er akkurat like nådeløst som fryktet. Den lille gummibåten har ikke kommet langt på sin ferd når den begynner å ta inn litervis med vann, den er maktesløs mot de voldsomme bølgeslagene. Uroen brer seg i gruppen, barn og kvinner skriker.

Flere i gruppen forsøker tappert å få vannet ut av båten, men båten er altfor skjør for stormen og sjøen. Etter hvert går luften ut av båten, og samtlige ombord blir slengt ut i havet.

Men mens «Karim» ligger kavende i vannet, tenker han ikke først og fremst på om han kommer til å dø, han fascineres av de store bølgene rundt seg. «Karim» har nemlig aldri sett et hav før.

Selv om mørket og tåken omslutter havet, har noen hjelpearbeidere fra Lesvos oppdaget hva som har skjedd. Båten har nemlig på nærmest mirakuløst vis holdt stand til flyktningene er få hundre meter fra Hellas, dermed er de innenfor hjelpearbeidernes synsrand.

Tjue minutter går før «Karim» blir hentet opp av vannet, kraftig forfrossen. Nok en gang har skjebnen villet ham vel.

Stengt inne i varebil

Følelsen av frost og kulde holder seg gjennom hele natten og den påfølgende dagen. «Karim» og de andre båtflyktningene blir hentet av en militærbil og fraktet til en militærleir. Leiren er stappfull av mennesker, det regner, og tak over hodet er ikke å oppdrive.

– Vi var veldig sultne og tørste hele natten, men fikk ingen mat eller drikkevann, selv om vi spurte pent flere ganger. Jeg var kald og frøs så jeg ristet, og jeg hadde ingen andre klær å ta på meg enn de jeg hadde på meg da jeg kom i land, sier «Karim».

Dagen etter blir han, sammen med en større gruppe, fraktet til en gresk øy han ikke husker navnet på med militærbiler.

– På øya fikk vi litt mat, og en mann kom og sa at «Dere er fri. Dere kan gå hvor dere vil gå».

Først går de mot grensen til Serbia. I dagesvis sleper de seg videre med utmattede bein, de sover under trærne om natten, sultne og redde.

– Jeg hadde mistet all tro på at jeg ville klare å komme meg til et trygt sted å bo, og ønsket at jeg kunne reise tilbake til Tyrkia. Men en fem år eldre syrer som jeg møtte i Izmir, og som var med på samme båtturen, motiverte meg, og tok på seg rollen som storebroren min.

De finner etter hvert veien frem til Makedonia, så en buss til Ungarn. Der består mottakelsen av et stort og strengt politikorps.

– Politiet sa «dere får ikke være her, men vi kan la dere være hvis dere vil reise videre». Det var da jeg og den nye kameraten min bestemte oss for at vi ville dra til Norge.

De fortsetter å gå mot nord sammen med en stor gruppe jevnaldrende, og de klarer å stoppe en varebil som kjører langs veien. Ungdommene spør om han kan kjøre dem til Østerrike, hvis de gir ham penger. Han sier ja, men når de følger opp med å spørre om han kan stoppe et sted de kan kjøpe seg mat og drikke, er svaret et konstant nei.

Snart er de femten stykker stuet bak i bilen. Det er trangt, men alt virker trygt og greit, helt til sjåføren uten forhåndsvarsling stenger alle dører og vinduer, de kan verken se sjåføren eller veien. Den ubehagelige tanken streifer dem alle: Hva har egentlig sjåføren tenkt å gjøre med dem?

Stengte dører og grenser

Nettopp det å stenge dørene for flyktninger, å stenge grensene i nord, har blitt et hett tema de siste dagene. Alle forhåndskalkuleringer av antallet asylsøkere som ville komme til Norge i 2015 har for lengst blitt sprengt, flyktningsituasjonen ble hovedtema for statsbudsjettforhandlingene, innstramminger varsles.

Men skal det gjøres innstramninger også overfor enslige mindreårige asylsøkere? Justis- og beredskapsminister Anundsen har sagt at han vil ha færre enslige asylbarn til Norge, og statssekretær i departementet, Jøran Kallmyr, er krystallklar på at innstraminger må gjennomføres.

