Anmeldelse: «Yahya Hassan» av Yahya Hassan – Anmeldelser og anbefalinger

Hopp til innhold

De fleste har hørt om ham nå, den unge forfattersensasjonen fra Danmark, som i poesiens form har gått til angrep på islamdominerte innvandrergettoer i det danske samfunnet, og som må leve med mediejag, drapstrusler og politibeskyttelse.

Debutboken Yahya Hassan er solgt i over 100.000 eksemplarer i Danmark, og nå foreligger den på norsk i Pedro Carmona-Alvarez' gjendiktning. Hva kan man lese der?

Poesien i det hele

«Yahya Hassan» rommer Yahya Hassans livshistorie, men i diktet form, vel å merke. Boken er kronologisk bygget opp og skildrer barndommen i en innvandrergetto i Danmark, ungdomslivet som småkriminell, med anbringelser på en rad av oppholdssteder utenfor hjemmet, og til slutt overgangen til et liv som en lovende forfatter.

Hassan tar altså del i den selvbiografiske bølgen, og Karl-Ove Knausgårds Min kamp nevnes faktisk i boken som en del av hans litterære oppvåkning. Men mens mange norske lesere kjente seg igjen hos Knausgård («han skriver om mitt liv»), er det nok færre av disse som vil kjenne seg igjen i Hassans bok. Her får vi faktisk høre en stemme som ikke har vært representert i litteraturen og offentligheten tidligere, fra en samfunnsgruppe som nettopp ikke blir forfattere.

Når denne livshistorien har vakt slik oppsikt, skyldes det også at den har fått en høyst effektiv poetisk form. I diktene skildrer Hassan oppveksten gjennom enkeltepisoder og scener som er talende, eller reflekterer over vaner og dagligliv. Mye er holdt tilbake og skildres kun indirekte, særlig på det følelsesmessige planet. Slik oppstår det et stort trykk i diktene. Hassan skriver ikke om den fysiske smerten når farens slag rammer føttene hans, mens han skriver at han etter å ha mottatt sine slag gir sine sokker til lillebroren, slik at han skal få dobbel beskyttelse.

Han skriver heller ikke eksplisitt om følelsen av å være i konstant krysspress mellom familiens islamske kultur og skolens danske kultur, men han skriver om katten som følger etter ham på skoleveien, som han plager fordi han bare ikke orker å ha en katt i hælene den dagen.

Formmessig er diktene inspirert av rapen, og de kombinerer et prosanært språk og en muntlig energi med effektive poetiske grep. Hassan gjør bruk av bokstavrim («EN PØL AV PISS»), lager enkelte nyord («FLERGRÆDERI» i den danske versjonen) og bruker en del paralleller og gjentagelser. Slående sidestillinger er et av hans mest karakteristiske virkemidler («STATSLØS OG RASTLØS I EN FREMMED MANNS SOFA», «NÅR VI GISPER ETTER LUFT ELLER MENING»).

I diktet «EID» beskrives en religiøs høytid som er strukturelt integrert med helerivirksomhet, noe som fremheves med et ordspill: «HELLIGE ORD OG HELERVARER». Et langt, avsluttende dikt er skrevet på et gebrokkent dansk med oppbrutt syntaks og innslag av slang, med en klar litterær effekt. De som har hørt Hassan lese diktene, vet dessuten at opplesingsformen gir diktene et særskilt preg. Han leser med en messende, resiterende stemme, som minner om bønnen fra moskeene, og samtidig bærer opptredenen preg av en rap-performance i langsomt tempo. Det gir også et ganske slående inntrykk at hele diktsamlingen er satt med versaler, i likhet med Koranen. Slik plasserer Hassan seg mellom den islamske kulturen, rapkulturen og poesien.

Blasfemi og forbrytelse

Diktene er tungt ladet med kritikk av Hassans oppvekstvilkår: den autoritære faren, familiens hyklerske forhold til islam, utnyttelsen av danske trygdeordninger. Den verden Hassan beskriver er et lukket kretsløp der trygdemisbruk, sukkersyke og kriminalitet går i arv. Til tider kan diktene minne om et stykke naturalistisk litteratur, der arv og miljø er avgjørende for et menneskeliv.

Det mest iøynefallende er kanskje kritikken av den islamske kulturen i Danmark, men også det danske samfunnet får sitt. Diktene beskriver et system av politi og pedagoger, som svikter totalt. Dette er imidlertid mer enn naturalistisk samfunnskritikk, for Hassans opprør er av metafysisk art. Han går til angrep på Loven i alle former: Faren og Koranen, Politiet og Pedagogene. Og han slår følge med en rad av litterære opprørere når han sabler ned alle de autoriteter som gjør menneskenes liv små og ufrie.

I diktet «BARNDOM» ser vi et av flere eksempler på hvordan Hassans liv er underlagt en absurd lovmessighet. Barna stilles opp på rekke for å få juling, og slagene følger en viss orden – det skal være et visst antall slag. Etter hvert handler det mye om å kaste av seg alle slike lover og lovmessigheter gjennom blasfemi og forbrytelser. Blant annet skildres et besøk i Libanon der folk våkner opp av bønnerop fra minaret «MENS DEN LILLE GUTTEN FRA DANMARK / VÅKNER AV DIARÉ». Like etter er familien i moskeen, og diktet ender med følgende linje: «OG SÅDAN DRITER JEG I BUKSENE I GUDS NAVN».

