Teater med lang hevetid

Siden 2003 har «Brødmannens memoarer» vært ett av prosjektene til forfatter Johan Harstad.

Sammen med skuespilleren Håkon Mathias Vassvik og kunstneren Bjørn Erik Haugen har Harstad utviklet det som i utgangspunktet var korte tekster til et omfattende teatereksperiment.

Etter åtte år har hele stykket premiere som iscenesatt lesning på Black Box Teater i Oslo.

Resultatet er blitt en utforsking av monologer og hørespill med godt skrevne tekster og fine audiovisuelle effekter, men som i sum likevel blir statisk.

Roman

«Brødmannens memoarer» består av tre deler. Historien handler om en høyst uvanlig baker, men like mye om hvordan han styrer livet til menneskene rundt seg.

Forestillingen starter med en ung mann på ferie som kommer over et merkelig manuskript, og manuskriptet viser seg å være «Brødmannens memoarer». De to andre delene av stykket beveger seg bakover i tid og gir historien til Brødmannen.

Det er morsomt og absurd – og godt skrevet.

Men det opptrer likevel først og fremst romanstoff – selv om det også er gode dialogpartier innimellom, og selv om referansene til Beckett er tydelige.

Audiovisuelt

Størsteparten av tiden er scenen innredet som noe som kan minne om et studio.

Skuespillerne (Håkon Mathias Vassvik, Kim Atle Hansen og Gisken Armand) sitter rundt et bord med hver sin perm og hver sin mikrofon, samt noen få rekvisitter.

Replikkene leses, men skuespillerne er hele tiden i kontakt med hverandre, og i størst mulig grad også med publikum.

På scenen er også Bjørn Erik Haugen, lydeffektansvarlig. Han sitter med en datamaskin samt en mengde rekvisitter som i løpet av forestillingen slås på, knuses, traskes i og pirkes på. Haugen står for hørespilldelen av stykket, de audiovisuelle effektene.

Det er et grep som fungerer godt.

Anmeldelsen fortsetter under bildet.

Lengde

Harstad er ingen mann av få ord. Dermed nærmer også varigheten av stykket seg fem timer – med innlagte pauser og matservering. Monologene er lange, og det er noe av eksperimentet i Brødmannens memoarer.

Det mest problematiske med denne lengden, er at stykket er statisk rent fysisk.

Skuespillerne sitter – naturlig nok, siden det er en lesning. Men fem timer blir hakket lenge. Særlig når Vassvik og Hansen kunne kastet manuskriptet den siste halvtimen og spilt siste del av forestillingen fri fra manusperm.

Visuell variasjon er det riktignok, med projiserte bilder på bakveggen og 3D-briller til bruk på noen av dem.

Hevetid

Det er ennå et stykke vei å gå før «Brødmannens memoarer» er klar for en manusfri scene. Harstad, Vassvik og Haugen har arbeidet med materialet i flere år, men hevetiden er ennå ikke over.

Men lesninger som denne er verdifulle i arbeidet med slike teaterprosjekter. Iscenesatte lesninger er blitt mer vanlig underveis i skriveprosessene av mye norsk dramatikk. Dramatikkeksperimenter trenger luft.

«Brødmannens memoarer» består av en god (roman)historie, fine audiovisuelle effekter, noe varierende skuespillerprestasjoner, mye god vilje og en god porsjon stillstand.

Mens det meste av ny dramatikk går i retning av enaktere eller korte forestillinger uten pause, går Harstad, som også er husdramatiker ved Nationaltheatret, andre veier.

Resultatet er omfattende og absurd – og er med på å skape mangfold.