”Heartbeat Radio” er Sondre Lerches femte vanlige studioalbum. Det forrige var preget av øs og taggete gitarer. Nå er han tilbake i den mer tilbakeholdne kammerpop-stilen fra hans to første plater. Ikke det at forskjellene er veldig store, for Sondre Lerche er svært trofast mot sitt eget utrykk. På godt og vondt.
Fiffig og litt flatt
”Good Luck” åpner ballet og forteller oss kjapt at Lerche stadig er den gamle unge fyren med de fiffige melodiene og smarte tekstene. Det er nok en gang forsiktig, pent og søtladent med en litt bitter bismak. På mange måter gjør Sondre Lerche alt helt riktig. Og det gjør det litt vanskelig å sette fingeren på det som skurrer her. En ting er at de førti minuttene som til sammen utgjør ”Heartbeat Radio”, blir irriterende like i temperament og uten det ekstra som må til for at det skal koke litt.
Produksjonen til Lerche og Kato Ådland er fullastet med strykere og er riktig så lekker hele veien gjennom. Innimellom er det en befrielse når vokalen og de mettede tekstene viker for korte partier med flotte og småskeive strykearrangementer.
Smørblid og nusselig
Sondre Lerche beveger seg fremdeles på solsiden av The Beatles med et snev av mjuk jazz og brasiliansk bossa nova og tropicalia. Lerches hyllester til disse tidløse stilene turnerer han fint nok. Men når han legger Fab Fours instrumentering og komp under en show tune-aktig tekst og melodi i ”Words & Music”, snubler han smørblidt over i det tilgjort keitete og nusselige.
Talent i feil tidsalder?
Igjen har jeg følelsen av at Sondre Lerche er et stort poptalent som har landet i feil tidsalder. For noen blir hans kosete nostalgi lite relevant i vår tid. Og melodiene og tekstene hans er ofte for selvbevisste og kalkulerte for sitt eget beste. Resultatet er at jeg forblir merkelig uberørt etter en runde eller fem med ”Heartbeat Radio”. Men - har du likt Sondres musikk før, er dette Lerche i god stil. Hvis ikke, er det like greit å holde seg unna nå også.