Ungdomsdiktene skildrer et liv som småkriminell, uten respekt for hverken politi eller pedagoger. Det store bruddet med denne livsførselen kommer når Hassan initieres i litteraturens verden, og etter hvert selv blir forfatter. Men ironisk nok forskutterer Hassan hvordan han vil mottas som innvandrerforfatter og medieyndling, og slik sett forblir ufri.

Hvem er du?

Slik jeg leser diktene, handler de i stor grad om å erobre en frihet til å tale med egen autoritet. Det handler altså om å bli forfatter, et av litteraturens store motiver. I Hassans tilfelle er dette nært knyttet sammen med en eksistensiell og kulturell frihet, og særlig i det avsluttende «LANGDIKT» avviser han å la seg definere av religionen, eller av mediene, for den saks skyld. Her stilles spørsmålet «hvem er du?» på prekært vis: «MEG JEG SIER TIL MIN MOR / AT JEG IKKE ER MUSLIM / HUN SPØR MEG HVA JEG ER DA / OG TIL DET KAN JEG BARE SVARE / MEN JEG ER DIN SØNN!»

Det samme spørsmålet retter Hassan til en venn: «SÅ HVEM ER DU / DIN JÆVLA PERKER». Han spør seg også om hvem hans mor er: «HVEM ER MIN MOR UTEN SITT SLØR». Og han svarer selv «HUN ER BARE MUSLIM».

Men denne søken etter en identitet og autentisitet brytes av Hassans vedvarende selvbevissthet, posering og litterære stilisering. Han vet hvordan andre ser ham, og samtidig som at han forsøker å smette unna alle posisjoner, poserer han villig. Dette er imidlertid noe mer enn ironi på spill her, for gjennom diktene uttrykker Hassan en grunnleggende tvil om hva som skal være hans identitet, tilhørighet og levemåte i det danske samfunn.

På diktsamlingens siste side avsverges Koranen og ordene gjøres til våpen: «MEG FØRST JEG SVERGER PÅ KORAN / MEN NÅ JEG SVERGER PÅ MIN GUDLØSHET / […] MEG JEG BEKJEMPER DERE MED ORD». Hassan ender boken med å beskrive seg selv som en hund, som en fattig, som en vantro, og som en hykler, før han avslutter: «OG PÅ TOPPEN AV UGJERNINGEN JEG DØSER HEN I VÅRSOLEN». Det er en sterk avslutning, og den er i høyeste grad litterær.

Fra dansk til norsk

Gjendiktningen til norsk er det Pedro Carmona-Alvarez som står for, og det er mye godt å si om den. Selv om jeg ikke har mer enn alminnelig kjennskap til dansk, er mitt hovedinntrykk at Hassans spesielle stil er godt ivaretatt. En sammenligning av noen av diktene i dansk og norsk versjon avdekker imidlertid noen uheldige valg, som jeg synes det er verdt å nevne. Det første gjelder et sentralt ord i det etter hvert kjente åpningsdiktet «BARNDOM», som innledes slik på dansk:

«FEM BØRN PÅ RÆKKE OG EN FAR MED EN KØLLE / FLERGRÆDERI OG EN PØL AV PIS».

På norsk er «FLERGRÆDERI» oversatt med «MASSEGRINING». Jeg synes imidlertid at «flergråteri» ville ha vært et mye bedre valg, for da ville man beholdt assosiasjonen til ordet «flerkoneri» Det er jo heller ikke tale om noen «masse» i diktet, men om en ordnet rekke av flere barn.

Et annet eksempel er fra diktet «DET SJETTE OPPHOLDSSTED», der det på dansk står «MEN EN DAG BLIVER DU ANBRAGT / FØRST DET ENE STED SÅ DET ANDET». På norsk står det «MEN EN DAG BLIR DU SPERRET INNE / FØRST ETT STED SÅ ET ANNET». Her har Carmona-Alvarez valgt et mye mer negativt uttrykk enn originalen. Ifølge min danske kollega anvendes dansk «anbragt» på samme måte som norsk «anbrakt», noe ordboken bekrefter, så her burde det rett og slett stått «anbrakt». (Et annet sted er «ANBRAGT» oversatt med «BORTPLASSERT».)

Et siste eksempel: I diktet «MORGENBØNN I LIBANON» leser vi i den danske originalen at «DEN LILLE DRENG FRA DANMARK / VÅGNER AF SIN DIARRE». I den norske gjendiktningen står det at han «VÅKNER AV DIARÉ» Forskjellen kan synes ubetydelig, men rommer forskjellige tolkningsmuligheter. Når en gutt våkner av diaré, kan det være utslag av tilfeldige omstendigheter, men når en gutt våkner av sin diare, kan det meget gjerne være snakk om en kronisk redd og plaget gutt.

Dette er smått i den store sammenhengen, og det forstyrrer ikke det overordnede inntrykket av et godt oversetterarbeid, men dersom jeg skal velge den norske gjendiktningen fremfor den danske originalen, vil jeg at slike detaljer skal være ivaretatt.