Skam og ære i viktig bok

FORFATTER: Lene Wold

TITTEL: «Ære være mine døtre. En fars fortelling om å drepe sitt eget barn»

FORLAG: Kagge

Smak på denne undertittelen: «En fars fortelling om å drepe sitt eget barn». Kan det skapes større fallhøyde i en sakprosabok? Så er da også «Ære være mine døtre» en bok om æresdrap – mord på nære familiemedlemmer for å gjenopprette en families umistelige ære. Temaet er tungt belastet i vår tids løpende møte mellom kulturer, ofte koblet direkte til religion.

Omvendt rett

Boken er i lange stykker fryktelig å lese, men uten å forfalle til sensasjonsmakeri. En grim historie som denne trenger ikke tilskudd av dramatikk: Den jordanske mannen Lene Wold fikk i tale kalles Rahman. Han ble som tiåring vitne til at ei sju år gammel jente fra skolen ble steinet til døde, hun var voldtatt. Senere ble han tvunget til å delta i drapet på sin egen mor. I voksen alder drepte han den ene datteren. Den andre overlevde, men tilbragte senere mange år av livet i fengsel. Alt sammen for ære.

Lene Wold er journalist og samfunnsviter, hun har studert arabisk og jobbet med undersøkende journalistikk, blant annet for den britiske avisen The Independent. Med «Ære være mine døtre» har hun levert et viktig og leseverdig stykke arbeid, selv om boken også har problematiske trekk.

Tradisjon eller religion?

På den faglige siden er kanskje spørsmålene den beste siden ved «Ære være mine døtre». De er både mange og gode, beretningen viser tydelig hvordan forfatteren har gått frem for å finne svar der det har vært mulig. Er æresdrapet knyttet til islam, slik mange vil tro, eller bunner det i tradisjon og kultur? Når myndighetene i Jordan kan kaste kvinner som trues av æresdrap i fengsel for å beskytte deres liv, mens deres potensielle mordere går fri, hva slags lovgivning er det? Landets tvetydige forbud mot homofili, er det juridisk eller religiøst begrunnet eller noe annet?

Wolds kilder er mange og varierte, mye nitid arbeid og strabasiøse reiser er gjennomført. Bokens bærebjelker er allikevel de sju møtene med Rahman og det ene møtet med hans overlevende datter Amina. Etter mange år er hun ute av fengselet, men må leve skjult med sine arr – i et telt ute i ørkenen, alene med en eldre mann. Fra hver sin side av drapet er de to beretningene sterk og vond lesning.

Over i fiksjonen?

Som antydet i starten: boken har problematiske trekk. Lene Wold benytter to ulike fortellergrep i denne boken. Det ene er tradisjonelt og dokumentært. Her forteller Wold selv om sine møter med Rahman, med datteren Amina og andre kilder, om reiser, kontroverser med byråkrati. Velskrevet og konsist.

Det andre grepet nærmer seg imidlertid det skjønnlitterære. Vi forlater Wolds eget jeg og skifter til en allvitende forteller som går inn i Rahmans og Aminas minner, tanker, opplevelser og refleksjoner mens hendelsene utspilte seg. Jeg antar at begrunnelsen er et ønske om å gi fortellingen og menneskene liv og dimensjon. Samtidig svekkes troen på fortellingens saklige troverdighet når den blomstrer på denne måten. Som når den ti år gamle Rahman sammen med broren har lurt seg til å se steiningen av den syv år gamle Masuma. Faren, en mann som ellers tenker i mer moderne baner, blir rasende og slår i det han får greie på hva guttene har gjort. Moren tolererer ikke det slaget, hun spytter på farens hender, viser sin forakt. Faren gråter.

Tenkte en tiåring virkelig dette? Etter å ha sett Masuma gravd ned til halsen og steinet i hjel? Etter å ha blitt slått av faren for første gang og deretter sett ham gråte av skam? At en voksen Rahman kunne ha fremstilt det slik, er noe annet, men gutten?

Grundig og undersøkende

Sakprosabøkenes form har vært utfordret og utviklet i flere år, skillet mellom «skjønn» og «sak» viskes sakte ut. Det er i hovedsak en god ting. Samtidig bør det være klart for leseren om vi har krysset grensen til fiksjonen, helt eller delvis. Lene Wold gjør også greie for hvordan hun har jobbet med boken – denne siden av teksten inkludert. I min lesning blir det like fullt sittende igjen et inntrykk av noe diktet. Det var neppe meningen.

Innvendingen er uansett underordnet. Lene Wold har gått grundig og undersøkende til dette problemkomplekset. Så langt det har vært mulig lar hun leseren møte mennesker på deres egne premisser. Noen av spørsmålene finner til og med svar. Ett av dem er at æresdrap ikke er et utslag av islam i seg selv. Tradisjoner og lovverk må ta skylden for at det fortsatt eksisterer i Jordan. Den slags kan påvirkes.

• Flere anmeldelser fra NRK

«Harehjerte» av Ingrid Melfald Hafredal: « Ingrid Melfald Hafredals «Harehjerte», er så innsiktsfull og reflektert at den kunne vært en dokumentar. Karakterene løfter fortellingen til en fin roman om smerte, håp og medmenneskelighetens styrke. »

«Sju gode år» av Etgar Keret: « Israelske Etgar Kerets nye samling med historier hviler på et interessant premiss: Det er bare overfor vilt fremmede vi kan være oppriktige. »

«Kjære Ijeawele. Eller et feministisk manifest på femten forslag» av Chimamanda Ngozi Adichie: « Hvordan oppdra en datter til å bli feminist? Chimamanda Ngozi Adichie har femten forslag. »