Et puslespill der himmelretningene skulle være riktige ble utslagsgivende for Kjetil.
Foto: Strix / NRKFem deltakere stod igjen da finaleuka startet, men allerede første dagen måtte de kjempe for å bli med videre. Emilie vant første konkurranse foran Kjetil, og var dermed sikret videre. De andre måtte legge et puslespill, og Kjetil brukte lengst tid og måtte dermed reise hjem.
– Å ryke som den første i finaleuka er utrolig kjedelig. Jeg følte jeg hadde kunnskapen som trengtes, men puslespill var ikke min sterkeste side, sier han.
Men selv om Kjetil gjerne skulle stått i finalen og kjempet om seieren, forteller han at konkurranseinstinktet ikke var like til stede som tidligere.
– Noe av gnisten ble borte da Claus måtte forlate Anno. Da det var min tur til å konkurrere var jeg litt mer hjemme i 2014 i hodet mitt.
- LES OGSÅ: Fant nye slektninger etter Anno
- LES OGSÅ: – Jeg følte meg litt motarbeidet
Kvalm av egen lukt
Hygienen og maten, eller mangelen på det, er gjennomgående det mange av deltakerne husker best fra Anno. For Kjetil var det særlig en ting han husker best.
– Min egen tåsvettelukt ble etter hvert helt kritisk, og jeg var på bristepunktet til å brekke meg. Hygienen var ekstremt dårlig og det var mye svettelukt. Det var mer enn en dusj som måtte til etterpå, jeg trodde ikke det var mulig å bli så skitten, sier han.
Kostholdet var ensidig, men Kjetil synes det gikk overraskende greit å leve på sild, poteter og grønnsaker.
– Jeg er glad i poteter. Men når søndagene kom og de pumpa ut pizza fra naboen på andre siden av gjerdet, kjente man jo på savnet.
Kan ikke ringe mamma
Selv om TV-seerne har sett gnisninger innad i gruppa, og særlig mellom jentene og guttene de siste ukene, forteller Kjetil at de har blitt en sammensveiset gjeng.
– Vi har hatt veldig god kontakt nå i ettertid, vi har jo opplevd noe helt spesielt sammen.
Han ser tilbake på Anno som noe utelukkende positivt, og ville anbefalt andre å bli med.
– Man får et perspektiv på hvor heldige vi er i 2015. Det er så sinnssykt mye som ligger rette for oss, og i Anno får man kjent litt på hvor heldige vi er. Det er også utrolig spennende å bo og jobbe med 13 fremmede mennesker, men man må være forberedt på at det er beintøft. Man kan ikke bare ringe mamma, sier han.
