Se Morten Abel LIVE fra Tyholt
Morten Abel - ”Being Everything, Knowing Nothing” EMI/Virgin

Det er lett å stivne når man er på toppen. Ikke minst er det vanskelig å levere gang etter gang i et begrenset marked som det norske. Når man har solgt over 150 000 skiver to ganger på rad, fylt alle de største hallene i landet og døra til kontinentet er mer stengt enn noen gang -ja, da er faren for stagnasjon overhengende.

En stayer

Men Morten Abel forholder seg til andre parametere enn de kommersielle når han lager musikk. På tross av at platene hans tilfredsstiller et konsumentbehov, er det etter alt og dømme et indre behov hos Abel som tilfredsstilles når sangene skrives og det graves i jorda etter ny musikk. Hvis ikke hadde han ikke klart å holde på i et slikt tempo over så lang tid. I en pop-/rockverden der selv middels suksessfulle artister i sine karrierers vår føler behov for pauser fra artist- og medieliv, har Abel laget et nytt album (solo, Peltz, September When) hvert annet år de siste 15 årene. Produktartister og døgnfluer forgår, ekte artister består. Sånn sett har Abel mye mer til felles med Bob Dylan enn med Ronan Keating.

Usedvanlig fine sanger

Nettopp Bob Dylan later til å ha vært en slags inspirasjonskilde for soloalbum nummer fire, ”Being Everything, Knowing Nothing”. På en rekke sanger framstår han i nedstrippet trubadur-format med klare folk-referanser - selvsagt med en Abel-snert som gjør sangene relevante og nynnbare for et stort publikum. Det er Abels lodd her i livet; skrive sangene ut fra et eget uttrykksbehov, men produsere og arrangere de slik at massene lytter. Og massene lytter fordi Abel skriver usedvanlig fine sanger.

Det var ikke ablegøyene og glam-mystikken som ga Abel et solo-gjennmbrudd med ”Here We Go Then, You And I”. Det var en håndfull (”Tulipz”, ”Doberman”, ”Hard To Stay Awake”, Be My Lover”, ”Don’t Forget To Dance”) uimotståelige poplåter framført med varme og overbevisning.

Abelsk pop

Oppfølgeren ”I’ll Come Back And Love You Forever” var mer overfladisk. Men på ”Being Everything…” er det en klar glød for musikken og livet igjen. Hør bare på låter som ”Winterland”, ”Cecilia Carter” og ”Trendsetter”. De er som varme tepper man vil legge over kjæresten sin alle tre. Sprellemannen Abel dukker opp i tøysesangen ”Birmingham Ho” og i ”Sympathy For The Devil”/Madchester-flørten ”Surfer Girl”. ”Opera” framstår som fullkommen stadionpop på norsk, med sine sårbare vers, underteksten av gospel og ekstatiske refereng.

Ikke alt er like vellykket, men den løse snippen og sandkasse-innstillingen denne plata er spilt inn med, gjør det til en gjennomført fin skive. Og skriveriene om at fyren forskrever seg på denne plata er bare tull. ”Being Everything, Knowing Nothing” er umiskjennelig Abelsk fra start til mål. Han er tro mot sitt oppdrag som popartist enten han drar den ene eller den andre inspirasjonen. Fyren holder nok koken i 15 år til.

Av Håkon Moslet, Musikksjef i Petre
På nett av Una Cecilie Børja, NRK Upunkt