– Vi har en historisk vanskelig situasjon, det påvirker økonomien vår, og krever grep. En mindreårig asylsøker under 15 år koster det norske samfunnet to million kroner i året, de mellom 15 og 18 koster oss en halv million kroner per barn. Når NOAS mener at enslige mindreårige over 15 må få samme forhold og fasiliteter som dem under 15 er det fullstendig urealistisk.

Han sier også at man gjøre betydelige innstramminger når det gjelder hvem som skal få opphold i Norge, og han vil sende flere mindreårige asylsøkere tilbake til deres opprinnelsesland.

– De enslige mindreårige asylsøkerne som har familie og som kommer fra land og områder som ikke defineres som farlige, må snarest bli returnert til sin familie og stedet de kommer fra. Dette vil for eksempel gjelde for asylsøkere fra Afghanistan, som utgjør den klart største gruppen. Kabul er per nå definert som trygt.

Også for de mindreårige som man ikke klarer å kartlegge familiesituasjonen til skal nye føringer og innstramminger bli satt i verk.

– Her vil vi jobbe med andre løsninger. Vi mener at disse ungdommene kan sendes tilbake der de kom fra, mot at vi klarer å finne eller etablere et lokalt omsorgstilbud.

– Setter ikke barna først

Mona Dabour i NOAS har imidlertid ingen tro på det Kallmyr sier. Hun viser til UDIs svar til departementet, hvor de ble bedt om å analysere gruppen enslige mindreårige asylsøkere, og se på mulige innstrammingstiltak.

I svarbrevet, datert 31. august 2015, konkluderer UDI med følgende:

– Det er etter UDIs vurdering lite rom for å stramme inn asylpraksis for enslige mindreårige asylsøkere. (...) Vi viser til at det er allerede i dag er en restriktiv praksis når det gjelder familiegjenforening med referanseperson som har tillatelse på grunn av sterke menneskelige hensyn.

Kabour har følgende kommentar til statssekretærens utsagn:

– På meg virker det som at han ønsker å sende et politisk signal, som ikke vil kunne realiseres. De største gruppene blant enslige mindreårige asylsøkere kommer fra Afghanistan, Eritrea og Syria, og de har rett til beskyttelse i Norge etter internasjonale konvensjoner som Norge er forpliktet av.

Hun er også kritisk til tanken om å sende barna ut og la dem bo på omsorgssentre i hjemlandet.

– Norske myndigheter har tidligere forsøkt å etablere omsorgssenter i Kabul, uten å lykkes. Ønsket om en slik løsning viser at norske myndigheter ikke setter barnas behov først. Det vil ikke være til det beste for enslige barn å bli sendt tilbake til et land preget av krig, konflikt og en svært vanskelig humanitær situasjon. FNs barnekomite har gitt uttrykk for at de er bekymret for ideen om å opprette et slikt senter i Afghanistan, fordi de frykter at barna ikke vil få den beskyttelsen de har behov for.

Varebilen stopper sin ferd

Etter mange timer med frykt og bekymring i den stengte varebilen, uten anelse om hvor sjåføren har ført dem, er lettelsen stor for «Karim» og resten av ungdomsgruppen når bilen stopper, og dører og vinduer åpnes. Følelsen av frisk luft og trygghet beseirer den enorme sulten.

– Nå er dere like ved grensen til Østerrike. Jeg kan ikke kjøre dere lenger, men dere skal få et kart, sier den ungarske sjåføren til ungdommene.

Han peker i retning av et massivt skogsområde, som de må komme seg gjennom.

Ungdommene går på med freidig mot og kommer seg over til Østerrike før gruppen splittes. «Karim» og hans syriske kamerat finner frem til en togstasjon, de vil videre til Tyskland. Forvirret i all folkemengden spør de en yngre mann på stasjonen om han kan kjøpe billett til dem. Han nikker og ber dem gi ham penger, og kort tid etter kommer han tilbake, gir dem en lapp hver og «Karim» og vennen setter seg på toget.

