Mens vi venter på Obama

I helgen åpnet Galleri K på Skillebekk i Oslo utstillingen «The Anticipants» med nye arbeider av den anerkjente, norske fotokunstneren Mikkel McAlinden.

Kunstprosjekt springer visstnok ut av en dyp fascinasjon for Barack Obama. Prosjektet er likevel ikke å betrakte som noen ren hyllest av den amerikanske presidenten.

Kanskje kan det mer sees som en sørgmodig refleksjon omkring den prosessen mange av oss har gått igjennom.

Fra en brusende voldsom optimisme og forventning har vi sett en trist resignasjon over hvor vanskelig det åpenbart er å skulle skape reell forandring i et land som USA.

Demokrati som eksportvare

Prosjektet utforsker mer generelt sider ved det demokratiske, og demokrati som fenomen, ikke minst hvordan vi i Vesten tilsynelatende betrakter demokratiske verdier som en slags attraktiv eksportvare, som folk skal få enten de vil eller ikke.

Som det ligger i tittelen er dette fremfor alt en billedserie om forventning. Forventningen kommer særlig tydelig frem i utstillingens første bilder.

Dette er et digert og fargerikt fotografi fra demokratenes valgvake en kort stund før Obama selv skulle komme på talestolen og erklære seieren. I forgrunnen ser vi et voldsomt persisk teppe på gulvet som kontrasterer de knæsje fargene i ballonger og flagg med stars and stripes.

Bildet er helt uten noen sentral hendelse, eller noen fortelling. Ingen poserer foran kamera. Alle står bare å venter halvt bortvendt eller med ryggen til. Selv om det komposisjonelt ligger i periferien, er hovedfokus likevel på den tomme talestolen, der ingen ting skal skje før senere.

Det begivenhetsløse er kjennetegnende for McAlindens bilder: Han viser oss ofte øyeblikket før, eller etter en hendelse, som for eksempel en uoppredd seng som noen nettopp har forlatt.

Anmeldelsen fortsetter under bildet.

Glassklar realisme i drømsk innpakning

Men selv om det ikke alltid skjer så mye i bildene hans, er de alt annet enn kjedelige.

Noe av det jeg liker ved McAlindens bilder et at de gjennomgående utgir seg for å være noe annet enn de er. De forfører og forleder oss, og slik problematiserer de en forestilling om fotografiet som et objektivt avtrykk eller en speiling av virkeligheten.

McAlinden manipulerer fotografiene sine slik at de tross en glassklar detaljrikdom får et preg av noe uvirkelig, nærmest drømsk. Ofte er et enkelt foto basert på flere titalls bilder, noe som gjør at de kan ha flere forsvinningspunkter.

Som betrakter kan man ofte oppleve at hele billedrommet så å si krenger.

Guantanamo i solnedgang

Et eksempel på hvordan bildene utgir seg for å være noe annet enn de er, ser vi i et nærmest J. C. Dahl-aktig billedskjønt landskapsmotiv.

Vi ser fra et høydedrag ned på smal, mørk landevei, der det kjører en liten bil. Veien er omgitt av en dunkel skog, som blir nesten fiolett mot den gylne himmelen, der solen er i ferd med å gå ned over et hav av små lyspunkter i horisonten.

Men som i så mange av McAlindens bilder skal vi ikke la skjønnheten forlede oss. Det er nemlig lysene fra Guantanamo-fangeleiren på Cuba vi ser, og kunstneren ble selv visstnok arrestert da han tok bildet

Fotografiet skal være tatt kort etter innsettelsen av Obama. I ettertid blir dette bildet et sterkt uttrykk for den dobbeltheten som ligger i dette billedprosjektet; det rommer både optimismen knyttet til ambisiøse løftene, de store vyene, men også skuffelsen; for dette at Guantanamo ikke ble stengt, regnes vel som et av Obamas mest dramatiske løftebrudd.

«The Anticipants» er en vakker og tankevekkende utstilling som jeg tror mange vil ha glede av å se.