Et halvt århundre etter sin sensasjonelle platedebut som 14-årig jazzvokalist, slår nå Magni Wentzel til igjen med en CD som er ikke mindre sensasjonell. Live denne gang - herav platetittelen – foran et uvanlig oppmerksomt og responderende publikum på den intime Restaurant Håndverkeren, omgjort til perfekt jazzklubb under Oslo Jazzfestival 2003. Dette er norsk og internasjonal jazzhistorie.
Gripende og morsomt
Repertoaret er kresent plukket fra øverste hylle, med emosjonelt spenn fra det dypt gripende til det hysterisk morsomme. Og hele veien så groovy svingende og elegant lekende at det bare er å gi seg over. Varmen i Magnis stemme løfter den intrikate Quincy Jones-klassikeren Stockholm Sweetnin’ til de store høyder, og slitne Bye Bye Blackbird turneres rytmisk og harmonisk så overlegent at den framstår som ny.
Ironi
Ballader av Sergio Mendes, Kurt Weill og Mel Tormé synges med en innlevelse som bare er til å grine av, og i neste øyeblikk hikster vi av latter når Magni Wentzel tar Dave Frishbergs ironi ut til sin ytterste musikalske konsekvens. Vet du ikke hvordan de mest corny diggerne misforstår jazzen, så hører du det her!
Sensasjonelt og skandaløst
Hele veien er pianist Jørn Øien diskret men intenst til stede i spenstig samspill med bassist Carl Morten Iversen og trommis Espen Rud. Innimellom leverer den fra New York importerte altsaksofonist Jon Gordon soloer som selv hans læremester Phil Woods vil ta av seg skyggelua for. Utrolig da å lese på CD-coveret at Jon Gordons instrument skandaløst er oppført som "tenorsax".
At Magni Wentzel avslutter med å akkompagnere seg selv på gitar har heller ikke plateselskapet Curling Legs fått med seg, like lite som de har kreditert NRKs teknikere og produsent Kåre Grøttum for opptaket. Men det viktigste er tross alt at de ga det ut på CD. Det er som sagt sensasjonelt.
Magni Wentzel – ”Live”
Opptak fra Oslo Jazzfestival 2003
Curling Legs CLP CD 113
- Magni Wentzel, vokal og gitar
- Jon Gordon, altsax
- Jørn Øien, piano
- Carl Morten Iversen, bass
- Espen Rud, trommer
