Det begynner å bli en stund siden det ”hotte” hovedstadsgalleriet Standard Oslo endret adresse fra de knøttsmå rommene i Hegdehausveien til romslige lokaler i Waldermar Thranes gate.

En liten stund enda brukes imidlertid også de gamle lokalene som et lite satelittvisningsrom 20 minutters gange fra det nye galleriet.

Skitne, skjoldete bomullstekstiler

Hvis man kommer til Hegdehaugsveien ser det ved første øyekast ut som om stedet er helt avstengt og forlatt: Vinduene er dekket med noen blekede, skitne og vannskadede bomullstekstiler, noen av dem ensfargede, andre med vertikale striper i blasse farger.

Det kan ta en liten stund før man forstår at det ikke er gamle gardiner eller duker som er blitt hengt opp for å blende vinduene, men ganske enkelt deler av en flunkende ny utstilling med den 33 år gamle kunstneren Fredrik Værslev.

Et funksjonelt, men lite iøynefallende stykke hverdag

Fredrik Værslev tar utgangspunkt i visuelle uttrykk som preger hverdagsvirkeligheten. Et objekt som har fascinert ham er markisen, et funksjonelt, men likevel lite i øyenfallende stykke hverdag.

Markisen skygger for solen, men, ved å stenge solstrålene ute, gjør den samtidig at vi ser utsikten vår bedre.

Filosofiske problemstillinger

Når man står ovenfor disse gjenstandene, utenfor et toneangivende kunstgalleri, kan de fortelle noe om et paradoks i vår måte å oppfatter våre omgivelser på.

Det er nettopp ved at vi må sile og sortere sanseinntrykkene våre, at vi kan forstå og erfare verden. Det rene sansningen er blind. Dette er jo en grunnleggende erkjennelsesfilosofisk problemstilling han nærmer seg.

I en forstand har maleriet tradisjonelt fungert som en markise, eller en duk vi ruller ned foran våre øyne for å forstå og erfare verden på en mer dyptloddende eller sannferdig måte.

Gjennom alle tider har maleren forsøkt å gripe noe essensielt noe som ikke lar seg fange gjennom hverdagens flyktige erfaringer.

Referanser til Barnett Newmans abstraksjoner

Verslev har stringent og presist skapt vertikale striper i ulike nyanser av oransje, med maskeringstape og sprayboks. Hans klare vertikale striper kan få en til å tenke på 60-talls kunst som Barnett Newman eller for den saks skyld Bridget Rihley.

Inspirert av Munch

Inspirert av Edvard Munch som lot maleriene sine stå ute i den gamle eplehagen på Ekely, inviterer også Værslev sol og regn inn i maleriene sine.

Ved å la bildene stå utendørs og bli utsatt for slitasje og tilgrising igangsetter han en ukontrollerbar prosess, som utfordrer den stringente utformingen som også i stor grad preger hans sammensatte bilder.

Maleriske glimt i hverdagen

Verslev er åpenbart fascinert av den type glimt eller maleriske øyeblikk man kan finne i virkeligheten, som grått metall som skinner igjennom avskallet blåmaling på en trillebår, eller en ujevnt solbleket duk.

Utilsiktet og uavhengig av en formgivende hånd oppstår et slags naturlig maleri.
Krevende, abstrakte problemstillinger.

Det er mye godt å si om Fredrik Værslevs prosjekt. Men det er krevende arbeider med komplekse og nokså abstrakte problemstillinger, som jeg er redd vil gå mang en betrakter hus forbi.

Repetisjon av en suksessoppskrift

Men det er ikke egentlig først og fremst det litt lukkede og kunstinterne fokuset ved prosjektet som demper min begeistring. Det er mer en opplevelse av at jeg har sett variasjoner av akkurat denne strategien så altfor mange ganger før, og spesielt nettopp her; på Standard Oslo.

Denne strategien, der han dels lar bildene referere til en triviell hverdagsestetikk, samtidig som den siterer episoder eller strategier hentet fra 60-tallsmaleriet er blitt en slags suksessoppskrift.

Med Einarsson som inspirasjonskilde

Gardar Eide Einarsson har utforsket denne strategien i en årrekke, og det er vel mye som tyder på at han spiller rollen som et slags forbilde her.

Einarssons ”Stainless steel”- malerier for eksempel som både avbilder en flate rustfritt stål samtidig som det siterer 60 og 70-tallets monokrome (ensfargede) malerier, og Marius Engh som i en skulptur gjentar en metallform han så i en garasje, en slags støtfanger av noe slag, men som like fullt får en til å tenke på 60-tallskunstneren Donald Judds renskårne, minimalistiske skulpturer.

Uten sammenlikning for øvrig kunne man også nevne Ann Cathrine november Høibo som med sine tråhyller fra IKEA på en liknende måte henter inn et hverdagsobjekt som samtidig klart og tydelig referer til en senmodernistisk strategi i dette tilfelle Sol LeWitts gitterskulpturer.

Fra noe raffinert og elegant til noe platt og forutsigbart

Kanskje er det urettferdig å se Værslevs arbeider opp mot hans stallkamerater på denne måten. Likevel oppleves det hele som litt mindre spennende når man føler at det er den åttende variasjonen over det samme temaet man blir servert.

Det er i grunnen synd, for nå er dette grepet, som faktisk fremsto som ganske raffinert og elegant, i ferd med å få preg av noe forutsigbart og platt.