Mange ganger har hun kjørt hjem fra jobb uten å vite hva som venter henne hjemme.
– Jeg lever hele tiden med en slags uro for hvordan det går med han.
Grete sitter i stua hjemme i Sømodalen med mannen Jan Ole ved siden av seg i sofaen.
Det har kosta mye å sørge for at han gjør det.
Hun er sliten. Men får ikke hjelp.
Som å få ei atombombe i huset
Det er over to år siden Grete A. Steigen fikk forklaringa på hvorfor ektemannen gjennom snart 40 år i perioder hadde et sinne hun ikke forsto.
Han fortalte at han flere ganger har vurdert å ta livet sitt.
Hun beskriver sjokket som at det var som om en atombombe slo ned i huset.
Jan Ole er en av fire mannlige friidrettsutøvere som fortalte sin historie i podkasten Trener og overgriper.
For Grete ble det viktigste å hjelpe ektemannen så han ikke raste helt sammen.
Hun fikk tak i lege som sørga for å få Jan Ole inn på akuttmottaket for psykisk helse på Sanderud sjukehus i Stange.
Hun ivaretok også sønnene og andre i familien som ble rammet av sjokket. Det var om å gjøre at korthuset ikke raste sammen.
– Som pårørende er det jo ikke rom til å bryte sammen. Da må man sette seg sjøl til side og gjøre det som er nødvendig for det nære og det kjære, sier Grete.
Noen få spurte om hvordan hun hadde det. Men det var ikke hun som var i fokus.
Prøvde å få hjelp sjøl
Etter hvert som tida gikk og ektemannen fikk behandling kjente Grete at også hun trengte hjelp.
Hun kontakta fastlege, men var ikke sjuk nok til å få hjelp. De første rådene var at hun måtte stå i det.
Som i mange andre kommuner er det også i Engerdal stor utskifting av fastleger. Så neste gang var det em ny lege hun måtte fortelle historien sin til. Hun fikk da henvisning til psykolog.
Men kommunen hadde ingen psykolog å sende henne til.
Eneste mulighet var å ha samtale med en psykolog digitalt på en skjerm. Det orket ikke Grete.
– Jeg trenger noen som kan jobbe med meg over tid, og som jeg kan møte fysisk.
Alternativet er privat psykolog, men da må hun betale av egen lomme.
– Hvor mye penger du har skal ikke avgjøre hva slags hjelp du får, mener hun.
Grete kjenner en psykolog som har jobbet med denne type traumer. Men siden han tilhører Helse Vest får hun ikke komme til han gjennom spesialisthelsetjenesten.
Hun er ikke sjuk nok.
Og hvis hun skal gå til han privat er det kommunen som må betale. Det har hun fått avslag på.
– Jeg skjønner at det kan oppfattes distansert
Ordfører i Engerdal, Line Storsnes, sier de har fastlege og psykisk helse-sjukepleier som skal følge opp.
Den lille kommunen i Østerdalen har ikke psykolog. Eneste mulighet er psykologtimer digitalt på en PC.
Hun sier pasientene er fornøyde med det digitale tilbudet. Både fordi det blir mer anonymt, og fordi brukeren slipper å reise langt for å få snakke med noen. Men:
– Jeg skjønner at det kan oppfattes som distansert. Det ønskelige er jo å ha varme hender og ansikter når du skal prate spesielt om psykiske problemer.
Storsnes mener spesialisthelsetjenesten også burde jobbe med å forebygge sjukdom. Men: – Jeg vet jo at det ikke er nok penger til det.
Trist at kona ikke får hjelp
Jan Ole Johnsgård tenker mye på at kona ikke får den hjelpa hun burde få som pårørende.
Det var den belastninga han trodde han ville påføre familien som gjorde at han lenge ikke turte å fortelle om det han hadde vært utsatt for.
- Jan Ole og de andre utøverne fikk ros fra legendariske Patrik Sjöberg da de delte sin historie.
– Jeg visste jo at det ville påvirke livet til mine nærmeste. Jeg ville ikke utsette dem for det, sier han.
Han er glad han fortalte om overgrepene. Det ga en forklaring på hvorfor han hadde vært som han var i åra før han åpna seg.
Men han ser at verken kona eller andre i lignende situasjon har noe hjelpeapparat.
Han synes det er synd at kona og andre pårørende må slåss for å få hjelp.
– De har jo ikke tid til å tenke på seg sjøl.
Ikke bra nok
Grete vet at hun ikke er alene som pårørende om å føle at belastningen kan bli for stor.
I Danmark fikk 161 pårørende være med på et åtte ukers kurs. Etter kurset hadde de klart færre symptomer på depresjon, angst og stress enn de pårørende som sto på ventelisten.
Mental Helse mener tilbudet til pårørende ikke er bra nok, og ønsker at det innføres slike kurs også i Norge.
Regjeringa har lovet at de skal ta grep om psykiatrien.
– Det er jo en uro som bestandig vil følge meg
Akkurat nå går det bra med Jan Ole. Livet ser lysere ut.
Ekteparet pusser opp en leilighet som de skal flytte til for å få en ny start.
Men begge vet at det er små tuer som kan velte lasset. Grete vet at for ektemannen kan livet av og til føles som det ikke er verdt å leve.
– Det er jo en uro som bestandig vil følge meg, sier hun.
Etter to års kamp for å få hjelp sjøl var hun i ferd med å kaste inn håndkleet. Men hun har ikke gitt helt opp.
Hun ønsker det var et system som fulgte opp hele familien regelmessig når noen blir psykisk sjuke.
– Kanskje noen burde ha spurt etter et halvår eller ett år, hvordan det går med oss.
Hun tror svaret er ja for de aller fleste.
- Selv om treneren ødela ungdomstiden til Jan Ole brenner han fortsatt for idrettslaget han løp for i mange år: