Lørdag åpner Nasjonalmuseet utstillingen «The Space of Shape-Time» i Museet for samtidskunst.

Camilla Løw er en relativt ung, norsk kunstner som arbeider med abstrakte skulpturer.

Løw har hatt en rekke separatutstillinger, blant annet på det toneangivende galleriet Standard (Oslo).

Løws kunstneriske språk

I utstillingen viser hun et stort antall nyere arbeider i metall, tre og betong.

Et arbeid man legger merke til i det man komme inn i banksalen er en skulptur bestående av tynne gule metallister som tegner en serie rektangler stilt oppå hverandre.

Beveger man seg rundt verket forandrer det totalt karakter, flater blir linjer, og balansen i uttrykket forrykkes.

Disse enkle kontrastene i form og volum utgjør kjernen i Løws kunstneriske språk.

I utstillingen finner vi enkeltstående stringente skulpture som fremstår som tegninger, men også større skulpturinstallasjoner som fremstår som tredimensjonale, abstrakte malerier.

Arkitekturen slår i hjel skulpturene

Nasjonalmuseet reklamerer med at Camilla Løw med denne utstillingen har forvandlet banksalen gjennomgripende.

Hun har riktignok noen grep for å forsøke å gjøre dette ofte så uegnede utstillingsrommet til sitt eget. Nærmere bestemt har hun avdekket de store vinduene mot Arkitekturmuseet, slik at denne ellers ganske mørke salen blir preget av dagslys.

I tillegg har hun lagt et helt nytt fliseliknende gulv i et underlig halvmykt materiale som gir litt etter når man trår på det.

Likevel opplever jeg slett ikke at rommet fremstår som så veldig annerledes. Det er like prangende, ornamentalt og forgylt som ellers.

Selv om denne kollisjonen mellom de to så svært ulike formuniversene sikkert er tilsiktet, opplever jeg ikke at det oppstår noe spennende i møte mellom skulpturene og arkitekturen.

Tvert imot synes Løws asketiske, stillferdige, spinkle, stringente minimalisme å overdøves totalt av de voldsomme, plasskrevende søylene og ornamentene.

Oppgulp fra en forgangen tid

Jeg synes ikke Camilla Løws kunst er uten sine kvaliteter. På sitt beste er det både kraft og tilstedeværelse i det hun skaper. Det er heller ikke tvil om at hun virkelig mestrer den sjangeren hun har valgt å jobbe innenfor.

For meg oppleves bare denne abstrakte formleken som ganske tilbakeskuende og kjedelig – og som oppgulp fra en forgangen storhetstid.

Det er ikke det at det ikke kan være interessant å ta tak i tidligere tiders uttrykk og konvensjoner. Men da må man på en eller annen måte makte å problematisere disse uttrykksformene, å se dem i et nytt lys, eller på en eller annen måte bidra med noe nytt.

Det synes jeg ikke at Camilla Løw klarer. De industrielle formene er vakre, men virker påfallende gammelmodige i dagens digitaliserte og mangefasetterte postindustrielle samfunn.

Dette er et formunivers som er mer på talefot med det forrige århundre enn med dette.

LES OGSÅ:

• Vant Statoils kunstpris
• Is av mosselukt
• Jone Kvie i finalen