Under billettkontrollen på toget blir det imidlertid klart at de har blitt lurt. Konduktøren sier at lappene de to har i hånden slett ikke er billetter, de er kun rutetabeller. Men selv om reisepengene nærmer seg slutten klarer de heldigvis å få kjøpt seg nye, gyldige billetter.

Fra Tyskland går de siste etappene ganske smertefritt. «Karim» og kameraten tar tog til Danmark, det tar ti timer. En bekjent av familien åpner hjemmet sitt for natten, så reiser de to videre med tog til Malmø, og med buss fra Malmø til Oslo, hvor de blir møtt av norsk politi.

Etter 30 dager er «Karim» endelig fremme i landet han lengtet seg til, men aldri trodde han ville nå. Gleden er like stor som utmattelsen – men redselen kommer tilbake få dager etter, da de to reisekameratene skilles. Det er kun «Karim» som er mindreårig, dermed havner de to vennene i to forskjellige asylsøknadsbunker.

«Karim» må en dag behandles på sykehus for en skade i armen, og når han kommer tilbake til ankomstmottaket på Refstad i Oslo har kameraten hans blitt flyttet – hvor kameraten er vet han fortsatt ikke, flere måneder etter.

Første vinter i anmarsj

Vi er tilbake der vi begynte, i et sterilt samtalerom på Åkershagan transittmottak. «Karim» ser ut av vinduet, på det burgunderrøde høstløvet, den hvite nattefrosten som stedvis har lagt seg på bakken og varsler at kulden og vinteren er i anmarsj. For første gang skal «Karim» oppleve snø og vinter, i et nytt og fremmed land.

I løpet av gjenfortellingen av sin lange og strabasiøse ferd har han ikke felt en eneste tåre, og stemmen har knapt bristet. Tvert imot har han flere ganger hatt et barnlig smil om munnen, innimellom skildringene av skuddscener og skrekkopplevelser.

Og nettopp smilet og gleden er «Karim» sin beste venn gjennom ensomheten.

– Jeg er en glad gutt. Og jeg vil helst glemme alt det vonde som har skjedd. Mange her tror fortsatt de er i krig, men jeg føler meg trygg og ivaretatt her.

– Hva med familien din som er igjen i Syria, er de trygge, og tror du at du vil få se dem igjen?

– For tiden er de trygge, og det er ikke krig akkurat der de er nå. Men rundt byen de er i er det mye krig. Jeg håper inderlig det vil gå bra med dem. Det største ønsket mitt er at også de med tiden kan komme hit, så vi alle kan få være sammen.

Men uansett om han får se dem igjen eller ikke, skal han aldri glemme dem – heller ikke reisen og alt det han flyktet fra.

– Jeg er vel fortsatt en liten gutt, men jeg vil aldri glemme denne historien. Men jeg velger å tenke på framtiden, og jeg vil fortsette å leve.

–​ Hva ønsker du å gjøre i fremtiden, «Karim»? Hva ønsker du ut av livet ditt?

– Jeg ønsker å gjøre som andre norske ungdommer, å gå på skole, det er så mye jeg har lyst til å lære. Og jeg ønsker å jobbe. Jeg vet ikke som hva, men jeg håper at livet vil føre meg på den riktige stien. Jeg har lært at man ikke alltid får det som man vil i livet, men jeg håper at ting blir bra når jeg kommer meg ut av mottaket og ut i den virkelige verden.

I den virkelige verden bor blant annet hans storebror, som etter lang ventetid i flere mottak nå er bosatt og etablert i Harstad kommune. Hvis også «Karim» skulle få oppholdstillatelse og muligheten til å leve resten av livet i Norge, aller helst i nærheten av sin bror, har han følgende lovnad:

– Da vil jeg gi tilbake all den omsorgen jeg fikk fra Norge, både fra staten og befolkningen. Jeg lover av hele mitt hjerte: Jeg skal gi dere all min kjærlighet.

(NB: Dette er «Karim» sin fortelling, sett gjennom hans øyne. Reportasjen er lest og godkjent av hans verge, som skal ivareta hans rettigheter som mindreårig asylsøker.)