Christian Krohg er en av de mest markante kunstnere I den norske kunsthistorien. Det er derfor en begivenhet når Nasjonalgalleriet nå åpner dørene for den første bredspektrede Krohg-utstillingen på 25 år.

Sist viste museet bredden i Krohgs mangfoldige kunstnerskap. Denne gangen fokuserer de på hans realistiske og samfunnskritiske fase på 1880- og 90-tallet.

Utstillingen favner også en rekke familiemotiver han malte i den samme fasen.

Gripende bilder

Utstillingen har fått tittelen «Bilder som griper». Tittelen henviser til Krohgs maleriske grunndogme: Forestillingen om at kunsten er uten mening hvis den bare skal være en type vakker veggpryd.

Krohg ville skape en kunst som forarget og opprørte, grep og vekket. Når man vandrer gjennom salene i Nasjonalgalleriets første etasje ser man at det har han virkelig klart.

Utstillingen fokuserer på perioden 1880 – 90-tallet. En tredjedel av bildene i utstillingen er hentet fra museets egen samling, mens resten er lånt inn fra andre museer, gallerier og private samlere.

En avkledd sannhet

Som en krass samfunnsrefser var Krohg en ganske enestående skikkelse i norsk sammenheng. Den franske kunstneren Edouard Manet var hans store forbilde.

Krohg ville bryte med nasjonalromantikkens forskjønnende, hyllende fokus. Han vil ikke, slik for eksempel Tidemann og Gude ønsket, skape bilder som skulle få betrakteren til å slå hendene sammen i begeistring og utbryte «så vakkert og fantastisk Norge er».

Tvert imot ønsket han å vise en avkledd og ubehagelig sannhet – han ønsket å vekke publikums skamfølelse.

Han ville minne de rike og privilegerte om at mens de satt der ved sine rikholdige bord i vakre villaer på vestkanten sloss lutfattige og sultne kvinner og barn om brød nede i Christiania sentrum.

Dette er en tematikk som er uttrykksfullt skildret i det berømte, monumentale maleriet «Kampen for tilværelsen». Som et av hans hovedverk er selvfølgelig dette maleriet gitt en prominent plass i utstillingen.

Anmeldelsen fortsetter under bildet.

«Kampen for tilværelsen» (1889). Olje på lerret, 300 x 225 cm.

Foto: Jacques Lathion/Christian Krohg

Prostitusjon og dobbeltmoral

Men det var ikke bare fattigdom han tok fatt i. I det også svært berømte maleriet «Albertine på politilægens venteværelse» tok han et nådeløst oppgjør med dobbeltmoralen knyttet til prostitusjon i Norge.

Dels var det altså forbudt å selge sex, men siden jo herrene måtte få sin tilfredsstillelse og det helst ikke burde gå ut over «skikkelige» kvinner, regulerte man likevel prostitusjonen.

Blant annet ble de prostituerte regelmessig brakt inn til legeundersøkelse, som en slags grotesk vareklarering. I maleriet viser Krohg de prostituerte i naturlig størrelse, ruvende, og kledd i fjonge, overdådige kjoler med rysjer, puffermer og kø, og hatt med fjær.

I maleriet ser de på betrakteren med likegyldige, utfordrende blikk, bortsett fra den lille ulykkelige Albertine som fremdeles ikke har mistet sin dype skamfølelse for den situasjonen hun har havnet i.

Krohg brukte visstnok virkelige prostituerte som modeller fordi han ønsket at når herrene kom med sine fjonge fruer på armen til galleriet om søndagen, så skulle de konfronteres med den selvsamme kvinnen de hadde forlystet seg med natten i forveien, og slik se sin egen skam og dobbeltmoral i øynene.

Fremdeles høyaktuelt

Man skulle tro at en mer en 130 år gammel samfunnskritikk skulle fremstå som ganske utdatert, men Krohgs realisme taler til oss gjennom århundrene. Både fattigdom og prostitusjon er fremdeles vonde, og til dels tabubelagte, men like fullt høyaktuelle temaer også i dag.

Mer eller mindre skamfulle går vi i store buer utenom tiggere, med høy musikk på øret, så vi slipper å høre deres bønn om hjelp. Fremdeles er Oslo sentrum en rå markedsplass for sex.

Og vi vet ikke helt hvordan vi skal snakke om dette temaet. Dels vil vi ikke forminske et annet individ ved å si at de ikke vet hva de gjør, eller at dette er noe de egentlig ikke selv ønsker.

Likevel føler nok de fleste av rent instinktivt at det er noe grunnleggende feil ved at mennesker er til salgs.

Anmeldelsen fortsetter under bildet.

«Mor og barn» (1883). Olje på lerret, 53 x 48 cm. Signert nederst til venstre.

Foto: Nasjonalmuseet/digitalmuseum.no

Malplasserte familiemotiver

En hel egen liten avdeling i utstillingen er viet Krohgs familiemotiver. Her finnes definitivt noen perler som «Mor og barn» fra 1883, et maleri som viser en ung mor som sover tungt med hånden på vuggen lent inn mot en oppredd seng.

Alle foreldre kan identifisere seg med det utmattende, men sødmefulle slitet som bildet skildrer.

Likevel opplever jeg at majoriteten av bilder i denne verksgruppen er blant de svakere fra Krohgs hånd. Mange av disse bildene er preget av en søtladen sentimentalitet, som gjør at de fremstår som idylliske glansbilder.

Kontrasten til hans agitatoriske, krasse realisme er påtakelig.

Realismen kunne fortjent en plass alene

Naturligvis kan man argumentere for at denne sammenstillingen gir et rikere og mer nyansert bilde av Krohgs kunstnerskap. Krohg var selvfølgelig så mye mer enn en malerisk samfunnsdebattant.

Likevel opplever jeg hans realistiske bilder som så betydelige at de helt klart kunne fortjent å være alene om fokuset. Så kunne heller i neste omgang gi et mer omfattende innblikk i bredden og mangfoldet i Krohgs kunstnerskap.

Avdelingen med familiemotiver gjør også at rammen for utstillingen virker en tanke uklar. Det virker som om man ikke riktig har klart å bestemme seg for om fokuset ligger på en tidsepoke, altså 80- og 90-tallet, eller en tematikk.

Jeg tror utstillingen ville vunnet på å skape et tydeligere fokus her. Dette er imidlertid bare en liten innvending til en spennende og viktig utstilling som gir oss et rikt innblikk i et svært vesentlig kunstnerskap.

LES OGSÅ:

• Albertine
• Skagensmalerne
• Store kunstskader etter terroren

Fakta om Christian Krohg

Foto: Wikipedia

• Norsk maler, forfatter og journalist
• Født i 1852, døde i 1925
• Studerte jus
• Studerte kunst i Berlin, hvor han møtte Georg Brandes, som ga Krohg impulser som naturalist
• Debuterte med bildet «Et farvel» i 1876
• Reiste til Skagen i 1879, og ble del av Skagenmalerne
• Arbeidet i Paris (1881-1882), hvor han møtte impresjonister som Claude Monet
• Professor og direktør ved Statens kunstakademi (1909-1925)
• Var med og etablerte Kunstnernes Hus
• Debuterte med romanen "Albertine" i 1886
• Journalist i Verdens Gang (1890-1910)
• Gift med Oda Krohg, og de fikk sønnen Per Krohg