Michael Elmgreen og Ingar Dragset er store navn innen internasjonal samtidskunst. Denne posisjonen benytter de seg av også når de lager kunst for teaterscenen.

«Happy Days in the Art World» hadde urpremiere under Performa-festivalen i New York i november, og skandinaviapremieren gikk nylig av stabelen under Festspillene i Bergen.

Vakuum

Prosjektet er på den ene siden å si noe om samtidskunsten – naturlig nok med fokus på duoens egne kunstverk. Duoen selv står i sentrum for stykket – de to hovedkarakterene ME (Johannes Lilleøre) og ID (Ole Johan Skjelbred) viser tydelig til duoen selv.

Men en stykke av denne typen må på den andre siden handle om noe mer enn dem for at det skal bli interessant, og her kommer Beckett-inspirasjonen inn.

Mest av alt er dette et teaterstykke om å befinne seg i et vakuum, et ingenting, en situasjon i livet der man gjør opp status: Hvor er vi nå? Hvorfor er vi her? Hva driver vi med? Hva er poenget?

Det handler om eksistens – om å stoppe opp og spørre seg selv hva man egentlig driver med. Og det er jo allment.

Allment

Det er blant annet dette som gjør at «Happy Days» fungerer godt som teater. De to kunstnerne våkner opp i en køyeseng og forsøker å orientere seg. De reflekterer over kjærlighetsforhold og kunst, ambisjoner og kunstneriske prosesser. Alt med humoren boblende under.

Til tider henter oppsetningen inn elementer fra komedien, det må gjerne til når man skal kaste skråblikk på verden.

Men det fungerer – og gjør samtidig at forestillingen oppleves allmenn, folkelig og tilgjengelig. De venter på sin kurator som man ellers venter på Godot – og i venting kan det ligge mye underholdning.

Skråblikk

Det er ikke slik at man må være kunstkjenner for at stykket skal bli en god teateropplevelse. Riktignok henvises det til verk som Prada Marfa-installasjonen i Texas og duoens dansk-nordiske paviljonger under Veneziabiennalen i 2009.

Men verkene gis ikke mange nye perspektiver, mange av dem nevnes i bisetninger. Slik sett står ikke dette i veien for eksistensproblematikken. Det gjør at stykket oppleves lett og underholdende, ikke som tung teaterkunst. Godt teater kan det like fullt være.

Og når duoen mimrer over sine meritter («husker du vårt første verk sammen») og trekker frem «da vi gikk rundt i strikkeskjørt og bar overkropp» viser dette både til duoens performancedebut i 1996, men mimringen kan enkelt oversettes til et hvilket som helst parforhold, eksempelvis.

Friskt

Godt samspill til tross lodder ikke stykket dypt. Det er ulikt en del annet som vises på norske institusjonsteatre, og føles friskt – samtidig som stykket mangler en eller annen form for dybde.

Når et sendebud (et blindt et, sådan) fra kuratoren stiger ned fra oven og leser dem en lekse om samtidskunsten og om deres egne verker, er dette med på å gi variasjon og noen nye perspektiver – men samtidig blir et stykke av denne typen navlebeskuende til tider.

Stykket lykkes likevel med å nå gjennom med sin Beckett-aktige tematikk.

Prada

Når Ole Johan Skjelbred forsøker å lokke frem Prada-skoen som han ikke klarer å finne og dermed blir tassende rundt med en barfot og en sko, minner det både om duoens Prada-installasjon i Texas-ørkenen, men også om Odd W. Suréns roman «Adgangstegn», hvor hovedpersonen går rundt i Oslos gater etter på sokkelesten.

Ikke tilsiktet, sikkert, men morsomt.

«Happy Days in the Art World» lykkes langt på vei. Men dyptloddende blir det aldri. Det var kanskje heller ikke meningen.

LES OGSÅ:

• Bergen viste seg fra sin beste side
• Gullkorn frå Festspillene
• – Oslo må bli mer lik Bergen