Den russiske kunstneren Ilya Kabakov (1933) er regnet som en av vår egen tids fremste kunstnere. Han er primært kjent for sine installasjoner.

Her hjemme er det for eksempel mange som har et forhold til verket «Søppelmannen», en installasjon som ble innkjøpt av Museet for samtidskunst tidlig på 90-tallet, og som i mange år har vært vist der som en permanent installasjon.

I denne installasjonen kan vi gå inn i et lite klaustrofobisk rom med en uendelig mengde bittesmå halvråtne, morkne og støvete gjenstander, eller deler av gjenstander, registrert og kategorisert med små lapper.

Som i så mange av sine arbeider henspiller han her på de knøttsmå boenhetene man fikk utdelt i Sovjetunionen, installasjonen kan sees som et bilde på en virkelighetsflukt – hvordan man kan gå inn i og fortape seg i denne typen underlige manier for å slippe å forholde seg til sitt eget liv.

Kabakov som maler

Men Kabakov er også maler. Det var som maler han begynte, og nå på sine eldre dager har han etter mange år med fokus på installasjon igjen vendt tilbake til maleriet.

Det maleriske er en underkommunisert side ved Kabakovs kunstnerskap, det er bestandig installasjonene hans man fremhever.

Det er derfor meget gledelig og betimelig at Henie-Onstad Kunstsenter gjennom en bredspektret retrospektiv utstilling fokuserer på den maleriske delen av hans produksjon.

Intrikat identitetsspill

I de to stor, flotte Prismasalene på Høvikodden kan vi vandre fra hans tidlige Cezanne-inspirerte 60-tallsarbeider til hans berømte dialogmalerier, der tekst spiller en avgjørende rolle.

Vi finner også hans kjente hvite lerreter der små figurscener utspiller seg langs maleriets rand, som en figurativ, fortellende bord omkring et ellers helt tomt lerret.

Kabakovs prosjekt er hele tiden en kamp mellom noe rent malerisk abstrahert og noe litterært. Ikke minst spiller det litterære en viktig rolle gjennom hans intrikate spill med fiktive kunstneridentiteter. Gjennom hele sin karriere har han operert med et fiktivt persongalleri.

På sine eldre dager har han imidlertid lagt fra seg dette identitetsspillet og maler og signerer som seg selv.

Fantastiske og gåtefulle bilder

Mange av bildene som vises på Henie-Onstad Kunstsenter er av en nyere dato.
Disse er fantastiske og gåtefulle, med en underlig barokkinspirert koloritt – altså brune, gylne valører, men med impresjonismens oppløste penselstrøk.

Vi ser figurscener, men får ikke grep om hva som skjer i bildene, det glir vekk som uklare minner, eller som drømmebilder vi ikke klarer å huske. Mange av hans nyere bilder fremstår som malte collager – ser vi tilsynelatendes løsrevne sosialrealistiske fragmenter – uvirkelige, duse.

I billedserien «Flying» presenteres vi for hvite lerreter der postkortaktige sosialrealistiske motiver liksom svever innover, bakover eller forbi i billedplanet. Her viser han det dypt konstruerte ved den virkeligheten som fremstilles gjennom denne typen propagandistiske uttrykk.

De glade arbeiderne, de spreke idrettsutøverne, friske, sterke kvinner og menn, det uvirkelige vi disse glimtene peker på avgrunnen som skiller dette idealbildet fra den trøstesløse sovjetiske virkeligheten.

Krass, men subtil samfunnskritikk

Dette er en fantastisk bra utstilling ikke bare fordi den fremhever en svært viktig kunstner, men også fordi den belyser en lite aksentuert side ved dette sentrale kunstnerskapet.

Kabakovs bilder er som mørke, uklare drømmer med ansikter som går i ett med bakgrunnen, som om omgivelsene er sterkere, ta overhånd og sletter ut menneskene. Nesten alle hans verk formulerer på denne måten en krass, men subtil samfunnskritikk.

Han skildrer hele tiden på forskjellige måter individets kamp for ikke å bli borte i det kollektivet. Det er mennesket på flukt fra ideologiens iskalde jerngrep.

LES OGSÅ:

• Nasj.museet:Take me to your leader!
• Grisehud og fløyel
• Språkets makt