Denne uka kommer tredje og siste bind i forfatter og NRK-journalist Eirik Veums krigstrilogi «Nådeløse nordmenn». Temaet denne gang er Gestapo i Norge.
Veum går i bokkolossen i detalj om 1 145 nordmenn - og nevner ved navn enda flere - som var angivere, informanter eller dobbeltagenter for det tyske sikkerhetspolitiet Gestapo under andre verdenskrig.
Det får professor emeritus Ole Kristian Grimnes, som siden 70-tallet har forsket på krigshistorie ved Universitetet i Oslo, til å reagere.
– Det er greit at han gjør studier av Gestapo, og der bidrar Veum med research. Men poenget med å ha hvert eneste navn ført opp ser jeg ikke, og jeg synes ikke han burde gjøre det. Det er klart at det river opp ting i familier og kan gjøre vondt, sier han.
Månedsvis på topplistene
Også de to første bøkene i Veums trilogi om nordmenn i tysk krigstjeneste vakte oppsikt da de kom.
Bind én tok for seg nordmenn i Statspolitiet, mens bind to handlet om Hirden, som var Nasjonal Samlings politiske soldater.
I begge disse bøkene ble de involverte navngitt, og historiene deres fortalt. De pårørende ble ikke kontaktet før bøkene gikk i trykken.
– Veum har ikke oppgitt godt nok motiv i noen av bøkene for hvorfor han skal gjengi hvert eneste navn, sier Grimnes.
De to første bøkene lå totalt 17 uker på listen over landets femten mestselgende bøker, og Kagge forlag melder om et totalopplag hittil på 133 000 eksemplarer.
I skattelistene for 2013 står Veum oppgitt med en inntekt på kr 1 067 065.
– Bøkene går veldig godt, og det vil si at Veum tjener masse penger på andre folks lidelser. Det synes jeg er veldig usmakelig, sier Grimnes.
Mener det er på tide å navngi
I forordet til bok tre skriver Veum at det er på tide med full åpenhet rundt det som skjedde i Norge under andre verdenskrig, og at dét er hovedgrunnen til offentliggjøringen.
Han skriver:
«Jeg forstår de negative reaksjonene. (...) Likevel må vi spørre oss selv om landsforræderi, drap, tortur og mishandling kan være en privatsak. Skal det være slik at man kan kreve hemmelighold om alvorlige forbrytelser fordi det kan være ubehagelig og belastende for enkeltpersoner eller familier at forholdet blir kjent for allmennheten?»
Overfor NRK.no utdyper forfatteren og journalisten hvorfor han mener det er riktig å identifisere disse 1 145 Gestapo-angiverne.
– Jeg mener man må være åpen om hvem som gjorde hva når man skriver om en såpass vanskelig del av norsk krigshistorie og kommer med opplysninger som knytter nordmenn til alvorlige krigsforbrytelser. Ved å anonymisere vil man kaste mistanke over mange som ikke var involvert, sier Eirik Veum.
– Jeg tror det er på tide at Norge tar inn over seg alle deler av krigshistorien, også den som er vond og vanskelig. Jeg mener man kan åpne for å identifisere gjerningspersoner etter 70 år, legger han til.
– Blir det neste å navngi alle NS-medlemmene?
Baard Borge, førsteamanuensis i historie ved Høgskolen i Harstad, synes ikke Veums begrunnelse for publisering henger på greip.
– Hva er egentlig hensikten med å navngi alle disse menneskene, utover å pirre folks nysgjerrighet? En ting er at de for lengst er blitt dømt for sine handlinger under krigen, en annen ting er den sosiale fordømmelsen de møtte lenge etter. Avisene brukte da fullt navn på de landssviktiltalte. Ved å navngi dem enda en gang nå i dag virvler man opp all slags grums. Dette kan være en stor belastning for etterkommerne, sier han.
– Det neste logiske skritt er kanskje å navngi samtlige 55 000 medlemmer av Nasjonal Samling og utgi dét i en bok? spør Borge retorisk.
– Dette burde blitt skrevet før
Borge kommenterer, i likhet med sin historikerkollega Grimnes, hvor innbringende disse bøkene har vært for Veum.
– Kanskje det egentlige motivet til Veum er å tjene penger snarere enn å bidra med ny kunnskap om krigen? Det er fint for ham at han tjener godt på disse utgivelsene, men han lar de landssvikdømtes familier betale prisen, sier historikeren i Harstad.
Forfatteren selv sier premisset om at han skriver bøkene for å tjene penger er feil, og at han ikke går inn for å såre andre.
– Når bøkene har stort opplag, sier seg selv at det gir en viss økonomisk gevinst. Jeg vil heller snu på det og si at man kan tjene penger på å fortelle deler av krigshistorien som sånne som Ole Kristian Grimnes ikke har fortalt tidligere, og som han kanskje skulle ha gjort.
– Han skulle gjort det?
– Ja, jeg mener det er feil at det går tre generasjoner og 70 år før vi får vite alle sidene av norsk krigshistorie. Det bør vi egentlig ikke være særlig stolte av, sier Veum.
LES OGSÅ: