Fortrolighet for åpen scene

Samtalene, møtene og bekjennelsene er sentrale i Liv Ullmanns sceneversjon av Ingmar Bergmans manus Enskilda samtal. Forestillingen er bygget opp nettopp rundt dette: To mennesker i et rom i tett og dyp samtale, lyttende og bekjennende.

Aldri det samme

Forestillingen spinner rundt Anna, som har vært utro mot sin mann og som allerede i åpningen brister i gråt og bekjenner sin utroskap overfor presten Jacob. En snøball begynner å rulle i Annas liv, samtidig som hennes historie rulles opp.

Det er en historie om ulykkelighet og ensomhet og om hva som skjer når den ulykkelige og ensomme møter en stor og besvart kjærlighet. Og videre når livet ikke kan bli det samme.

Samtaler

Som i Bergmans roman er det samtalene Anna har med Jacob, sin mann, sin mor, sin venninne og sin elsker som utgjør forestillingen. Som kapitler eller scener bindes de sammen av en forteller.

Dette grepet forekommer noe underlig, da fortelleren står klemt ut på kanten av scenen og innleder de ulike samtalene. Dette formgrepet oppleves til tider baktungt. Først i andre del, ett sted, bryter fortelleren inn, hun sier: ”Og så lyver Anna”. Fire ord som bringer inn tiltrengt dynamikk. Grepet kunne med fordel vært benyttet før.

Konsentrasjon

Fortrolige samtaler er en enkel og renskåret forestilling. Kapittelvis oppbygd og sentrert rundt dialogen. Ingen effekter eller musikk ligger under når samtalene utspiller seg. Det er et virkemiddel som retter publikums konsentrasjon dit Ullmann vil ha den: Til samtalen under fire øyne, der ingen ting får forstyrre og det ekte livet på godt og vondt kommer til overflaten.

Tett, nært og krevende spill får den konsentrasjonen det trenger. Fortellerstemmen ledsages av musikk av Sjostakovitsj, Schumann, Beethoven.

Strengt tatt ikke nødvendig, kanskje bortsett fra Schumann-kuttet, som har relevans til innholdet i den kommende scenen.

Anmeldelsen fortsetter under bildet.

Rammer

Også scenebildet er preget av konsentrasjon: Sparsommelig møblert i grå og blå toner. En bakvegg av panel er satt inn i en stor ramme – et bilde med vakkert nyansespill, samtidig massivt innenfor de tykke rammene.

Det er for tett til å finne en glipe stor nok til å presse seg ut, men samtidig så massivt at det når som helst kan sprenge seg ut av rammen – om det vil. Slik Annas liv også er. Men noen eksplosjon blir det aldri.

Rakrygget

Konsentrasjonen Ullmann leder publikum inn i, er interessant. Dessverre tar det tid før stykket fester grepet ordentlig. Det skjer først mot slutten av første del, hvor Annas mor besøker henne. Der har samtalen mange lag, og handlingene forteller historien like godt som ordene.

Å leve med utroskap, å fortsette et ekteskap, å se at man er på feil sted, å ta konsekvensene av hva man har gjort og hva man har utsatt andre for, er motsetningsfylte og mangefasetterte problemstillinger. Det viser Fortrolige samtaler på en fin måte. Marte Engebrigtsen som Anna står rakrygget gjennom stormen i sin higen etter et liv i lykke og kjærlighet. Kvinnene er de sterke karakterene i forestillingen, det er mennene som viker når noe blir vanskelig.

Fortrolige samtaler er konsentrert og fint med dybde og mange lag, men trenger å spille seg til en slags fasthet.