– Bør diskutere etnisk register

«Hvilke etniske identiteter har du? Kryss av».

Dette er et valg som befolkningen i Norge kunne ha hatt, mener doktorgradsstipendiat Torunn Pettersen.

Ingen vet

Per i dag finnes det ingen fortegnelse på hvem som tilhører urfolk og nasjonale minoriteter i Norge.

Pettersen arbeider med valgforskning ved Samisk høgskole i Kautokeino, og med helseforskning ved Universitetet i Tromsø.

Samiske data var inkludert i folketellingene i Norge fram til 1930. I 1970 ble det gjennomført en telling på anmodning fra samiske organisasjoner.

Etter krigen har innhenting av folkegruppeopplysninger i Vest-Europa vært omstridt. I Norge har registrering vært nærmest et ikke-tema både blant majoritet og minoritet.

– Dels fordi man ikke ville ha registre som kunne brukes i forfølgelse, og dels fordi man ville skjule at gruppene fantes – samer, det finnes ikke, mener Pettersen.

Et bedre samfunn

Pettersen sier hun synes det er et kinkig tema.

– Jeg har selv vært preget av normene som sier slikt gjør man ikke.

– Statistikk er som en kniv. Du kan bruke den til å skjære kjøtt og kutte bananer fra trærne, men også til å stikke noen ned.

Da Sametinget skulle etableres var det en av de harde diskusjonene – skulle man ha man ha et register over samer eller ikke? Svaret ble ikke.

Skal du stå i Sametingets valgmanntall er du minst i 18 års-alderen og må registrere deg selv.

13890 personer var registrert i Sametingets valgmanntall ved sametingsvalget 2009. Men anslaget samer i Norge har vært høyere.

– Det har vært 40 000 samer i Norge i 40 år, sier Torunn Pettersen.

– Hvor mange er det egentlig?

– Det vet man ikke. Men tallet brukes hele tiden, selv om det er en antagelse. Tall er sentralt, sier hun.

Hun kaller det en myte at Oslo er Norges største samekommune.

Gode samfunn

– Hensikten med forskning er at man gjør det mulig å utforme gode samfunn. Til det trenger man et godt kunnskapsgrunnlag, sier Pettersen.

Forskeren foredro under Forskningsdagene på Samisk høgskole i Kautokeino denne uken.

Pettersen er en av dem som har arbeidet lengst med samisk statistikk, og var skeptisk til en registrering av samer da hun gikk i gang med arbeidet på Nordisk Samisk Institutt ved årtusenskiftet.

– Etter hvert har blitt mer åpen for å vurdere det, sier hun i dag.

Professor og tospråklighetsekspert Kamil Øzek ved Universitetet i Oslo, Kamil Øzerk, som også var tilstede, er uten videre skeptisk til et register over samer i Norge.

– Jeg frykter at et slikt register kan bli misbrukt, sier Øzek.

Han nevner Hitlers minoritetsforfølgelse som selve skrekkeksemplet på hva slike registre kan føre til.

– Historien viser at en slik registrering brukes mot minoritetene. Vi må være forsiktig, sier hun.

– Uansett vil vi ikke klare å få finne antall samer, mener Øzerk.

Utfordrende

Jon Todal, professor i sosiolingvistikk ved Samisk høgskole og leder for Faglig analysegruppe for samisk statistikk nedsatt av Sametinget og Arbeids- og inkluderingsdepartementet:

– Er det manglende tallgrunnlaget utfordrende?

– Ja, det er det, men det må vi bare leve med. Vi har statistikk fra geografiske områder. I den grad vi henter bestemte tall fra Statistisk sentralbyrå, er det for dekningsområdet til det tidligere Samisk utviklingsfond. Det betyr at noen ikke-samer blir med, og at noen samer ikke blir med, sier sier professoren.

– Vi har et nøyaktig tall på hvor mange som har valgt samisk på skolen og hvor mange som går i samiske barnehage, men utover det, er ikke tallmaterialet nøyaktig, sier Jon Todal.

Samisk erfaringsunivers

Såkalte kvantitative undersøker har også blitt gjennomført med bakgrunn i Sametingets valgmanntall i Norge. For å melde seg inn i manntallet må to kriterier være oppfylt – samisk identitet og språkbruk for seg selv eller tre generasjoner bak.

