Lars Saabye Christensen
Noen som elsker hverandre
Cappelen 1999
?Jeg var ganske bra i pappsløyd, ikke blant de beste, men jeg greide ihvertfall å lime sammen en slags perm med stiv rygg som jeg seinere hadde pressete blomster i?.
Jeg leste denne setningen, og det slo meg; fra hvem andre enn Lars Saabye Christensen kan vi forvente en slik setning? Ikke bare som åpning på en novelle, som første setning i en novellesamling hvilket den er men sånn i det hele tatt?
Svaret er uviktig for poenget ligger i stemning og det ligger i sterk nærhet til fortellingen og de menneskene som skal leve brokker av de diktede livene sine i dem.
Det måtte bli novellist av en forfatter som Saabye Christensen, har jeg funnet ut. Novellist også. Ved tilbakeblikk er det nesten overraskende at ?Noen som elsker hverandre? bare er hans tredje samling noveller.
Jeg vil mene at mannen har holdt på med dette hele tiden. Holdt på med den ettertenkende, glimtivise jakten på barndommens og ungdommens innhold. Og dens hensikt for dannelsen av oss. Som mer eller mindre hjelpeløse individer. Holdt på med den sørgmodige humoren og det svarte, ofte morbide dypet der angsten og dens nære slektninger bor.
Med det vil jeg på ingen måte ha sagt at spørsmålet om Saabye Christensen som novelle- og romanforfatter koker ned til lengde eller sidetall. Heller at det ligger en slags rimelighet i at novellene er det mest vellykkede de senere årene. Jeg likte for eksempel svært godt romanen ?Jubel? som kom for få år siden, men ser og opplever at intensiteten brenner sterkere i disse novellene.
Mange av dem kunne helt sikkert vært bygget ut til glimrende romaner, men det er ingen utbygging jeg savner. Disse historiene har funnet sin form. Sin
dunkle form, mange av dem.
Og aller mest; den langt på vei bisarre novellen ?Katedral?. Om mannen, ansatt i et begravelsesbyrå, som våkner en dag med tett nese og tror han er forkjølet. Så feil kan man ta, sier jeg og ikke mer.
Dette må leses, ikke fortelles. Eller den brutalt hjerteskjærende ?Bonde i byen?. Et barns fortvilende evne til å akseptere, leve med og tåle, skjebne. Unnskyld floskelen, men her har den sin dekning.
?Noen som elsker hverandre? er en sterk samling noveller. Mer åpenbart dystre enn hva vi er vant med, men du kommer knapt unna noen av dem uten et ?aha?, et ?huffda? eller et ?næmenn? slikt som gjør lesing bryet verdt.
Leif Ekle
Sendt i Kulturnytt, NRK P2, 16. november