Operapremiere:

Drukner i flom av tekst og musikk

Tittelrollen i Fruen fra havet synges av Ingebjørg Kosmo.

Foto: Erik Berg, Den Norske Opera&Ballett

Det buldrer og fosser i orkesteret, og solistene har kaskader av tekst å fremføre i den nye Ibsenoperaen av Ragnar Søderlind. Men lite fester seg. Ibsens sterke rollekarakterer drukner i en ukritisk omgang med tekst og musikalske ideér.

Ragnhild Veire

Publisert 11.10.2011 11:32.

Skriv ut
Del/tips

Fruen fra havet/DNO&B

Musikk: Ragnar Søderlind
Libretto: Gro Steinsland etter Henrik Ibsen
Ellida: Ingebjørg Kosmo. Dr. Wangel: Ole Jørgen Kristiansen. Den fremmede: Michael Weinius
Bolette: Ann Helen Moen.Hilde: Christel Elisabeth Smith
Lyngstrand: Nils Harald Sødal. Arnholm: Ketil Hugaas
Kor og orkester fra DNO&B

Endelig var det duket for noe så sjeldent som en ny norsk opera, attpåtil basert på Henrik Ibsens berømte skuespill.

Operaen «Fruen fra havet» sto ferdig til åpningen av det nye operabygget i 2007, men ble utsatt. Når den nå slipper til, blir det med kun én forestilling, strippet for kostymer, kulisser og scenisk regi.

Det er i seg selv uheldig, selv om jeg kan forstå den nedtonede presentasjonen.

Karakterene fikk ikke plass

Konsertformen var ikke hovedproblemet. Hvis de musikalske karakterene tegnes tydelig nok opp, kan musikken selv bære dramaet.

Det skjedde ikke i går, tross iherdig innsats fra aktørene.

Det ble rett og slett ikke plass til dem! De klarte ikke å trenge igjennom mylderet av et upoetisk tekstutvalg og en orkestersats som flommet over av ufullførte ideér, historiske sitater og orkesterklanglig show-off.

Dermed fikk ikke Ibsens sterke kvinner og menn skinne på scenen og bli mennesker vi kunne tro på.

Ufrivillig komisk

Den norske komponisten Ragnar Søderlind har komponert opera til Ibsens skuespill.

Foto: Lisbeth Risnes, www.mic.no

Hovedpersonen Ellida, med sin underbevisste lengsel mot en mystisk mann ved havet, blir sangteknisk solid fremført av Ingebjørg Kosmo.

En velklingende Ole Jørgen Kristiansen gestalter den fortvilte ektemannen Dr. Wangel, som tilslutt skjønner at han må la Ellida få velge selv. Ellida svarer på friheten med å bli hos ham.

Men den eksistensielle dialogen i store tonesprang dem i mellom fortonte seg aller mest som mumling. De hadde ikke markante temaer å henge teksten på, og frasene var tynget ned av trivielle tekstutdrag som hadde lite med musikalsk poesi å gjøre.

Da blir selv Ibsen komisk, og fikk publikum til å le. Men på feil steder.

Tonalt men ikke tilgjengelig

Søderlind skyter ofte og hardt på musikalske modernister og mener at tonal, romantisk musikk er mer forståelig for folk flest. Og han har tilløp til gode ideer, som det duvende havtemaet og sitatet av en fin vuggesang.

Men totalt sett fremstår Søderlind som ukritisk plaprende, med et vell av referanser til historisk hav-musikk fra både Debussy og Wagner til norske folkeviser.

I tillegg kommer de mange rent handlingsmimende partiene. Tilsammen blir dette forvirrende og bryter ned den musikkdramatiske fremdriften.

Det er altså ingen automatikk i at et tonalt tonespråk er mer tilgjengelig enn et moderne tonespråk.

Halvveis inne, halvveis ute

Solister, kor og orkesteret under sjefdirigent John Helmer Fiore spilte og sang med så godt de kunne i de mange Søderlindske kast og bølger, og kom hederlig fra oppgaven. Men aktørene virket først og fremst nedtrykt av ord- og musikkflommen, og da kan man lure på hva som var vitsen med det hele.

Operaens løsning med å slippe operaen til, men kun én gang, virker halvveis og sløsende med tid og midler.

Har man først tatt inn en opera får man stå for det, og latt flere få muligheten til å se og høre.