Mona Pahle Bjerke

Ane Hjort Guttu; De rike bør bli enda rikere, Osloprosjektet: Jeg ser ikke havet fra der jeg bor, Kunsthall Oslo, til 8.7.

Nylig åpnet Ane Hjort Guttus utstilling på Kunsthall Oslo, med den polemiske og sterkt ironiske tittelen «De rike bør bli enda rikere». Her utforsker denne anerkjente, norske kunstneren byens lys.

I sine arbeider tar hun fatt i hvordan arkitekturen og byplanen synliggjør de sosiale forskjellene, og hvordan dette aksentueres gjennom lyset. Spørsmål hun stiller er; hvem eier lyset, hvem har tilgang til solen?

«De fattige er henvist til smale, skyggefulle gater, og nordøstvendte leiligheter med utsikt kun til en trang bakgård, eller inn i naboens murvegg.»

I vår bevissthet er mørke og fattigdom uløselig knyttet sammen, men dette er ikke bare en metaforisk forbindelse, i byen manifesterer det seg rent reelt; De fattige er henvist til smale, skyggefulle gater, og nordøstvendte leiligheter med utsikt kun til en trang bakgård, eller inn i naboens murvegg.

Skyskaperbyens logikk

Dette er problemstillinger Hjort Guttu tar opp i blant annet den uttrykkssterke filmen «Fire studier av Oslo og New York». Filmen er et vakkert flettverk av fotografiske materiale, glimt fra byen som viser hvordan lyset definerer det urbane landskapet.

I deler av filmen står også det tekstlige svært sentralt; dette er noe jeg liker ved Hjort Guttu, hun er ikke redd for å våge seg ut i det litterære, og hun skriver definitivt godt nok til å kunne gjøre det. Teksten i filmen er både interessant og poetisk. I filmen gjøres også et nærstudie av Diego Riveras maleri av Manhattan, «Frozen Assets» (1931), som blant annet viser oss at skyskraperbyen alltid vil favne dype forskjeller; når man bygger høye hus tett i tett vil noen nyte panoramautsikt og andre bo i skyggene.

Med utsikt til søppelkassene i bakgården

Hjort Guttu fremhever skyskraperbyen som en legemliggjøringen av den kapitalistiske og materialistisk orienterte logikken, en tankegang vi ser reflekser av i den flunkende nye, fremdeles uferdige fjordbyen i Oslo.

Her ser vi hvordan leilighetene i de øverste etasjene er gigantiske solrike, med enorme balkonger med panoramautsikt over havet, lenger ned blir verandaene og utsikten gradvis mindre, til man kommer til sokkeletasjen der man ikke har utsikt til noe annet enn søppelkassene i bakgården, og selvfølgelig slett ingen veranda. Dette er byens sørgelige klassevirkelighet.

Ane Hjort Guttu bruker Paul Gustav Doré når hun skal synliggjøre sosiale forskjeller i byplanen. Hvem eier lyset, hvem har tilgang til solen?

Paul Gustave Doré

En utstilling i utstillingen

Vi får også se en liten utstilling i utstilling med sterke 1800-talls illustrasjoner blant annet fra London laget av den franske grafikeren Gustave Doré. I disse arbeidene ser vi det samme forhold til lyset og solen; hver gang de rike fremstilles er de badet I lys, mens de fattige sitter i sine mørke kvartaler, og det lyset de får er kanskje ikke annet en politlykt opp i ansiktet.

Munchs sol

Utstillingen favner også en liten gruppe silketrykk, blant disse finner vi en forstørring av Munchs sol, slik den er stilisert og rastrert opp på den norske 1000-lappen.

Med et svært enkelt grep har Hjort Guttu her gjennom dette uttrykket klart å vise det som er utstillingens hovedbudskap; solen er ikke for alle, den er til salgs, har man penger kan man, som hun sier i filmen, kjøpe solspillet på veggen i barnerommet om morgenen, eller for den saks skyld den lave gylne kveldssolen som man kan nyte til ettermiddagskaffen.

Solskinn, brød og ånd eies slett ikke av alle

Ane Hjort Guttu har gjennom sitt kunstnerskap ofte vært opptatt av byen, som en arena, eller et landskap der symptomer på en moderne virkelighet kommer til syne.

Jeg opplever denne utstillingen som et krast og poengtert oppgjør med en bevisstløshet knyttet til forholdet mellom arkitektur og klasseforskjeller. I vårt sosialdemokratiske Norge dyrker vi likhetsidealet, vi omfavner – og så å si klynger oss til en myte om at det ikke lenger finnes markante klasseforskjeller.

Men med denne utstillingen minner Ane Hjort Guttu oss om at det slett ikke er slik det står Nordahl Griegs vakre sang til Ungdommen: solskinn og brød og ånd eies absolutt ikke av alle; Solen er til salgs, og den koster flesk.