En ting skal etableres med en gang: Jeg har stor respekt for forfatteren Henning Mankell. Han har skrevet en svært god serie kriminalbøker om sin Kurt Wallander. Dersom noen en dag skulle skru sammen en kriminallitteraturens kanon – med verdens 100 beste krimbøker gjennom tidene – ser jeg ikke bort fra at en av Wallander-bøkene kunne dukke opp der. Jeg har også hatt betydelig glede av romaner som Dyp og Comedia Infantil – for ikke å snakke om thrilleren Danselærerens tilbakekomst. Så er det sagt.

Lykkes ikke

Den danske journalisten og forfatteren Kirsten Jacobsens intervjubaserte protrettbok «Mankell (om) Mankell – Kurt Wallander og verdens tilstand» burde derfor ha en del forutsetninger for å bli ei bok Mankell-lesere bør få med seg og vil ha glede av. Slik har det dessverre ikke gått.

Sufflert intervju

Visst sier Hennig Mankell en hel del interessante og viktige ting i løpet av de drøyt tre hundre sidene. Om sin egen skriving, om Wallander, om innvandringspolitikk og ikke minst Afrika. Han er en kunnskapsrik, belest, bereist og kreativ mann med et hav av erfaringer å øse av. For å få det fram trenger han i imidlertid ikke en Kirsten Jacobsen som beundrer sitt objekt så dypt at hun knapt har et spørsmål å stille – bare stikkord å gi, omtrent som suffløren i teateret. Dermed kommer det også frem er at Henning Mankell på ingen måte er hevet over det noe pompøse eller selvbeundrende. Derfor ville så vel Jacobsens tekst som bildet av Henning Mankell ha vunnet atskillig på en smule motstand fra journalisten. Fler spørsmål av det gode gamle kritiske slaget. Noen flere hvorfor, for eksempel.

Syn på tesateret?

Henning Mankell er teatermenneske, dramatiker og instruktør nesten like mye som han er forfatter. Han er også gift med en dramatiker, Eva bergman, og Ingmar Bergman var hans svigerfar og venn. Da er overraskende at det nærmeste vi kommer et teatersyn i denne boka er postulatet om at teateret alltid må overraske publikum og at lysten til å spille og kontakten med publikum er avgjørende.

Politikeren?

Behandlingen av Mankells politiske venstre-eskapader i fortid og nåtid er et annet eksempel på det lettvinte i dette prosjektet. Han slipper fra tilhørigheten til 70-tallets ytterste venstre med at han for sin del, i tidas demonstrasjoner, nektet å gå under bilder av Stalin og Mao. Han likte nemlig ikke diktatorer. Ham om det. Kirsten Jacobsen går imidlertid glipp av vesentlige og interessante poeng når hun i spørsmålene omkring Kurt Wallanders a-politiske holdning ikke setter den opp mot Henning Mankells egen venstreradikalisme.

Når alt kommer til alt – og til tross for det jeg sa innledningsvis – kanskje er det ikke slik at Mankells format ikke helt begrunner den hyllest som «Mankell (om) Mankell» er blitt.

(Kulturnytt 21.05.2012)