Hopp til innhold

Rå dans og heftig musikk overbeviser

West Side Story handler om forbudt kjærlighet og gjengoppgjør på Manhattan på 50-tallet. Kildens oppsetning i Kristiansand overbeviste, men solistene har mer å gå på.

Veire anmeldelse riktig størrelse

Rammen er over 50 år gamle gjengkonflikter fra New York, mellom det hvite arbeiderklassemiljøet og innvandrergrupper fra Puerto Rico. Her ble de gamle bakgårdskonfliktene aksentuert med tydelig rasisisme og sexisme, og et fysisk skille mellom «oss» og «dem», blant annet med ugjennomtrengelige gjerder tvers over scenen.

Musikalens harde realisme revolusjonerte sjangeren i sin tid, og fremsto i Kildens oppsetning som like relevant i 2012. Gjennom dagens innvandringskonflikter kjenner vi igjen ungdommene, som ikke har annen mening i livet enn å slåss for å hevde sin ære og sitt territorium. Og Romeo- og Julie-kjærligheten på tvers av etniske skillelinjer griper fremdeles.

Musikken får oss til å forstå

Det beste med hele oppsetningen er den rå kraften i musikken. Aggresjonen mellom gjengene vi ser på scenen kan virke meningsløs for oss, men Leonard Bernsteins partitur får oss til å forstå med kroppen det vi ikke skjønner med hodet.

Orkesteret eksploderer i voldsom energi, med komplekse latinorytmer, gatesmarte sexy jazzvendinger, og klassisk storhet i klangbildene.

Kristiansand symfoniorkesters 44 musikere med fullt komp mestret stort sett det rytmiske komplekse drivet. Under Ingar Bergbys presise ledelse havnet de ikke bakpå med for tung symfonisk klang. Selv om det tidvis kunne sakse noe mellom grava og solistene, var dette mer enn nok snappy nok til å skinne, hele veien fra Kristiansand til Broadway.

Macho og troverdig dans

Den originale koreografien av Jerome Robbins griper med sin kombinasjon av sårbar usikkerhet og en paradoksalt vakker volds-akrobatikk på scenen.

Det ble lite blod, men mye rå machodans og heftige, sensuelle dansescener. Det viktigste var at danserne SÅ ut som ungdommer og VAR ungdommer, som rå, uslipte diamanter skapt av overmot og sensualitet under høytrykk.

Tilbakelent Tony

Hovedrolleinnehaverne var ikke alltid like overbevisende. Tony og Maria velger kjærligheten i stedet for vold og konflikt, men i Rune Svendsens skikkelse blir Tony så tilbakelent at han delvis overskygges av sine energiske omgivelser.

Også vokalt kunne jeg ønsket meg litt mer kraft og mindre svingende vibrato. Svenske Frida Jansson fremfører Marias mange udødelige sangpartier med en skolert operastemme, med en sjarmerende «America» og en sprudlende «Jeg er vakker»-scene.

Men i dialogene falt Maria igjennom, med en oppstylta kombinasjon av svorsk og spanskaksent, tydeliggjort med en sakte diksjon som minnet mer om barnehageundervisning enn glødende utrop av forelskelse.

Gatesmart Anita

I Kildens oppsetning stråler musikken og dansen, mens dialogene halter mere. Unntaket var Solveig Andsnes, som spilte Marias søster Anita med en gatesmart naturlighet og rå tyngde som glitret hele veien gjennom, og bidro stort til at den dramatiske og tragiske slutten ble gripende og troverdig.

Kulturstrøm

  • Sangtekster har blitt enklere, mer repeterende, aggressive og selvopptatte

    Et team av europeiske forskere har analyserte ordene i mer enn 12.000 engelskspråklige sanger, på tvers av sjangrene rap, country, pop, R&B og rock fra 1980 til 2020.

    Ifølge studien, som ble publiser torsdag, har sangtekster blitt enklere og mer repeterende. Tekstene har også blitt mer aggressive og selvopptatte i løpet av de siste 40 årene, skriver The Guardian.

    En av forskerne bak studien, Eva Zangerle, understreker at sangtekster kan være et «speil av samfunnet», som gjenspeiler hvordan en kulturs verdier, følelser og opptatthet endrer seg over tid. Studien trakk ikke frem hvilke artister funnene gjaldt.

    Sangtekster
    Foto: AP
  • Harvard fjerner bokomslag laget av menneskehud

    Prestisjeuniversitetet Harvard sier de har fjernet menneskehud fra innbindingen av en bok de har hatt i ett av bibliotekene sine i over 90 år.

    I 2014 ble det oppdaget at en bok var bundet inn med huden til en død kvinne.

    Harvard, som regnes som det eldste universitetet i USA, har tidligere utnyttet interessen rundt bokens morbide historie. Da det ble oppdaget at det var brukt menneskehud i innbindingen ble det omtalt som «gode nyheter for både tilhengere av innbinding med menneskehud, bokfantaster og kannibaler». I et blogginnlegg samme år skrev Harvard at praksisen med å binde bøker i menneskehud tidligere hadde vært forholdsvis vanlig.

    (NTB)