Stavanger Symfoniorkester fristet med noe så sjeldent som en ny, norsk trompetkonsert, og Konserthuset i Bjergsted var fullt. De sterke kreftene trakk nok også: Rolf Wallin er Norges mest fremførte samtidskomponister, og den svenske trompetisten Håkan Hardenberger anerkjent som en av verdens fremste.

Det er ingen selvfølge at et nytt, abstrakt verk griper første gang du hører det. Her var det få tradisjonelle, melodiske partier, og musikken relativt lavmælt.

Les mer:Norsk jubelkveld i Wien

Les mer:Nytt, norsk og ufullendt

Melankolsk Wallin

Men her var det mange symbolsk sterke øyeblikk: fra solistens innestengte start via en midtdel som må være noe av det mest melankolske Wallin har laget, til forløsning i full frihet til slutt. Den helhetlige regien var klassisk sterk, og orkestersatsen i fin dialog med solisten. Prosessen mellom hovedtilstandene haltet imidlertid noe. Enkeltdelene fremsto noe statiske. Da kom overgangene mellom dem litt brått og umotivert på.

Anti-macho konsert

Helhetsinntrykket var imidlertid overbevisende, og konseptet originalt. Konserten åpnet opp et rom for varme følelser og empati, ganske sjelden for en trompetkonsert, som med sin bastante fanfaretradisjon ofte fremstår som macho og passende for den mest bråkete gutten i klassen. Solisten spilte den teknisk krevende konserten med sine mange triller og strebende klatring oppover både poetisk og sårbart, uten å virke instrumentalt usikker - godt gjort!

Slutten var nesten magisk søt: Hardenberger plukket opp den bittelille piccolotrompeten og steg med lyse skimrende toner oppover og ut i rommet lik en fri fugl. En fin hilsen til den store "fuglekomponisten" Messiaen, og et overraskende regigrep som ga konserten et flott løft.

Stigende formkurve

Stavanger Symfoniorkester spilte bedre enn jeg har hørt på lenge. Glassklart i presist i Wallin, og med den nødvendige varmen i klangen. "Mathis der Mahler" låt solid og sikkert, men bar noe preg av gjennomkjøring. Den tyske dirigenten André de Ridder krevde imidlertid noe helt annet av dem i Stravinskijs "Symfoni i tre satser". Orkesteret traff ikke helt hans tørre, anti-romantiske og rytmisk kvasse stil i de to første satsene. Da fløt klangfargene over i hverandre, og lydbildet ble uprioritert.

I siste sats fant de imidlertid stilen, og det ble en rytmisk fest i beste post-Våroffer-stil. Det lover godt for orkesteret, som fra neste år av får disponere et av Norges beste og mest påkostede konserthus.