De som leste den 80 sider lange fortellingen «Andvake» - det betyr søvnløshet - i 2007 vil vite at de arketypiske, altså ur-menneskelige, situasjonene sto i kø. Kjærlighet oppstår når to unge mennesker er av samme slag, og i samme "svev".
Blir spellemann som sin far
Det er nærmest skjebnebestemt at unge Asle skal bli spellemann som sin far. Får du to døtre blir den ene som mor og den andre som far, og de hater hverandre. Drapet er en kompliserende, men nødvendig handling når noe truer de du elsker mest.
Alt dette kobler Fosse opp mot et bibelsk motiv. Asle og den høygravide Alida søker etter husly i herberget.
«Olavs draumar» fortsetter like fortettet og intenst der «Andvake» slapp, og nå handler det om følgene av handlingene Asle gjorde som ung. Han lever like dårlig med drapene som Raskolnikov gjør i «Forbrytelse og straff» av Dostovjevskij. Drapene kommer han ikke unna selv om han flytter fra byen og skifter navn til Olav.
Stream of consciousness
Den ytre trusselen mot den lille familien er i sin tur et kjent motiv i Jon Fosses skuespill, og kanskje er det nettopp erfaringene hans som dramatiker som er grunnen til at denne punktumløse prosaen nå virker mindre anmassende enn før.
Som drivende kraft i den norske 80-talls modernismen innførte Jon Fosse sin versjon av stream-of-counscioussnes-teknikken, kjent blant annet fra James Joyces «Ulysses», på norsk. I sine til nå to førmoderne fortellinger fra Bergen by er vi fortsatt i det glidende spennet mellom indre tankeverden og ytre handling, men hendelsene kommer nå så tett at det ikke i hovedsak er mangelen på punktum som gjør at leseren blir drevet mot denne lille bokens ubønnhørlige slutt, og når det så er slutt, så er det manglende punktumet et slags løfte om at slutten allikevel ikke er en slutt, og at det fortsatt skal kunne være mulig å lure på hvordan dette går.
Tilbake til samtiden?
Litterært sett er Jon Fosse i toppklasse her. Bokåret 2012 har fått sitt første lysende høydepunkt, og jeg følger gjerne Fosse et stykke videre på denne vandringen gjennom det førmoderne Norge. Samtidig håper jeg prosaisten Fosse ikke er tapt for vår egen tid. Riktignok er tid og sted ikke annet nøye snekrete kulisser i dette forfatterskapet, men idet det arketypene og det evige brytes mot noen eksosfylte brøytekanter i dagens Norge kan uforutsette ting skje.
