Mestersangerne i Nürnberg har gjennom tidene vært en av Wagners mest populære operaer. Musikken er storslagen og tidvis festlig i det som er Wagners eneste komedie. Komponistens eventuelle sans for humor kan diskuteres (og har vært det) i det vide og det brede, men det er kanskje lengden som er den største bøygen for en nølende operagåer. Fire og en halv time musikk pluss pauser, det tar en hel dag, og bare siste akt tar to timer alene.
Og Wagners egne holdninger har også kanskje kommet litt i veien for operaens popularitet. Det dreier seg jo om en estetisk diskurs, om hva som er den gode kunsten. Læremester Hans Sachs representerer tradisjonen men ser også videre (Wagner selv?). Den unge grev Stolzing er idealisten som lar hjertet styre, og fordi det er rent klarer å vinne laugsmedlemmenes gunst, selv om han ikke kan alle reglene. Sixtus Beckmesser er en regelrytter som går omveier i det moralske, han prøver å stjele det han tror er Sachs mestersang. Men han klarer ikke formidle den, fordi hans sjel er uren. Det er ikke å slå under en skrivepult at Wagner var en uttalt antisemitt, og at Beckmesser her representerer jødedommen i musikken: De kan ikke skape noe nytt, og bederver det de tar i.
Sluttkoret med sin lovsang til den store tyske kunst, og det faktum at Hitler også hadde operaen blant sine faboritter, har gjort operaen både omdiskutert og et yndet offer for regi av den kritiske sorten. Stefan Herheim har aldri vært redd for å røske litt opp i historien, men i dette tilfellet var det Wagners bruk av operaen som estetisk diskusjonsforum som inspirerte til en leken, tankefull og visuelt sprudlende oppsetning. Ingen nazi-faner eller SS-uniformer her. Isteden er handlingen flyttet fra senmiddelalderens Nürnberg til Wagners eget arbeidsværelse i Bayreuth. Der - i bokhyller og skrivepulter bor også bøkene Wagner selv hadde et forhold til. Mens hovedpersonene fremfører operaen som Hans Sachs, dvs. Wagner komponerer underveis, blander skikkelser fra Brødrene Grimms eventyr seg uanstrengt inn i handlingen.
Det er ganske normalt å anse Stolzing som en ung Wagner, som Sachs beundrer litt, men her er det mest forbløffende muligens at Herheim lar Beckmesser være en dobbeltgjenger til Wagner/Sachs. Det er en vittig kommentar. For det første er selvfølgelig Beckmesser oppdiktet av Wagner, men hans musikk er noe av den mest forbløffende i operaen. Parodisk umusikalsk, men samtidig nyskapende og modernistisk. Antisemitten Wagner var jo også en av 1800-tallets mest vellykede musikktyveer. Han lærte og lånte masse av Weber, Berlioz, Liszt og jøder som Mendelssohn og Meyerbeer. Dermed blir oppsetningen fra Salzburg nesten forsonende. Lett ironiserende over Wagners problematiske (kanskje litt forvirrede?) rasesyn og estetikk, og et fornøyelig spill som tar Wagners komedie på alvor - den filosofen Schopenhauer og Beethovens byster kikker morskt utover scenen mens froskeprinser og nisser og dvferger løper rundt mellom hovedpersonenes intriger.
For de som måtte bli nysgjerrige på å se dette, er det en samproduksjon med Bastill-operaen i Paris, der den muligens kommer opp i neste sesong (2014-15). Det sies også at Metropolitan-operaens direktør Peter Gelb ble veldig fascinert av det han så i Salzburg i sommer, så det er ikke umulig at man også etterhvert kan se forestillingen i New York.
Richard Wagner (1813-1883): Die Meistersinger von Nürnberg (Mestersangerne i Nürnberg), musikkdrama i tre akter
Eva: Anna Gabler, sopran.
Magdalena: Monika Bohinec, mezzosopran.
Hans Sachs: Michael Volle, bassbaryton.
Walther von Stolzing: Roberto Sacca, tenor.
Veit Pogner: Georg Zeppenfeld, bass.
Sixtus Beckmesser: Markus Werba, baryton.
David: Peter Sonn, tenor.
Kunz Vogelgesang: Thomas Ebenstein, tenor.
Konrad Nachtigall: Guido Jentjens, bass.
Fritz Kothner: Oliver Zwarg, baryton.
Balthasar Zorn: Benedikt Kobel, tenor.
Ulrich Eisslinger: Franz Supper, tenor.
Augustin Moser: Thorsten Scharnke, tenor.
Hermann Ortel: Karl Huml, bass.
Hans Schwarz: Dirk Aleschus, bass.
Hans Foltz: Roman Astakhov, bass.
Akademie Meistersinger.
Wien statsoperas kor.
Wien filharmoniske orkester.
Dirigent: Daniele Gatti.
Fra Grosses Festspielhaus i Salzburg 2. august 2013.
