Mest teater, lite opera

Ideen var både original og ikke uten selvironisk snert: To søstre, Eline og Viktoria, lever og ånder for å skape den perfekte tenor og bruker alle midler for å oppnå det: De forfører og forgifter menn, parterer dem og vil sette sammen et perfekt musikalsk produkt. Målet helliger middelet. Med heltetenoren Edward på benken tror de at de endelig er nær målet, men det blir konflikter når den undertrykte Eline får varme følelser for offeret.

Se en smakebit av operaen: Med kniven på strupen

Sterke scener

Her er mange sanselige inntrykk, fra nesten-nakne kropper til lyden av parteringskniver, sprutende blod og innvoller som kastes veggimellom. For musikkens del blir det gripende i et ensomt avsnitt mot slutten av 1.akt. I en hard, hvit lysstripe på mørk bakgrunn får Viktoria endelig rom til å synge ut sitt kyniske hat ovenfor sin svake søster. Det er så vi grøsser på ryggen av av Ingrid Dominiques sterke mezzosopran. Musikk og handling smelter sammen og har på et øyeblikk brakt oss et helt annet og ondt sted.

Anonym musikk

Blodige søstre, sunget av Helga Botn og Ingrid Dominique.

Foto: Jan Erik Fillan

Forøvrig forsvinner mye av musikken ut i bakrommet: De 14 musikerne plassert bakerst på scenen klinger forsvinnende svakt. De utgjør den profesjonelle delen av Kristiansund Symfoniorkester, men ensembleklangen er diffus og hugger ikke tak i oss. Det skyldes også at Bertil Palmar Johansens musikk blir et komp til Vigdis Hjorts libretto. Uten særpreg føyer svakt dissonerende, fritonale melodier seg etter handlingen, og endrer preg like ofte som de tre sangerne skifter klær. Og det gjør de ganske ofte.

Splatter blir bare latter

Festiviteten huser Operafestukene i Kristiansund.

Foto: Roar Strøm/NRK

Det er som skuespillere sangerne får briljere mest: Ingrid Dominique, Helga Botn og Nils Harald Sødal parterer, kliner og griner, alt mens de resiterer og synger med flott diksjon. Sammen med regissør Ronald Rørvik og scenograf Sunniva Bodvin har de utnyttet Vigdis Hjorts bestialske og humoristiske plott til fulle, helt til et stykke ut i 2.akt. Da tas splatter- og tenorhumoren ut til et publikumsfriere som gjør alt latterlig og Elines kjærlighet uforståelig. Det halvferdige, gryntende tenor-monsteret som trer frem til slutt kunne fått større tragikomisk effekt i en opera med noe mindre gjøgleri og mer musikk på alvor .

Med kniven på strupen spilles frem til 19.februar.

Les også: Klart for nye operafestuker