Anmeldelse av konsert i Grieghallen 21. mai 2009 med den svenske mezzospranen Anne Sofie von Otter og orkesteret Concerto Copenhagen. Musikalsk leder: Lars Ulrik Mortensen.

Den svenske operasangeren Anne Sofie von Otter er en kjær gjest i Bergen. Hun var festspillmusiker i 2003, og da sjarmerte hun alle med sin uforliknelige tolkningsevne bl.a. i franske chanson.

Den samme fortellerglede viste hun ved årets besøk i Grieghallen.

Virtuos

Sanglig er hun en virtuos operasanger, og hun har full teknisk kontroll. Samtidig lever hun med i musikken og slipper seg løs med befriende mangel på selvhøytidelighet.

Siste avdeling besto av Hândel og med en vidunderlig «Largo» som siste ekstranummer.

Første avdeling var viet Bach med utdrag fra hennes siste CD.

Scene

Hun går løs på det kirkelige stoffet som en operasanger og tar teksten på alvor. Det blir en riktig innfallsvinkel fordi Bachs kantater i realiteten nærmer seg opera. Det handler om et dødsens alvorlig budskap enten det er bibelsitater eller nydiktede tekster for søndagens gudstjeneste.

Bachs musikk er for kirkens scene som Händels musikk er det for teaterets scene.

Prosjekt

Også orkesteret var en fornøyelse. Concerto Copenhagen er satt sammen for hvert enkelt prosjekt, og ved denne vårturnéen er det atten musikere fra åtte nasjoner, også norske musikere. De spiller på kopier av 1700-tallsinstrumenter med sin mørke og myke klang og med store tekniske utfordringer.

Noen forståelige feilskjær frisket opp og gjorde det levende, men de var antakelig mer merkbare gjennom radioens nærtagende mikrofoner.

Utagerende

Lars Ulrik Mortensen ledet det hele fra et lite orgel i Bach og fra cembalo i Händel. Han er en sjelden energisk musiker som gjør barokkmusikken duggfrisk gjennom sin lekne og utagerende musisering.

Jeg var innom prøvene, og det var imponerende hvordan han arbeider med frasering og nyanser.

Danserisk

I bunnen for både Bach og Händel ligger det i mange av satsene dansemusikk som menuetter og sicilianoer. Danserytmene er et fundament både i opera og i kirkemusikk, og dette fulgte solist og orkester opp slik at det virkelig svingte.

Stilmessig åpnet det seg en ny verden etter pause, - fra den komplekse Bach til den innsmigrende og italiensk pregete opera-Händel. Anne Sofie von Otter overdrev kanskje kontrasten litt for mye.

Hun var ganske tilbaketrukket til en kammermusikalsk musisering i Bach, men uten at det gikk ut over intensiteten. Men så slo hun til i Händel med virtuos og himmelstrebende opera.

Elektrofoni

Aller først i konserten ble det stummende mørkt, og høyttalerne åpnet seg for festivalkomponisten Knut Wiggen og et stykke elektronisk musikk. Det ble en forfriskende kontrast, leken som en Mozartsymfoni og med imponerende klangkunst.

Den høflige applausen tydet på at et verk fra 1975 fortsatt ikke er hverdagskost.

Radio

Konserten ble direktesendt i radio både i Norge og Danmark, i likhet med konsertene fredag 22. mai, lørdag 23. mai og søndag 24. mai.