Første akt
I Katharina-kirken i Nürnberg under reformasjonstiden er gudstjenesten akkurat over idet den unge ridderen Walther von Stolzing kommer inn. Han finner Eva, som han har truffet før, og spør om hun er trolovet med noen. Eva er åpenbart betatt av Walther, men forteller ham at faren hennes, gullsmeden og mestersangeren Veit Vogner, har bestemt seg for å gi datterens hånd til den som vinner laugets sangerstevne dagen etter – på Sankt Hans-aften som er i morgen. Evas kammerpike Magdalena ber sin beiler David å innføre Walther i mestersangernes kunst. Hun håper at Walther kan kvalifisere seg til mestersanger under laugsmøtet holdt etter gudstjenesten, og dermed kunne delta i sangerstevnet.
Mens de andre lærlingene gjør kirken i stand til møtet, forklarer David til Walther at han er elev av Hans Sachs – en mesterskomaker og høyt respektert mestersanger. Han fortsetter med å gi en noe forvirrende leksjon i mestersangerne regler for komposisjon og fremføring. (Mange av melodiene sitert her er ekte mestersanger fra denne perioden.) Walther er synlig overveldet av de intrikate reglene, men er bestemt på å forsøke å oppnå en plass i lauget.
De først mestersangerne tar plass i kirken: Evas far Veit Pogner og byens sorenskriver Sixtus Beckmesser. Beckmesser er også ute etter Eva som hustru ved å vinne konkurransen, og kan slett ikke like Walther. De andre mestrene ankommer og Fritz Kothner tar oppropet. Pogner annonserer for forsamlingen at han tilbyr sin datters hånd til den som konkurransens seierherre. Hans Sachs innvender at kanskje Eva kunne ha noe å si i saken, og Pogner går med på at Eva kan nekte konkurransens vinner, men at hun uansett må velge en mestersanger. Sachs foreslår også at folket istedenfor lauget skal bedømme hvem som er den beste sangeren, men dette blir avvist av de andre mestrene. Nå blir Walther introdusert, og lauget går med på å la ham delta dersom han kan fremføre en selvkomponert mestersang.
Walthers sang er vakker, men impulsiv, og bryter alle gjeldende regler. Beckmesser er laugets sekretær, og forstyrrer sangen ustanselig med skrapelyder på tavlen der han skadefro noterer den ene feilen etter den andre. Selv om Sachs insisterer på at Walther må få delta i stevnet, blir ridderen avvist av laugets resterende medlemmer.
Det gamle (og rekonstruerte) Nürnberg
Andre akt
Om kvelden, på hjørnet mellom Pogners hus og verkstedet til Hans Sachs, forteller David Magdalena om Walthers mangel på suksess. Hun blir svært skuffet, og forlater David uten å gi ham maten hun har tatt med til ham. De andre lærlingene håner ham, og David er like ved å gå løs på dem når Sachs dukker opp og drar eleven sin inn i verkstedet.
Pogner ankommer sammen med datteren: Eva nøler med å spørre om resultatet av Walthers prøvesang, mens Pogner på sin side er blitt i tvil om han vil gifte bort sin datter til vinneren av konkurransen. I det de går inn i huset sitt, kommer Magdalena og forteller om ryktene om Walthers mislykkede sang. Eva bestemmer seg for å spørre Hans Sachs om saken.
Ved solnedgang, setter Sachs seg foran huset sitt for å jobbe med et nytt par sko til Beckmesser, Han tenker på Walthers sang, som har gjort et dypt inntrykk på ham. Eva kommer bort til ham og de diskuterer morgendagens stevne. Eva er ikke spesielt entusiastisk overfor Beckmesser, som synes å være den eneste kvalifiserte konkurrent, og hun antyder at det ikke hadde gjort henne noe om enkemannen Sachs hadde vunnet. Han blir smigret, men innvender at han neppe ville være en god ektemann for henne. Når hun maser om Walthers resultat på prøven, forteller han hvordan det gikk, hvorpå hun opprørt løper sin vei. Dermed får Sachs bekreftet sin mistanke om at hun er forelsket i unggutten.
Eva treffer på Magdalena, som forteller at Beckmesser er på vei for å synge for henne, men Eva, som vil ut å lete eter Walther, ber Magdalena å gi seg ut som henne ved soveromsvinduet. På vei ut, møter Eva Walther. Han forteller hvordan det gikk tidligere, og de to bestemmer seg for å rømme sammen. Men Sachs har overhørt planene deres, og lyser med lampen sin idet de passerer huset hans, og tvinger dem derved til å gjemme seg i skyggene.
Walther bestemmer seg for å konfrontere Sachs, men før han får handlet ankommer Beckmesser. Det unge paret trekker seg lenger inn i skyggene mens Beckmesser begynner sin serenade. Sachs avbryter ham med sin barske skomakersang, mens han hamrer i vei på de halvferdige skoene. Beckmesser får øye på en kvinneskikkelse ved Evas vindu, og ber Sachs holde fred. Han svarer tilbake at han ikke kan, for det er jo Beckmesser selv som skal ha skoene dagen derpå. Uten tid å miste går Beckmesser med på la Sachs markere feilene hans med hammerslag på skoene. Han begynner å synge, men gjør så mange feil at skoene blir ferdige før sangen.
