Av Magne Ove Varsi
Da nyheten om Leif Dunfjelds bortgang ble kjent, innledet representanter for verdens urfolk som er samlet i New York for å forberede seg til FNs verdenskonferanse om urfolk, møtet sitt med ett minutts stillhet til minne om ham.
Deretter talte lederne for hver av FNs urfolksregioner om rollen den samiske juristen har spilt i arbeidet for og forhandlinger om urfolks rettigheter internasjonalt, og hyllet ham som en usedvanlig kunnskapsrik og dyktig diplomat og nettverksbygger.
Hyllesten han blir til del, er vel fortjent. Siden slutten av 1960-tallet, har Leif Dunfjeld gjennom ulike verv og stillinger vært en tålmodig, løsningsorientert og fredsæl pådriver i arbeidet for å få etablert nasjonal lovgivning og internasjonale instrumenter for beskyttelse av samenes og verdens urfolks rettigheter.
Med på å stifte NSR
I 1968 var Leif Dunfjeld med på å stifte Norske Samers Riksforbund (NSR), som i dag har det utøvende lederskap i Sametinget gjennom sametingsrådet. Dunfjeld har gjennom mange år hatt sentrale verv i NSR og i Nordisk Sameråd (i dag Samerådet). Han representerte Verdensrådet for urfolk (WCIP) og Samerådet i forberedelsene til forhandlinger om ILO konvensjon nr. 169 om urfolks og stammefolks rettigheter i selvstendige stater i Genève fra 1984 til 1987.
Leif Dunfjeld bidro sterkt til etableringen av Rettshjelpskontoret Indre Finnmark, som han ledet fra 1987. Fra begynnelsen av 1990-tallet arbeidet han som byråsjef og etter hvert som seniorrådgiver ved det som het Seksjonen for samiske spørsmål i Kommunal- og arbeidsdepartementet og som ble til Same- og minoritetspolitisk avdeling under skiftende departementer.
Her hadde han særlig ansvar for same- og urfolksrettslige spørsmål, og jobbet med blant annet finnmarksloven og forhandlingene om FNs erklæring om urfolks rettigheter, som ble vedtatt av Generalforsamlingen i 2007.
Nestor i arbeidet med reinbeitekonvensjonen
I 2006 gikk han over i en stilling i Sametinget som seniorrådgiver med ansvar for rettigheter og internasjonalt samarbeid. Han var nestor og hadde blant annet hånd om forhandlingene om en norsk-svensk reinbeitekonvensjon, nordisk samekonvensjon og Sametingets deltakelse og samarbeid i internasjonale sammenhenger som Permant forum for urfolkssaker, Ekspertmekanismen for urfolks rettigheter og andre FN-organer.
Nå var han i ferd med å sluttføre sin del av forberedelsene av Sametingets deltakelse i FNs verdenskonferanse om urfolk, som finner sted i New York i september. Hovedtema på konferansen er et av Dunfjelds hjertesaker, nemlig den praktiske gjennomføringen på nasjonalt plan av Urfolkserklæringens bestemmelser.
Dessverre rakk han ikke selv å se resultatet av sitt langvarige arbeid med disse.
Urfolksrepresentanter så vel som statlige delegater som fram til siste halvdel av september er i konsultasjoner og forhandlinger om innholdet i sluttdokumentet fra verdenskonferansen, kjenner imidlertid Dunfjeld godt og vet hvor mye han har betydd for klimaet mellom urfolk og stater i FN-sammenheng.
Med sitt joviale og sosiale vesen, hvor den gode historie og smilet aldri var langt unna, var han en nettverksbygger av rang, og det er langt mellom representanter på den internasjonale urfolksarena som ikke kjenner Leif Dunfjelds navn.
Med hans bortgang har den samiske og urfolksverdenen mistet en nestor, inspirator og en stor muntlig kunnskapsformidler.