Operaanmeldelse:

Ironisk festspillåpning med brodd

Operaen hadde et sprudlende ironisk teaterspill på scenen, ifølge anmelderen.

Foto: Dietrich Exner

Festspillene i Bergen har truffet blink med årets åpningsforestilling. Den luftige, morsomme og gjennomført ironiske Händeloperaen viser at 60-årsjubilanten har et friskt blikk på tradisjonen.

Ragnhild Veire

Publisert 24.05.2012 11:33.

Skriv ut
Del/tips

Xerxes 23.mai 2012

KONRAD JUNGHÄNEL Musikalsk ledelse
STEFAN HERHEIM Regi
HEIKE SCHEELE Scenograf
GESINE VÖLLM Kostymer
STELLA DOUFEXIS Xerxes
KAROLINA GUMOS Arsamene, m fl.
Kor og orkester fra Komische Oper Berlin
Produsert av Komische Oper Berlin og der Deutschen Oper am Rhein.
Presentert av Den Nye Opera og FiB

Den gamle barokkoperaen ble et kjærkommet offer for norske Stefan Herheims regi, som tøyset like mye med operakonvensjonene som filmen ”Mannen med den nakne pistol” tuller med actiondrama på film. Gjesteartistene fra Berlins Komische Oper fulgte dette opp med en smittende lett spilleglede.

Fengende Händel

Xerxes er en tragikomedie med et kjærlighetsplot fra et kongelig hoff på 1700-tallet som kan minne om Holbergs teaterstykker. Menneskene begjærer hverandre rått bak de pyntelige fasadene, men begjærer nok egentlig minst like mye seg selv. Særlig får kongen gjennomgå, hvor de flotte ariene som Händel putter i munnen hans, får en herlig dobbelt bunn.

Blikk fra nåtiden

Denne dobbeltbunnen løftet Herheim opp til å bli et hovedpoeng, med et sprudlende ironisk teaterspill på scenen. Som vanlig gjorde han det med en imponerende musikalsk treffsikkerhet. Slik ble det noe dypt gjenkjennelig og levende over de stive rollekarakterene.

Herlig naive hoffkulisser var bygget på Grieghallens dreiescene.

Foto: Karl Forster

Kong Xerxes prøvde å lokke damene til seg med en komisk diger sølvsusp. Navnet sitt stokket han selv om på store plakater fra Xerxes til Sex Rex. Kostymene var kostelige parodier av svulmende hoffklær. Alt kledd i en scenografi på Grieghallens dreiescene som var herlig naiv.

Og Herheim la som vanlig inn en kritikk mot opera som en ukritisk, repeterende underholdningsform. På den lykkelige slutten, da alle elskende endelig hadde fått hverandre og publikum klappet fornøyd, stirret plutselig aktørene fremmedgjort alvorlig på oss som satt i salen. Var vi virkelig så lette å få på kroken? En treffende påminnelse om at vi aldri må sluke kunsten rått og glemme kritisk ettertanke.

Smittende spilleglede

Dirigenten Konrad Junghänel og det tyske operaorkesteret drev Händels rytmisk fengende musikk frem på en sikker og elegant måte. Her var det få stjernesolister, men sangerne fremsto som et usedvanlig jevnt og samspilt team. Så bra kan det bli når et operaensemble dyrker en lett, komisk operastil til profesjonelt toppnivå.