Hopp til innhold
Anmeldelse

Uviktig Millenium-fortsettelse

Gitt at leseren hadde forventninger, må årets mest omtalte og omskrevne bok, «Det som ikke dreper oss» være en skuffelse.

David Lagercrantz' Millennium-bok

INNFRIR IKKE: David Lagercrantz kan skrive, men hans fortsettelse av Stieg Larssons Millennium-serie smaker av det spekulative, mener NRKs anmelder.

Foto: Hilde Bruvik / Faksimile / NRK

The Girl In the Spiders Web

ENGELSK OMSLAG: «Det som inte dødar oss» ble gitt ut samtidig på flere språk.

Her gjelder det å skille mellom snørr og bart, som det gamle munnhell sier: På bordet ligger ei bok, «Det som ikke dreper oss», så gjennomhypet og ihjel-forhåndsomtalt, at fallhøyden er svimlende.

Ei bok som gjennom onsdagens mediejippo i Stockholm er løftet til noe av en verdensbegivenhet. (Der har du snørra).

Samtidig skal boka ha en like fordomsfri lesning og vurdering som alle andre bøker der ute har krav på. (Der er barten).

Lett er det ikke, midt i all støyen, men dette er altså et forsøk – basert på noen timers sprenglesning, for at vi skal komme «på dagen» som alle andre. (Hvilket også er en del av snørra. Innrømmet).

Utgangspunktet

La meg gå tilbake til de tre første Millennium-bøkene et øyeblikk. De hadde sine mangler, først og fremst de to siste; uredigerte og utflytende som de var.

Men den første var god. Den viktigste årsaken til at min interesse ble opprettholdt lenge nok til å lese alle tre, var karakterene Mikael Blomkvist og aller mest; Lisbeth Salander.

Den forstyrra, unge, ytterst intelligente og kompromissløse hackeren og hevneren med den vanskelige personligheten, bar prosjektet nesten alene.

Bok fire

Denne anmeldelsen tar ikke stilling til utgivelsens legitimitet, den saken er gjennomdiskutert mer enn én gang.

I den grad jeg var spent på denne fjerde, såkalt frittstående, boken i Millennium-serien, så var det nettopp en videreutvikling av fenomenet Salander jeg ventet på.

Der ble jeg skuffet.

«Det som ikke dreper oss» faller igjennom, nettopp i karaktertegningen. Å skrive ut Lisbeth Salander (og for den saks skyld; Blomkvist) så én-dimensjonalt og flatt som David Lagercrantz har gjort her, fører uvegerlig til at boka faller ned i det helt uviktige.

(Så kan man diskutere om en spenningsroman kan være «viktig», men se ikke bort fra det.)

De første gangene vi møter Salander i denne teksten, er hun redusert til den geniale hacker som kan trenge seg inn hvor som helst, til og med hos amerikanernes NSA, og ikke så mye mer enn det.

Aktualitet

For øvrig er det hele tidsriktig på grensen til det anstrengte. Det dreier seg om teknologi – kunstig intelligens som kan komme til å true menneskenes eksistens, før vi aner ordet av det. Eller kanskje kan den redde oss?

Svære penger er dermed involvert. Viljen til brutal handling er tilsvarende. Ikke noe galt med tematikken, altså, men overraskende?

Dessuten er det ikke langt fra at vi har lest mye av dette stoffet før, i amerikanske spenningsbøker.

Svær research

David Lagercrantz har lagt ned et enormt forhåndsarbeid som det står respekt av. Boka drypper av kunnskap om dens kjernefelter: forskning på kunstig intelligens, amerikansk og svensk etterretning, hacking og medienes tunge hverdag i omstillingstider.

Selveste Mikael Blomkvists gravemagasin Millennium er også truet, mens Blomkvist kanskje er litt trett.

Research kan imidlertid også bli problematisk når den skrives rett inn i teksten, på et innforstått vis som lett kan skyve en lite teknologisk orientert leser ut av leselysten.

Enkelte partier fra etterretnings- eller forskningsmiljø minnet meg mest om å lese de uendelige passasjene i Jan Guillous Coq Rouge-bøker, der forfatteren insisterte på å betro oss hvor mye han visste om ulike militære våpen. Jeg lærte meg å skumme til det var over.

Truet forsker

Historien tar utgangspunkt i Frans Balder, en svensk professor og superforsker, nettopp på området kunstig intelligens. En opprinnelig nerdy mann som drives mot resultatene, men samtidig er klar over de mulige farene som knytter seg til arbeidet hans.

Han har havnet i en riktig farlig situasjon, etter at konkurrenter og hjelpere har lurt ham og stjålet deler av resultatene.

At den samme Frans Balder har en åtte år gammel autistisk sønn, med helt eksepsjonelle evner på minst to områder, blir også et sentralt element i historien etter hvert som den skrur seg til.

God framdrift

Jeg har sagt før, at David Lagercrantz kan skrive. Boka hans om Zlatan Ibrahimovic demonstrerer det.

Framdrift og spenningskurve er det da heller ikke mye å si på i denne boka, selv om han altså velger å kjøre fort på der en smule ettertanke kunne gjøre seg, og lar det flyte ut i partiene med «fagprat».

Forhåndshypen har lovet oss hel ved i Stig Larssons ånd. Det løftet er ikke innfridd.

Smaken av det dypt spekulative henger fremdeles ved «Det som ikke dreper oss». Men salg blir det nok uansett.

Hva andre anmeldere mener om «Det som ikke dreper oss»

– ... Lagercrantz har en klass på sitt språk som Larsson aldrig var i närheten av.

– There may still be arguments about whether continuation novels should be written at all, but Lagercrantz could not have fulfilled the commission any more efficiently.

– In “Spider’s Web,” Mr. Lagercrantz demonstrates an instinctive feel for the world Larsson created and for his two unconventional gumshoes: Blomkvist, the dedicated, mensch-y reporter (and unlikely middle-aged girl-magnet); and Salander, the fierce, damaged girl who looks like an angry, punked-out version of Audrey Hepburn (if you can imagine Holly Golightly rocking tattoos and piercings, instead of a tiara) and who fights with the kick-ass video game skills of Lara Croft.