Festspillene i Bergen holder fram, som det heter, med konserter på løpende bånn. Siste post på Grieghallens program denne onsdagen, midt inni den andre festspill-uken, var en temmelig spesielt sammensatt konsert med stortalentet Andreas Brantelid på cello, Kringkastingsorkestret og ikke minst Andrew Manze som dirigent, pedagog og entertainer. Vi kommer til ham etterhvert. Først den unge solisten.

Virtuos solist i Haydns ånd

Da Truls Mørk meldte avbud på grunn av en vond skulder for kort tid siden, fikk man inn vinneren av Eurovisjonens Ungdomsmesterskap i Wien 2006 (Tine Thing Helseth kom på 2. plass), den svensk-danske cellisten Andreas Brantelid (21). Det var en god erstatning. Haydns Cellokonsert nr 1 gikk unna på friskt og ungdommelig vis. Brantelid, sammen med dirigent og orkester, valgte å ta ut den wienerklassiske siden av konserten ved å gjøre den lys, lett og melodisk heller enn sterkt rytmisk og akkordisk. 1. sats begynte ørlitegrann hektisk, men solist og orkester fant etterhvert fram til en felles puls og tone. Den pene, men ganske enkle andresatsen ble spesielt nydelig spilt . Brantelid var ikke redd for å legge vekt på det følsomme og ekspressive, men uten å overdrive. I den forrykende sistesatsen viste Andreas Brantelid at han er en fullblods virtuos som liksom bare slang seg ned og rev av seg notene. Et par halvgode tonetreff og noen lyter i klangen her og der brydde han seg ikke noe om. Og ikke vi heller. Dette er en mann som musiserer og leker seg på podiet når han spiller. Hjerte er med hele veien, men uten å ta verken seg selv eller musikken så altfor høytidelig. Helt i Haydns ånd etter min mening.

Barokkmester Manze - en romantiker?

Programmet ellers besto av et båndlagt verk av elektronikkveteranen Knut Wiggen som ble spilt i mørke som åpningsnummer. Deretter løftet Andrew Manze pinnen foran Kringkastingsorkestret for en av satsene i Bachs Die Kunst der Fuge. Det ble vakkert og ok spilt om enn ikke lytefritt i alle ansatser og klangdanningen. Det overrasket litt at Manze, med bakgrunn som barokkfiolinist og tidligmusikkekspert, valgte å tolke Bach såvidt romantisk. Men med KORK jobber han med musikere med såkalt moderne instrumenter , og dessuten mistenker denne anmelder Manze for å være en ekte romantiker.

Beviset

Elgars Enigmavariasjoner blir mitt sannhetsvitne her. For maken til oppvisning av romantisk velklang skal man lete en stund etter! Dette ble for orkestrets del kveldens beste prestasjon. Her lød det tett og svulmende i klangen samt friskt og djervt i det rytmiske. Ingen hørbare bommer i noen ledd og Andrew Manze fikk musikerne til å smile og le som katter ved fløtemuggen. Manze er dessuten en verbal formidler av rang og ga oss antagelig svaret på gåten omkring de mystiske Enigmavariasjonene med sin uimotståelig sjarmerende innledning.

NRKP2 onsdag kl 1930 direkte

NRK2 Hovedscene søndag 31. mai kl 2110