Bråket vekker hele nabolaget. David ser en skikkelse som synger for hans Magdalena, gyver løs på Beckmesser, og snart hiver de andre lærlingene seg inn i et kaotisk gateslagsmål. I forvirringen prøver Walther å rømme med Eva, men Sachs dytter henne inn i huset sitt, og drar Walther og David med seg inn i sitt. Slagsmålet slutter like raskt som det begynte, og til slutt er det bare en enslig vekter igjen på gaten som roper natten inn.
Tredje akt
Morgenen etter sitter Sachs i verkstedet sitt og leser en diger bok. Han er tankefull og reagerer ikke når David kommer tilbake etter å ha levert Beckmessers sko. Til slutt klarer David å få læremesterens oppmerksomhet og de begynner å diskutere de kommende festiviteter. Det er Sankt Hans – Hans Sachs' navnedag. David fremfører versene sine for Sachs og går for å forberede seg for sangfestivalen. Sachs sitter alene igjen og funderer over opprøret kvelden i forveien: ”Galskap! Galskap! Galskap overalt!” Hans forsøk på å forhindre det unge paret i å flykte, endte med brutal voldsutgydelse. Likevel – i dag vil han få galskapen til å tjene ham selv.
Walther har overnattet i Sachs hus, og kommer nå inn i verkstedet. Han forteller at han har hatt en hyggelig drøm, og med Sachs’ oppmuntring lager han to deler av en ny sang av den. Sachs skriver ned versene mens de blir sunget. Sangen behøver en tredje del for å være komplett, men Walther blir lei av ord, og de to mennene går for å kle seg om for sangerstevnet. Beckmesser kommer inn, fortsatt øm etter julingen han fikk natten før. Han får se notatene til mestersangen, med håndskriften til Sachs, og trekker slutningen at Sachs vil være med i konkurransen om Evas hånd. Skomakeren kommer tilbake, og Beckmesser konfronterer ham med versene. Men Sachs forklarer at han ikke har noen som helst tanker om å erobre Eva og lar Beckmesser ta med seg sangen – han lover til og med aldri å hevde at det er han som har laget den.
Nå kommer Eva til verkstedet. Hun leter etter Walther, men later som hun vil klage på et par sko Sachs har laget til henne. Skomakeren ser at skoen passer perfekt, men går med på leken og setter i gang å justere sømmene på liksom. Mens han arbeider, forteller han Eva at han nettopp har hørt en vidunderlig sang som bare mangler en avslutning. Eva setter i et rop når Walther kommer inn og spontant fremfører det tredje og siste verset. Paret er overveldet av takknemlighet for Sachs, og Eva ber om tilgivelse for at hun lekte med hans følelser. Men skomakeren avfeier det hele med klager over tilværelsen som skomaker, dikter og enkemann. Til slutt innrømmer han for Eva at til tross for at han er litt betatt av henne, vil han ikke ende opp som Kong Marke (Isoldes mann i Tristan og Isolde), og gir derved sin velsignelse til det unge paret. David ankommer med Magdalena, og Sachs annonserer for alle at en ny mestersang er blitt til, og ifølge mestersangernes regler må sangen døpes. Siden en lærling ikke kan tjene som dåpsvitne, utnevner han David til svenn, og døper deretter sangen til ”Den salige morgendrømtydevisen” (Selige Morgentraumdeut-Weise). Etter å ha ønsket hverandre lykke til, legger alle i vei til stevnet.
Sankt Hans-festen feires på en eng ved elva Pegniz. De ulike laugene holder sine prosesjoner, og høydepunktet er mestersangernes inntog. Konkurransen kan begynne. Den første deltakeren er Beckmesser, som forsøker å bruke versene han fikk av Sachs. Men han klarer ikke å få ordene inn i en passende melodi og ender med en sang som er så klossete at folkemengden bryter ut i latter. Før han stormer av podiet hevder han at det var Hans Sachs som laget sangen. Sachs benekter dette, og som bevis roper han frem Walther. Ungguttens fremføring bryter igjen mange av mestersangernes regler, men den er så vakker at alle blir beveget. Walther har vunnet konkurransen og dermed Evas hånd i ekteskapet. Mestersangerne vil gjøre ham til medlem av lauget på stedet, men til deres fornedrelse nekter han. Sachs går igjen imellom: ”Forakt ikke mestrene, og ære deres kunst!” belærer han Walther. For selv om de har sine feil har mestersangerne vernet om den tyske kunst på sitt vis, og beskyttet den gjennom harde tider. Walther gir etter og til slutt hyller folket den store tyske kunst og lovpriser Hans Sachs – den elskede mestersangeren i Nürnberg.