På folkemunne sies det at det er mange som ikke melder seg inn, selv om det nærmest er åpenbart at de er samisk, som både snakker samisk og er samer.

De er kanskje ikke interessert i politikk, er imot Sametinget eller har ikke lyst til å bli registrert, forklarer Torunn Pettersen.

Hun mener alle som kjenner fornorskningshistorien generelt og kanskje i Finnmark vet at det er mange som har en samisk språkbakgrunn i familien som av ulike årsaker sier at de har ingen samisk identitet.

De kan likevel ha mange elementer i sitt liv som gjør at de inngår i et samisk erfaringsunivers fra før, som preger deres livssituasjon, tror hun.

Synd

Forskeren ser det slik at man taper viktig kunnskap ved å bare forholde seg til valgmanntallet såfremt det ikke er den man spesifikt ønsker å studere.

– Jeg synes det er synd om samisk forskning skal ha et mindre metoderepertoar enn annen forskning. Spørsmål om antall, bosted og stiling kommer opp med én gang noen snakker om samiske forhold, sier Torunn Pettersen.

Bør Sametinget legges ned? Har samisk ungdom lyst til å bo i by? Er samer fornøyd med sin helse? Det er spørsmål som kan være vanskelig å få svar på, mener hun.

Ute å kjøre

Man kan ikke med den sikkerheten man vanligvis vil kreve i forskning si at dette stemmer for hele gruppa når man ikke vet den ytre rammen, ifølge forskeren.

– Alle må være veldig oppmerksom på at hvis man sier at noe er «typisk samisk» eller «vanlig blant samer», må man huske at man vet egentlig ikke hva slags samebefolkning man snakker om, og at det heller er typisk og vanlig kanskje akkurat i et bestemt område. Det ligger noen risikoer her.

– Det er vanlig at man ønsker å finne ut hvor utbredt noe er i en gruppe. Det er sjelden at man har mulighet til å spørre alle i denne gruppa. I helse- og samfunnsforskning er den vanlige metoden å spørre et utvalg av personer. Det er sentralt for at de statistiske arbeidsmetodene skal fungere at man følger reglene.

Et spørsmål om samiske pasienters språkbehov i Indre Finnmark, midt i samisk forvaltningsområde, hvor samisk er offisielt språk, behøver ikke gjelde for hele Nord-Norge.

– Utgangspunktet er at man har en oversikt over hele befolkningen man skal vite noe om, det såkalte trekkegrunnlaget. Har man ikke det, er man litt ute å kjøre.

– Statisitikk brukes av alle styringsinstitusjoner stort sett i hele verden. Man kan si mye om statistikk som styringsinstrument, men skal man snakke om samiske forhold i kvantitative størrelser, og politikere og byråkrater må si vi vet ikke, men vi bare antar, da bør man i hvert fall kunne redegjøre for hvorfor det er slik, sier Pettersen.

Ikke et paradis

I USA brukes registeret over Navaho-urfolket som grunnlag for casino-inntekter og pensjoner.

– Data om urbefolkningen behøves både av myndigheter, men først av fremst av urfolkene selv.

Også for å avdekke forskjeller blant samene kan et større detaljomfang gi statistiske muligheter.

– Det kan være interessant å endre fokus fra en todeling norsk og samisk til å se på det samisk-interne - generasjon, kjønn og bosted.

– Prinsippet samisk selvbestemmelse og hvor grensene skal gå kan man diskutere mye, men det er jo et faktum at det er befolkning som må legge grunnlaget for den bestemmelsen.

Hvordan vite?

– Samisk selvbestemmelse må bety at man bestemmer noe, tar beslutninger og gjør grep. Da trenger man et datagrunnlag for se på situasjonen og om man går i rett retning. Hvordan skal staten vite om man faktisk legger forholdene til rette for at den samiske folkegruppe får utviklet sin kultur og sitt samfunnsliv?

Pettersen mener likevel ikke at et register automatisk vil føre til store endringer i samfunnet, og at det har skjedd mye positivt uten at dataene har vært tilgjengelig.

– Og dagens tallmateriales betydning for det samiske samfunnet?

– Det er ikke verdiløst, og kan gi kunnskap. Man har tatt noen skritt, man er i en prosess. Man har noen muligheter, men man har også en god del begrensninger.